Fjellhemlokk (Tsuga mertensiana (Bong.) Carr.)


Foruten utvalgte hengeformer eller dvergkultivarer av barplanter, som ofte er heksekostmutasjoner, har vi ikke mange koniferer som egner seg godt i privathager. De fleste artene utvikler seg til storvokste trær som bør ha et større parkareal for å utvikle en omfangsrik krone. Et unntak kan være fjellhemlokk, som sjelden blir store trær hos oss.

Fjellhemlokk finnes viltvoksende i de vestlige delene av Nord-Amerika, fra kysten av Alaska til fjellområder i Montana. Her danner arten tregrensen med lave, forgreinete busker, men under mer skjermede forhold kan trærne bli opptil 45 meter høye. Krona får slank kjegleform, og greinene er tynne og som regel overhengende. Toppskuddet nikker. Kvisten er skinnende rødbrun og langhåret mens den er ung. Vinterknoppene er små, avlange og tilspisset. Nålene står ut fra kvisten i mange retninger, noe som gjør at kvisten kan minne om et rosmarinskudd. Hvert nåleblad har et kort skaft og er vanligvis 1-2 cm langt, grågrønt til blågrønt med butt til avrundet spiss.
Både hann- og hunnblomsterstander blir dannet på fjorårsskudd. Hannblomsterstandene er 3-6 mm lange, sidestilte, runde til sylindriske og sitter på korte skaft. De er ofte blålilla før blomstring. Konglene sitter endestilt og er først opprette, men snart hengende. De er uten skaft, 3-7 cm lange, sylindriske og avsmalende mot begge ender. Kongleanleggene er som regel purpurfarget til blålige før modning. Frøene er rødbrune, 4-5 mm lange, og med en om lag én cm lang frøving.

Tsuga mertensiana er oppkalt etter den tyske botanikeren og legen K. H. Mertens (1796-1830). Arten er dokumentert plantet i England fra 1736, men den var ikke særlig vanlig i Europa før i siste halvdel av 1800-tallet. Plantene vokser langsomt, særlig de første årene. Hos oss blir det ofte en bred, tett busk eller et flerstammet, knapt 10 meter høyt tre. Arten kan derfor brukes i større privathager. Plantene tåler noe skjæring, men kvist som blir skåret inn til dekorasjoner i stuetemperatur, mister nålene raskt. Kongler som blir høstet noe før de er fullmodne, skal beholde en god duft som varer i flere år.
Hemlokkartene har grasiøs vekst og små nåler. Plantene gir et helt annet inntrykk enn de ofte mørke edelgran- og barlindartene. Navnet hemlokk ble for øvrig gitt av nybyggere i Nord-Amerika som fant ut at harpiksen fra treet kunne være giftig. De brukte derfor navnet «Pix Hemlock» etter den giftige skjermplanten Conium maculatum (giftkjeks, skarntyde), som ble brukt i antikkens Hellas.

Hemlokkartene finner vi i dag i Asia og Nord-Amerika. Fossile funn viser imidlertid at slekta var representert i Europa før de siste istidene. Hemlokk finnes viltvoksende i nedbørrike fjellområder. Som unge kan de utgjøre undervegetasjon i skogen, men fjellhemlokk er mindre skyggetålende enn andre hemlokkarter. Den vil derfor ikke naturalisere seg i særlig grad i underskogen. Arten er tilpasset en varmere og lengre vekstsesong enn den finner i Norge. Derfor kan vi enkelte år se frostskade på dårlige avmodnete årsskudd. Dersom slik skade opptrer på unge individer, kan det føre til flerstammete, buskliknende planter. Uttørkende vinder om våren, når det ennå er dyp tele i jorda, kan også føre til sviskader på baret. Alle hemlokkarter foretrekker dyp og lett moldjord. De er lite utsatt for skadegjørere.

Fjellhemlokk blir formert med frø, og valget av frøkilde er viktig. De beste frøkildene fra Washington, British Columbia og Alaska greier seg i hvert fall til sone 5-6. Det finnes flere kultivarer, men disse er sjelden plantet her i landet.

Kilder
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted, Oslo. 119 pp. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6

Bildetekst
(Ås3) Fjellhemlokk har grågrønt til blågrønt bar, noe som skyldes at nålene har spalteåpningsbånd både på over- og undersiden.