Som en del av markeringen av at Oslo er europeisk miljøhovedstad i år inviterte kommunen og CIENS – Norges fremste forskningsfellesskap for miljø, klima og samfunn til debattmøte på Skatten, Tøyen onsdag 19. juni. Landskapsarkitekt Rainer Stange, mijøøkonom David Barton, byplanlegger Kristian Larsen og landskapsarkitekt Hanne Johnsrud holdt korte innledninger der fordelene med trær i byen og utfordringene de møter om plassen, ble belyst. Etter innledningene var det klart for paneldebatt. Panelet ble utvidet med sosiolog Helene Figari og tidligere bytreforvalter Tore Næss.
Figari refererte til en internasjonal gjennomgang av studier som belyser hvilke faktorer som bestemmer hva som skal til for å få flere til å bruke grøntarealer i byene. To funn går igjen nesten uansett hvor man er i verden: folk ønsker å bo og ferdes der det er trær, men et fellestrekk er også at trær er ulikt fordelt i byene. De fleste studier viser en sammenheng mellom befolkning med høy inntekt og høy utdanning, og «attraktive» trær. Så kan man spørre om de rikeste flytter til områder med gode grøntområder, eller om rike nabolag har størst interesse og engasjement for å bevare trær? Hun mente også at en av de betydelige motkreftene mot å bevare trær i by er idretten, en sterk interessegruppe som ønsker å bygge idrettsanlegg framfor å ta vare på trær – selv om den viktigste aktiviteten i et folkehelseperspektiv er å få folk til å gå tur, og de foretrekker turgåing der det er trær!
Det var ikke mulig å finne noen blant paneldeltakerne eller tilhørerne som er negative til trær. Flere mente at det må stilles strengere krav til bevaring av store trær gjennom regelverk og at konsekvensene for den som skader eller feller trær må bli større. Forslag som ble kastet fram i løpet av kvelden: I reguleringsplaner må politikerne sørge for å sette av plass til trær både over og under bakken. Fornyelse av vann- og avløpsanlegg er påkrevd i mange byer, og en blant publikum mente at det bør være mulig å kombinere slike prosjekter med treplanting i gatene.
En arborist så lyst på bytrærnes framtid, en arkitekt var mer betenkt og kunne ikke forstå hvorfor «alle» norsk bygater må være åpne for toveistrafikk, en landskapsarkitekt mente at de gjør så godt de kan innenfor de rammene de må forholde seg til. De fleste var enige om at en må rope høyere på trærs vegne, og en «tree officer» for hovedstaden ble etterlyst.
