Tebuskens herdige slektning


Stewartia pseudocamellia – tebuskens herdige slektning
Japanstuartia* imponerer med sine uvanlig store, hvite blomster og svært sterke høstfarger i rødt. Det er et treslag vi oftere burde støte på i norske grøntanlegg, for arten har vist seg herdigere enn tidligere antatt. De små trærne egner seg nok best i privathager og mindre parker.

Stewartia er en liten slekt i tefamilien (Theaceae). Den er oppkalt etter den britiske statsministeren John Stuart, den tredje jarlen av Bute, som var interessert i botanikk og bidro økonomisk til planteekspedisjoner på 1700-tallet. To av de syv løvfellende artene finnes viltvoksende i Nord-Amerika, mens de øvrige er asiatiske. I tillegg er det åtte eller ni alltidgrønne, lite vinterherdige arter i slekta. Det er særlig den løvfellende arten japanstuartia som er av interesse hos oss. Som navnet sier, finnes den viltvoksende i Japan, men også i Korea, der noen botanikere regner forekomsten som en egen art. Japanstuartia vokser i kjølige fjellområder i de to landene og er dermed tilpasset en kort vekstsesong. Arten ble introdusert i Vest-Europa i 1870-årene.

Japanstuartia kan brukes enten som en mellomstor busk, eller stammes opp til et 3-5 meter høyt tre. Greinvinklene er som regel spisse, og unge skudd er glatte og sammentrykte. På eldre stammer flakner den rødlige barken av og viser fram gråhvite, oransje eller gule partier. Bladene sitter skruestilt, er 3-8 cm lange og elliptiske til omvendt eggformet med fint tannet rand. Om høsten får planter med opphav i Korea lysende gule til rødoransje høstfarger, mens de japanske frøkildene får mørkere, flammerøde til purpurrøde høstfarger.

Blomstene sitter enkeltvis eller sjelden to-tre sammen. De er skålformet, 5-8 cm brede og kremhvite. Utenfor de sirkelrunde, konkave og tannete kronbladene sitter to eller tre svøpblader som avviker tydelig fra de silkehårete begerbladene. De fem kronbladene er sammenvokst ved basis og faller av som en samlet enhet. Pollenbladene er hvite og pollenknappene oransjegule. Blomstringen kommer i juli-august og varer i om lag tre uker. Planter med genetisk opphav i Korea har blomster med mer åpen skålform og lenger blomstringsperiode enn de japanske frøkildene. Fruktene er om lag 2 cm lange, eggformete kapsler. Frøene mister spireevnen raskt og bør såes umiddelbart etter modning om høsten. Plantene kan også formeres med sommerstiklinger.

Stuartia trives best på steder som ikke tørker raskt ut. Jorda bør være moldholdig og svakt sur. Derfor blir det ofte anbefalt å plante stuartia sammen med rododendron og andre surjordsplanter. Plantene blomstrer etter at rododendronblomstringen er over. Særlig når man velger rododendronslag som ikke blir for store, kan kombinasjonen med stuartia bli vellykket. Stuartiaplantene bør stå godt lyseksponert for å fremme rik blomstring og sterke høstfarger. Det blir også anbefalt å plante en god markdekker omkring trærne, for slik å sørge for et bra mikroklima. I litteraturen hevdes det at stuartiaplanter er vanskelige å flytte etter at de er etablert på et voksested.

Japanstuartia har vært omfattet av interesse i flere norske plantefagmiljøer. Arten har vist seg tilstrekkelig herdig både på Milde, i Sauherad og i Ås (H4). Det blir arbeidet med å introdusere en utvalgt klon som kultivar i det norske E-plantesystemet.

*Norsk slektsnavn skrives «Stewartia» eller «Stuartia» av ulike fagmiljøer.

Litteratur
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Salvesen, P.H. 2015. Stewartia i Arboretet på Milde: Tebuskens hardføre slektninger finner seg til rette på Vestlandet. Årringen 2015 – Årsskrift 19, Arboretet og de botaniske hager, Universitetsmuseet i Bergen:4-24