Japanlønn (Acer japonicum Thunb.)


Japanlønn ’Aconitifolium’ har sterkt flikete blader og flotte høstfarger i rødt.

Ett av de treslagene som virkelig imponerer med flott høstfarge, er japanlønn. Bladene har nærmest selvlysende, rød farge. Høstfargen er årviss, og selv om trærne ikke blir så store, lyser de virkelig opp i omgivelsene.

Japanlønn hører til en gruppe med småvokste trær i den store lønneslekta som har om lag 150 arter. Viltvoksende planter blir fem til syv meter høye trær eller busker med greiner som danner etasjer. Arten finnes viltvoksende på de nord-japanske øyene Hokkaido og Honshu i høydelag fra 900 til 1800 meter. Den har trolig vært dyrket i Japan i lang tid, men den er først kjent i kultur i Europa fra 1864.

Kvisten er rødlig til grønnlig og har få korkporer. Vinterendeknoppen er dekket av minst to synlige, jevnstore, rødlige skjell. Årsskuddene er snaue. Bladene er 8-15 cm brede, nærmest runde i omriss, men med 7-11 lapper. Lappene er eggformet til lansettformet, tilspisset og uregelmessig dobbelttannet. Bladene er bronseaktige i en kort periode etter løvsprett, men blir snart lysgrønne. De får rød til oransje høstfarge. Halvskjermene med blomster sitter i enden av lange, hengende skaft. De blir synlige før bladene folder seg helt ut og er dekorative, selv om de bare er om lag én cm brede. Begerbladene er mørkrøde til purpurfarget, mens kronbladene er rosarøde. De karakteristiske lønnefruktene, samaraer som sitter to og to sammen, er om lag 3 cm lange og sitter ofte noe skjult i bladverket.
Japanlønn og den nært beslektede arten viftelønn (A. palmatum) er blant de viktigste lønneartene til prydformål. De er representert i svært mange parkanlegg i Europa, Øst-Asia og Nord-Amerika, og særlig har de lange tradisjoner i hagekunsten i Kina, Korea og Japan. Småvokste kultivarer egner seg godt i fjellhager og steinrabatter, mens de mer storvokste nyttes som frittstående eller i plantinger sammen med alltidgrønne, som rododendron, eller andre blomstrende busker. Hos oss blir de mest storvokste kultivarene sjelden høyere enn 3-4 meter, og derfor egner de seg godt i dagens små hager.

De japanske lønneartene bør plantes i godt drenert jord som ikke tørker for raskt ut. Plantene tåler ikke å stå på steder der jorda blir vannmettet om vinteren. Dekking med et porøst, organisk materiale beskytter det grunne rotsystemet mot frostskader. Japanlønn trives best i nøytral til svakt sur jord, gjerne i halvskygge fordi bladene lett får sviskader i sterkt sollys eller når fordampingen fra bladverket er stor. Arten er fullt herdig i kyststrøk og klarer seg også litt innover i landet i sør, dersom vintertemperaturen ikke blir for lav.
Det finnes en del kultivarer av japanlønn i handelen. De avviker i vekstform, bladstørrelse eller bladform. Blant de vanligste her i landet er A. japonicum ’Aconitifolium’. Den skiller seg fra arten ved at den har flikete blader. Kultivarnavnet viser til at bladformen minner om bladene hos Aconitum, ei slekt som blant annet omfatter vår viltvoksende fjellstaude tyrihjelm – planter med brede, håndflikete blader. Kultivaren A. japonicum ’Aconitifolium’ har 10-15 cm brede, lysgrønne blader, med fliker som går nesten helt inn til bladgrunnen.

Kilder
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, Bd. I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 pp. ISBN 3-489-71222-6
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6