En besøkshage i Skottland

Ekteparet Caroline og Henry Gibson eiendommen Frostineb nær Edinburgh i 1995. I september holdt de foredrag på Vestby hagelag.
Frostineb er et stedsnavn nordmenn vil forstå – sammensatt som det er av «frost – kald» og «neb – nese». Eiendommen ligger 220 meter over havet ved foten av Lammermuir-åsene, 20 kilometer sør for Edinburgh. Været er typisk skotsk ifølge eierne, det vil si kalde vintrer – av og til med snø og vind som gjør småveiene uframkommelige, og somre som er relativt milde, men fuktige. Nattefrost er vanlig fram til midten av april, og første nattefrost om høsten kommer normalt i oktober.
Caroline Gibson skriver:
Henry og jeg har nå bodd på Frostineb i mer enn 20 år, med to barn og diverse hunder, katter, høns og ender. Gjennom denne perioden har hagen gradvis endret seg fram til det som nå er en vel etablert, liten park med et lite tjern, en kjøkkenhage, et veksthus, en patio og flere bed med stauder og busker.

«Bee boles»

– Vi oppdaget noe interessant i hagen – fire «bee boles» i en lav, sørvendt murvegg nær huset. Det skotske ordet «bole» betyr en nisje i en vegg. Disse nisjene ble bygd for bier – ikke for å forsyne  beboerne med honning, men for å produsere bivoks til lys i den tids mørke stuer. Honning var bare et behagelig bi(!)produkt. De eldste «bee boles» i Skottland er datert til 1100-tallet, men de fleste ble bygd på 1700- og 1800-tallet, særlig i den østlige delen av landet. De var alltid konstruert slik at biene fikk ekstra morgenvarme. Inne i nisjen ble det plassert en bikube, vanligvis bygd av vevd halm. Alkovens funksjon var å skjerme bikuben mot vind og regn, og om vinteren mot kulde og snø. Slike «bee boles» ble alltid bygd nær huset; det var enklere å oppdage når biene svermet, man kunne lettere oppdage tyveri av voks eller honning, og dessuten ble biene vant til folk. Og så bidro jo biene til pollinering og fruktsetting i hagen! Våre «bee boles» ble trolig bygd tidlig på 1800-tallet, like etter at huset var oppført. Hver nisje er 30-45 cm bred og tilsvarende dyp. I dag bruker vi dem til å lagre ved til grillen…

Plantevalg

En av mine forfedre er Robert Fortune (1812-80) – kjent plantesamler og den som skal ha æren for at teplanter ble smuglet ut av Kina slik at man kunne starte produksjon av teblader i India. Kan hende har jeg arvet interessen for planter fra ham? Uansett, etter at vi hadde overtatt gården og tenkt et helt år, var vi klare til å gjøre forandringer i hagen.
Det første tiltaket var å lage nye blomsterbed og utvide de eksisterende. Vi har utsikt over hagen fra soveromsvinduet, og hageplanleggingen startet derfra. Jeg har ikke lagt vekt på fargesammensetning ved valg av planter, men heller valgt stauder og busker ut ifra hvilke planter jeg liker og hvilke som har klart seg under de værforholdene vi har. Jeg liker planter som sår seg selv og legger gjerne forholdene til rette for dem. Det har resultert i noen flotte fargekombinasjoner, som ofte varierer litt fra år til år og skaper hyggelige overraskelser.

Vannmiljø

I løpet av et par år erfarte vi at den bakre delen av hestehagen var dårlig drenert og sto vannmettet gjennom vinteren. Da fikk vi ideen om å grave ut en stor hagedam i leirejorda. Etter at gravemaskinen hadde gjort sin jobb, sto vi der med et lite tjern på 10 x 20 meter med største dybde 1,5 meter. Vi la en membran og overtok steiner til kanting fra det nedlagte Holyrood-bryggeriet i Edinburgh. Nærmeste tilgang til dammen var en tretrapp over det murte steingjerdet mot frukthagen. Det var et unødvendig hinder, så vi slo hull i steinmuren, noe som også åpnet for innsyn til vannflaten. I tjernet plantet vi vannplanter, sverdlilje, siv, gras og gunnera. I løpet av noen få uker var dammen blitt levested for ulike insekter, salamandere, frosker og padder.

Besøkshage

Blant de store gledene ved hagearbeid er å møte andre planteinteresserte og utveksle positive og negative erfaringer – og å gi bort planter til dem som spør. Du ser en plante i hagen og husker den personen du fikk planten av. I 2014 ble vi spurt om å åpne hagen for besøkende som en del av Scotland’s Gardens. Denne veldedige organisasjonen ble etablert i 1931 for å skaffe penger til å utdanne sykepleiere som kunne ta seg av syke og gamle ute i distriktene. Ideen oppsto på bakgrunn av britenes store interesse for hager. På slutten av 1920-tallet var det omtrent 600 besøkshager i Storbritannia, og med inngangspenger på om lag 50 øre ga virksomheten inntekter som i dagens pengeverdi tilsvarer om lag tre millioner kroner. I 1930 utga Country Life magazine en katalog over de tusen hagene som var åpne for besøk. Denne katalogen ble kalt «The Yellow Book», og den eksisterer fortsatt – også på internett. Katalogen over åpne skotske hager (Scotland’s Gardens) omfatter for 2016 nær 500 hager som enten er åpne i lange perioder eller bare på spesielle dager i løpet av året. Inntektene fra de åpne hagene går i dag til et større spekter av hjepeorganisasjoner. Den uken vår hage inviterte publikum, utgjorde ti hager East Lothian Garden Trail, og samlet inntekt var mer enn 200.000 kroner.
bilde-7
En dårlig drenert del av den gamle hagen ble gravd ut og er i dag en stor dam med et yrende liv av insekter og amfibier.
bilde-16
«Bee boles» – nisjer i en lav, sørvendt murvegg har lange tradisjoner øst i Skottland. Opprinnelig skulle de verne biene mot vær og vind, slik at folk kunne få bivoks til lys i de mørke husene. Lagerplass for ved til grilling har tatt over i dag.
bilde-17
Celmisia spectabilis fra New Zealand er en staude i kurvblomstfamilien som trives godt i Skottland.
 (publisert i park & anlegg 9/2016)