Ukas treportrett: Sølvpil


Det er lite som kan måle seg i med et sølvskimrende piletre i et grøntanlegg om våren. Bryne 2016. Foto: Ole Billing Hansen

Salix alba ‘Sericea’ – et innslag av sølv i parken
«Sølvpil» er et treslag som utmerker seg spesielt på forsommeren. Når brisen får trekronene i bevegelse og det sølvgrå bladverket beveger seg i vinden, er det få treslag som kan konkurrere i prydverdi blant trærne i en park.

Salix alba ‘Sericea’ blomstrer noen dager etter knoppsprett. De sølvaktige bladene skyldes refleksjon fra flattliggende silkehår på bladoverflaten. Foto: Jeanette Brun

Hvitpil (Salix alba) finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika og Vest- og Sentral-Asia. På gode voksesteder i naturen kan trærne bli opptil 25-30 meter høye. Arten er rasktvoksende og har som regel krone med mange greiner, men ofte med nokså spisse greinvinkler. Unge kvister er seige og kan være spinkle og overhengende. De får etter hvert grålig til olivenbrun farge. Eldre bark er furet, med lange, uregelmessige, flate barkåser. Bladene er 5-10 cm lange, lansettformet, og bredest på midten. De er fint sagtannet og tilspisset i begge ender. Hvitpil blomstrer like etter at bladene har foldet seg ut, i motsetning til mange andre Salix-arter, som blomstrer på naken kvist. Middeldato for løvsprett i Ås er første uke av mai, mens blomstringen begynner om lag ti døgn seinere. Raklene er 4-6 cm lange, og har skaft med blader.

Arten har flere botaniske former og varieteter, og planter med grålige blader har vært omtalt som f. splendens Andersson, f. regalis Hort. og f. argentea Wimmer. Enkelte individer er valgt ut og har fått egne kultivarnavn. Det finnes flere ulike kloner av «sølvpil» på markedet. De fleste er markedsført under navnet S. alba ‘Sericea’, men i eldre planteskolekataloger finnes også en kultivar med navnet S. alba ‘Sibirica Splendens’. Norske planteskoler markedsfører i dag S. alba ‘Sericea’ og S. alba ‘Sibirica’.

Kultivaren S. alba ‘Sericea’ har oval til kjegleformet krone som preges av opprett vekst og noe hengende smågreiner. Unge kvister har brun til rødlig farge. Begge bladoverflatene er tett silkehåret. Trærne får dermed et karakteristisk, sølvaktig utseende. Den opprinnelige, tyske klonen ble funnet og tatt vare på omkring 1840. Kultivaren ble salgsført fra Planteskolen, NMBU fra 1875. Trærne blir 15-20 meter høye hos oss. Kultivaren er robust og regnes som vinterherdig til sone 6 i innlandet og sone 7 langs kysten.

Kultivaren S. alba ‘Sibirica’ har opprettvoksende greiner og bredt kjegleformet krone. Unge kvister er gulgrønne. De to kultivarene har for øvrig nokså likt utseende, men S. alba ‘Sibirica’ er trolig noe mer rasktvoksende. Årsskuddene er kraftige, noe som kan gå ut over avmodningen og resultere i tilbakefrysing når høsten kommer brått på. Kultivaren kan likevel regnes som vinterherdig minst til sone 5-6.

Begge kultivarene har en krone som tåler kraftig tilbakeskjæring uten at trærne mister sin egenart. Trærne kan nyttes som frittstående eller i rekke eller léskjerm. Til vindskjerming må trærne plasseres tett og skjæres regelmessig, noe som gjør at de setter mange nye skudd og greiner. Valget av pil-arter til grøntanlegg må gjøres med omtanke. Mange av artene har kraftig rotsystem. De fleste røttene vokser ut til sidene, men en del røtter kan søke ned i drensrør.

Pil trives best i jord med god tilgang på fuktighet, gjerne på tunge jordarter. Trærne er lyselskende, og i naturen finner vi flere arter som pionérer. De kan nyttes til å binde sand eller kanter langs bekker og elveløp. Trærne blir som regel ikke eldre enn 80-100 år, men de er enkle å formere med stiklinger, vanligvis kviststiklinger, så det er lett å lage nye generasjoner av trær. Mange Salix-arter, også «sølvpil», er gode biplanter og svært verdifulle for humler, som skaffer seg den første næringen etter overvintring i form av nektar, men særlig pollen fra blomstrende planter i denne slekta. Salix-arter er nå ført opp på lista over arter med pollen som kan framkalle allergi.

Litteratur:
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Hansen, O.B. 2008. Landskapsplanter – lignoser i emnet PHG213. 2. utgave. Boksmia, Ås – UMB. 406 s.
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, bind III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6