Historien om Jondalskiferen


Håkonshallen i Bergen. Foto: Yngve Jarslett

Skiferbruddene i Jondal i Hardanger er trolig de eldste her i landet. De er omtalt skriftlig så tidlig som i 1421. Men stein herfra ble brukt til å bygge Håkonshallen i Bergen. Den sto ferdig til Magnus Lagabøtes bryllup i 1261.

Flere hundre år seinere ble store heller av skiferen benyttet til å anlegge renslige fortau og gårdsrom i Bergen, Stavanger og andre vestlandsbyer. Heller fra Hardanger var også populære som takstein, plattingstein og murheller på Vestlandet. I dag blir hardangerskiferen særlig brukt av anleggsgartnere og andre entreprenører for å bygge tørrmurer.

Toalettet på Hereiane mellom Svåsand og Herand i Hardanger er et av de mest spektakulære rasteplasstoalettene i Norge. Toalettet med fjordutsikt er bygd med tak og vegger av diamantsagd jondalskifer, med bruddsiden inn og den glatte sagsiden ut. Anlegget ble fullført i 2008. Arkitekt er 3RW ved Susanne Puchberger, og Mesta AS var hovedentreprenør. Foto: Nasjonale turistveier

Glimmerskifere er dannet ved omdanning av leirstein ved høy temperatur. Glimmermineraler i form av muskovitt (kråkesølv) og/eller biotitt (svart glimmer) samt harde mineraler som granat, staurolitt og kyanitt har erstattet leirmineralene.

Jondalskifer er glimmerskiferen som hellela tak, fortau og gårdsrom.

Glimmerskifer har ofte en sølvaktig, bølgete overflate. Vekslingen mellom harde og myke mineraler gjør at glimmerskifer var den mest brukte bergarten til kvernstein i Norge, helt fra 700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Glimmerskifer er ofte vanskelig å spalte, og det kan være vanskelig å få ut hele, tynne plater av den. Slik skifer er derfor lite benyttet som skifer i tradisjonell forstand. Men ett viktig unntak er den svarte glimmerskiferen fra Jondal. Den ble dannet for om lag 400 millioner år siden og regnes som hard, slitesterk og står for en støyt.

Fra Skiferbruddet i Jondal. Foto: Norges Geologiske Undersøkelser

Skiferen blir brutt i Helleura, opprinnelig kalt Kvernurdi, i bygda Solesnes i Jondal. Før mekaniseringen kom, var arbeidet tungt og slitsomt, men det ga bra inntekt. Det var bønder i områdene rundt bruddet som sto for arbeidet, og avtalen var at de kunne beholde og selge 2/3 av steinen, mens grunneieren skulle ha 1/3. Aktiviteten her var særlig stor på 1800-tallet. Da var opptil 150 mann i arbeid i skiferbruddet. Men salget var basert på transport med båter, og når Bergensbanen og Dovrebanen åpnet, fikk skifer fra henholdsvis Voss og Oppdal betydelig lavere kostnader med å frakte skifer til kundene, enn foretaket i Jondal. Hit kom det nemlig ikke vei langs stranda før på 1960-tallet. Noen omfattende produksjon fra bruddene i Helleura kom derfor ikke i gang igjen før fra midten av 1990-tallet. Da ble det lagt stor innsats i å drive informasjon om produktene til arkitekter og andre brukere. Markedsføringen ga resultater, og interessen i markedet for å bruke skiferblokker til bygging av tørrmurer økte betydelig. Sortering i ulike størrelser og kvaliteter har gjort at Hardangerskifer A/S nå alene transporterer om lag 1200 vogntog med skifer ut fra bruddet i Hellura hvert år. I dag er det de to firmaene Solesnes Stein AS og Hardangerskifer AS som bryter skifer i Jondal.

Jondalskifer er brukt i Muséhagen i Bergen. Legg merke til hullet i hver plate. Det ble laget for å forenkle handtering og transport. Foto: Ole Billing Hansen
Kilder:
Haugen, H. 2010. Jondalstein hellela Stavanger. park & anlegg 9(6):39-42
Hardangerskifer
Solnesstein
Norges Geologiske Undersøkelse
NGU Rapport
Nasjonale Turistveier

 

 

 

 


Dynastiet Sandven/Galtung
Kring 1225 kom det ein båt innover Hardangerfjorden. Der stod Peter Unge. Han hadde nok vore der før, for no hadde han vore i Bergen og makebytt ein større pengesum samt jord på Halsenøy mot garden Sandven. Korleis Peter hadde kome til pengar er uvisst, men segna seier at han hadde vore i Jerusalem og sloss seg gull der. På denne tida var det uvanleg med kristne namn her heime. Denne Peter, som seinare vart kalla Peter på Sandven var den fyrste sjølveigande bonden me veit om på garden.
Store jordegods på denne tida vart delvis kjøpt, men oftast danna ved inngifte. Føresetnaden for å få det til var at ein ikkje let kjærleiken rå ved val av ektemake, og at ein gifte seg inn i same slekta for ikkje å spreia i andre generasjon det som var samla i forrige. Dette førte til at Sandven og Galtungane på Torsnes utover på 1300- og 1400-talet gifte seg inn med kvar andre. Men som ein veit, er ikkje dynastibygging berre avhengig av kor mykje land ein kan kara til seg, men og eit spørsmål om skikkeleg avkom, slik at godsa vart skjøtta godt også i neste generasjon.
I 1497 toppa denne politikken seg. På dette tidspunktet hadde jordsamlingsunionen Sandven/Galtung samla seg over 72 jordegods spreidd ut over heile Hardanger og vidare med. Dette året kom det i stand eit makeskifte mellom to systrer. Ei vart sitjande på Sandven og ei på Torsnes. Heldigvis for Sandven sine seinare oppsitjarar vart kona på Sandven sitjande med hellebrotet på Sollesnes. Fra nettsiden Hardangerskifer