Den 2000 år gamle innvandreren bøk er en del av edelløvskogen, men arten er også et viktig parktre i kystnære områder. Treslaget har dessuten lange tradisjoner til formklipping, og bøkehekker ble tidlig tatt i bruk til innramming av grøntanlegg. Nyutsprungent, lysegrønt bladverk forteller oss at våren har fått fotfeste.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Bøk (Fágus sylvática L.) finnes viltvoksende i Europa og Kaukasus og blir opptil 40 meter høye trær med avrundet, bred krone når de står fritt. I skogsbestand får trærne lang, rett stamme og slank krone. Treslaget utgjør en del av edelløvskogen – «sylvatica» betyr «som hører til i skogen» –og finnes viltvoksende i kyststrøk i Norge, først og fremst i Vestfold, men ellers spredt langs kysten til Bergen. Arten er naturalisert i et atskillig større område, i hvert fall til Trøndelag. Trærne kan bli 300-400 år gamle.
Barken er glatt og grå, og veden er hard. Trærne setter noen få lange skudd og mange kortere. Skuddene er tynne, brune og filtbehåret først i sesongen. Sideskuddene sitter i ett plan, det vil si toradet, og greinstrukturen blir derfor nokså flat. Vinterknoppene er smale og spisse, med mange knoppskjell i fire lengderekker. De har silkehår. Bladene er 5-11 cm lange, elliptiske og blanke med bølgete og nærmest hel bladrand. Bladene er først lysegrønne, siden mørkegrønne, og høstfargen er karakteristisk gyllen til rødbrun. Bladene blir hengende på unge trær og de nederste (juvenile) delene av trærne utover vinteren.
Blomstringen kommer etter løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 25. mai, mens løvsprett er om lag ti dager tidligere. Hannraklene er langskaftete, hengende hoder, mens hunnblomstene sitter to eller tre sammen på hvert sitt korte skaft. Frøhusene har opptil 2,5 cm langt skaft, og de omslutter fruktene helt, men de fire smale, piggete frøhusveggene åpner seg ved modning og frigjør to, sjeldnere tre trekantete, brune og blanke nøtter som er 1,5-2 cm lange. Fruktene inneholder mye fett og giftstoffet fagin.
Slekta Fágus omfatter ti arter av sambo, løvfellende trær i den nordlig tempererte sonen. De fleste artene krever høy sommertemperatur for å utvikle seg tilfredsstillende. Bare F. sylvática tåler både kontinentale og maritime forhold med kjølige somrer. Dette skyldes trolig at arten utviklet seg under svært skiftende klimaforhold i perioden med istider i Europa. Bøk innvandret til Norge for mer enn 2000 år siden. Under innvandringen i nordområdene i Europa måtte arten konkurrere med eik. Bøk kan fortrenge eik ved å skygge den ut, dersom betingelsene ellers er gunstige. For øvrig trives også bøk best under gode lysforhold. Bøk hadde sin hittil største utbredelse her i landet for om lag 1000 år siden. Kjøligere klima, konkurranse med gran, samt menneskers aktivitet har redusert utbredelsesområdet hos oss, men med varig varmere klima kan dette være midlertidig.
Bøk blir her i landet 5-25 meter høye trær. De forekommer vanligvis i tørr eller friskt fuktig løv- eller granskog med dyp, næringsrik jord. Arten tåler både høye og lave pH-verdier, men trærne er lite salttolerante og trives dårlig når de er eksponert for saltholdig sjøluft eller veisalt. Ellers skal arten være nokså tolerant i byluft. Bøk er særlig følsom for høy grunnvannstand og dårlig drenering. Komprimering og oppfylling av jord rundt stammen kan redusere vitaliteten eller drepe trærne. Bøketrær med stor krone hører hjemme i parklandskap, men bøk egner seg også som tuntre.
Arten er svært skyggetolerant, og unge planter bør få utvikle seg de første årene under skjerm. De får lett frostskade dersom de står eksponert. Tette bøkebestand slipper svært lite lys igjennom til undervegetasjonen. Arten tåler godt skjæring av de siste årstilvekstene og egner seg derfor til klipte hekker og annen type formklipping. Ved slik beskjæring blir plantene holdt juvenile, slik at de beholder mange visne blader gjennom vinteren. Derimot bryter bøk dårlig etter skjæring av større greiner eller etter kraftig beskjæring av en hekk, og trærne tåler ikke flytting etter at de har fått en viss størrelse. Store bøketrær har hjerterot. Det vil si at de fleste røttene går nokså dypt og ut til siden. Bare finere røtter finnes i overflaten, og dermed er det lettere å etablere naboplanter nær bøkestammer enn for eksempel under bjørketrær. Bøk er plantet og greier seg godt til sone 4 i innlandet og til lune steder langs nordlandskysten i sone 5.
Innen arten finnes former med avvikende kronefasong, bladform og bladfarge. Noen av disse har fått eget kultivarnavn. F. sylvática blir formert med frø, mens kultivarer blir podet på grunnstamme av arten. Rødbladete former kan frøformeres, men avkommet vil ha blader med varierende grad av rød farge. Individer med særlig mørkerøde blader kan sorteres ut og tas vare på.
Bøkenøtter spilte en viktig rolle som menneskeføde og til svinefôr i Middelalderen. Grisene ble sluppet ut i bøkeskogen om høsten. Der lette de selv fram bøkefrø mellom visne blader på bakken. Svinekjøttet skal ha blitt spesielt mykt og vil få en søtlig smak etter slik fôring. Til menneskeføde ble nøttekjernene malt til mel. Under Annen verdenskrig ble nøttene brent og nyttet som kaffeerstatning. Ordet bøk (bok) kommer fra et indoeuropeisk ord for «tre», men vi finner det igjen i ordene «bokstav» og «bok». Det har sammenheng med at den glatte barken ble brukt til å skrive på. Veden er hard og har vært brukt til redskaper, innredning og møbler. Under Første verdenskrig ble sevjen fra bøk nyttet som utgangspunkt for å framstille bakelitt, forløperen for moderne plaststoffer.
Bøk er et svært viktig tømmertre i Danmark og mange andre land. Arten har også i lang tid vært nyttet som parktre. Her i landet var dette særlig tilfelle i områder der plantene kunne hentes inn fra naturen. På 1700-tallet ble bøk nyttet til hekker og klipte former. Men arten tåler bare begrenset og regelmessig beskjæring, og til dette formålet fikk bøk ganske snart konkurranse av agnbøk og småbladlind. Bøk fikk også en viktig plass i landskapshagene. Kvister med lysegrønt bladverk tas gjerne inn til dekorasjoner om våren.
Kilder
