Ukas treportrett: Skjermalm


Treportrettet denne gangen blir litt spesielt, for vi skrur tiden hundre år tilbake og siterer hva Vort Havebrug i februar 1909 skriver om skjermalm, også kalt vrangalm, som på den tiden gikk under det botaniske navnet Ulmus effusa.

Artikkelen er trolig skrevet av Hans Mikal Pedersen Misvær, som var lærer og seinere professor ved Norges landbrukshøgskole:

Ulmus effusa Willd.
Denne almeart, der er vildtvoksende i Mellem- og Sydeuropa til Ural i øst, er litet kjendt i vore haver og parker. I utseende ligner den meget vor almindelige alm – Ulmus montana – men blir dog ikke saa stor; den adskiller sig forøvrig fra denne ved, at de nye skud hos U. e. alltid er besat med lange haar, som falder av utpaa sommeren, likesom bladene er mere matgrønne og senere likeledes blir fuldstændig uten haar; endelig udmerker den sig ved de lange, brune, ubehaarede knopper, som allerede ved midtsommerstid har en fremstaaende, skarp spids.
Da U. effusa leverer en fortrinlig bast, kaldes den tildels for bastalm; paa grund av dens hvite ved kaldes den ogsaa for hvitalm.
Ulmus effusa (syn. U. laevis) er fuldt haardfør i de sydlige trakter i landet. I landbrukshøiskolens park findes et ca. 30 aar gammelt eksemplar i noksaa tung jord; det har ikke vist tegn til at være ømfindtlig. Da denne alm ikke blir saa stor som U. montana, egner den sig bedre for smaahaver, likesom den ogsaa passer bedre end denne baade til hækker og til plantning omkring lysthus. U. montana anfaldes som bekjendt utpaa sommeren gjerne meget sterkt av bladlus, mens dette ikke er tilfældet med U. effusa; bladlus har ikke været observert paa den i landbrukshøiskolens park.
Den bærer ikke frø her i landet likesaalitt som i Danmark; denne omstændighet gjør den endmere skikket til plantning i haver, hvor man altid lægger vegt paa den største pyntelighet. U. montana kan i enkelte aar foraarsake meget ekstraarbeide derved, at man maa pudse veier og plæner gjentagne ganger ved St. Hanstid, naar den slipper sit frø.
Ulmus effusa fol. var. har hvitbrogede blade og vakkert hængende grener.

På tross av denne positive omtalen er skjermalm aldri blitt et vanlig parktre hos oss. Arten skal finnes viltvoksende både på Öland i Sverige og på Lolland i Danmark, men heller ikke i disse landene er den brukt som parktre. Vi må nok regne med at arten er like utsatt for almesyke som vår viltvoksende U. glabra (syn. U. montana), men dersom observasjonene for hundre år siden fortsatt gjelder, skal trærne være lite utsatt for bladlus. Dermed er de trolig også mindre plaget av svertesopp, et mørkt belegg som vokser i bladlusenes ekskrementer. Manglende fruktsetting er også en positiv egenskap, ettersom vanlig alm ofte setter så mange frukter i mai/juni at det blir et forsøplingsproblem.

Informasjonen om et om lag 30 år gammelt tre i UMB-parken i 1909 er interessant, for det står fortsatt et eldre tre i parken, men udokumenterte opplysninger tilsier at dette skal være plantet omkring 1910. Et kart over ”Aasparken” fra 1888 viser en skjematisk plassering av de ulike botaniske familiene i den tids landskapspark. Almefamilien (Ulmaceae) er representert med en gruppe trær der vi finner skjermalmetreet i dag. Det indikerer at treet kan være plantet samtidig som landskapsparken for øvrig ble etablert på 1880-tallet. Treet er i så fall omtrent 130 år gammelt i dag.

Det som først og fremst skiller skjermalm fra vår viltvoksende alm, er de spisse vinterknoppene, den glatte bladoverflaten og fint krøllhårete, matte undersiden, samt blomster og frukter med karakteristiske, lange skaft, noe som gjør at de hengende fruktene blafrer i det minste vindpust. Arten skal stille mindre krav til jord og næringstilgang enn andre almearter, men den er ikke regnet som like vindsterk. Skjermalm regnes som vinterherdig til sone 4.

Takk til stipendiat Bjørn Anders Fredriksen ved UMB for opplysninger om historisk parkkart.

Kilder:
Anonym 1909. Ulmus effusa Willd. Vort Havebrug 7(2):10.
Batta, J. 1987. Lignosene i parken ved Norges landbrukshøgskole. Kompendium, Landbruksbokhandelen. 32 s. + 42 kartblader
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Mitchell, A. 1977. Trær i skog og hage. Tiden, Oslo. 408 s. ISBN 82-10-01282-7
More, D. og White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6