Larvikitt – vår viktigste natursteinressurs


På torget i Larvik er det brukt ulike typer larvikitt til trapper og vannanlegg.

Mørke bergarter er verdifulle, og her i landet står larvikitt i en særstilling. Denne bergarten gir grunnlag for store eksportinntekter og sysselsetter mange mennesker i steinbrudd og bearbeidingsindustri. Larvikitten er landets økonomisk viktigste natursteinressurs.

Larvikitt kan brukes til en rekke ulike produkter, som utebordplater og portalstein.

Larvikitt inneholder ansamlinger av mørke mineraler i tillegg til rombeformet feltspat. De mørke mineralene ligger som små ansamlinger blant feltspatkrystallene, og de mest typiske mineralene er pyroksen, amfibol, olivin, nefelin og glimmer. Larvikittene inneholder ikke kvarts. Bergarten ble dannet for om lag 270 millioner år siden ved at steinsmelter dypt nede størknet. Den utgjør nær en tredjedel av arealet av de permiske dypbergartene i Oslofeltet, men ellers i verden er den sjelden. Larvikittens farge er mørk grå, blålig eller grønnlig, og feltspatens fargespill gjør bergarten svært ettertraktet som fasade- og monumentstein.

Larvikitt er den økonomisk viktigste natursteinforekomsten i Norge. Produksjon av blokkstein foregår i flere steinbrudd nær byen som har gitt bergarten navn. De viktigste bruddområdene er Tvedalen og Klåstad. Det aller meste av produksjonen, det vil si nær 300.000 tonn, blir eksportert årlig. Det innebærer en eksportinntekt på minst 700 millioner kroner. I den vestlige verden finnes knapt den by som ikke har minst én bygning med polerte fasadeplater eller gulv av norsk larvikitt. Utgangsmaterialet blir brutt som blokkstein for skjæring og polering til blant annet fasadestein, monumenter og flis til gulvbelegg. Land som Italia, Frankrike, Spania, Tyskland og Belgia er store mottakere av råblokker av larvikitt.

Vrakstein fra storblokkproduksjonen blir i dag brukt som utgangspunkt for produksjon av murblokker og gatestein.

En rekke varianter med noe varierende farge, fargespill og kornstørrelse blir brutt. Variantene fra Tvedalen (Blue Pearl; lys larvikitt) og Klåstad (Emerald Pearl; mørk larvikitt) er de mest kjente. Emerald Pearl har litt åpnere kornstruktur enn Blue Pearl, noe som blant annet gir seg utslag i litt høyere vannopptak. Vannopptaket er likevel gjerne mindre enn i granitt. Larvikitt er kjennetegnet ved svært jevn og god teknisk kvalitet og gode bestandighetsegenskaper.

Blokkuttak i larvikitt gir store restmasser. Under utvinning er gjerne mer enn 80-90 prosent uegnet til videre bearbeiding. Dette skyldes at store bearbeidingsanlegg med rammesager etterspør svært store steinblokker for produksjon av plater. Det vil si at det i all hovedsak er storblokker som blir eksportert og gir grunnlag for plateproduksjon. Dessuten blir, med grunnlag i larvikittens unike utseende og tekniske kvalitet, hvite stikk eller små uregelmessigheter som påvirker utseendet, ikke tolerert. Restmassene fra blokkproduksjonen har i lengre tid vært nyttet som blokkstein til erosjonsforebygging, eller de er blitt knust til pukk som blir brukt til vegbygging. Med betydelige investeringer i teknisk utstyr har et par firmaer delt blokker i mindre enheter som blir brukt til murbygging. Nå forsøker også tre unge gründere å lykkes med å produsere smågatestein av larvikitt (se park & anlegg 4/2018).

Litteratur
Alnæs, L.; Hansen O.B. 2007. Stein i anlegg 4: Larvikitt og andre mørke dypbergarter. park & anlegg 6(6):20-21
Hansen, O.B. 2006. Larvik – Norges «steinhovedstad». park & anlegg 5(1):23-25.
Hansen, O.B. 2018. Trollgranite AS: Tre unge gründere satser på gatestein av larvikitt. park & anlegg 17(4):12-15
Haraldsen, I. 2015. Kortreist larvikitt til norske uterom. park & anlegg 14(5):18-21