Ukas treportrett: Sommersyrin


 Den store mengden hvite, sterkt duftende blomster gjør sommersyrin til en attraktiv hage- og parkplante, men den må ha god plass, for plantene blir atskillig større enn andre syriner.

Syringa reticulata – en storvokst, stammedannende syrin: På Østlandet blomstrer de fleste syriner i juni. Men vi har arter som forlenger syrinblomstringen utover i juli. Sommersyrin (Syringa reticulata) er en svært vinterherdig, storvokst syrin som gjerne begynner å blomstre i siste uke av juni og fortsetter et par uker inn i juli.

Sommersyrin kan bli et opptil 10 meter høyt tre, ofte med flere stammer og bred krone. Arten ble tidligere kalt Syringa amurensis. Den finnes viltvoksende i nordlige deler av Øst-Asia; Amur-området i Sibir, samt Kina, Korea og Japan. I Kina, der avarten ofte blir betegnet S. reticulata var. mandshurica, har plantene gjerne buskform. De blir da bare om lag fire meter høye. Dessuten har de kortere blomsterstander og blomster uten duft. Felles for hele arten er at kvisten er uten behåring og grønn til mørkbrun med tettstilte, lyse korkporer. Knoppene sitter parvis og er kule- til eggformet. Bladene er 5-14 cm lange, eggformet og langt tilspisset. De får gul høstfarge.

Sommersyrin har motstilte, grønne blader og store topper med duftende, hvite blomster.

Sommersyrin og de øvrige artene i underslekta Ligustrina har blomster med kronrør som bare er om lag like langt som begeret, mens andre syriner har atskillig lengre kronrør. Blomstene minner derfor mye om blomstene hos liguster. Både syrin og liguster hører til oljetrefamilien, der vi også finner kjente slekter som ask og gullbusk (Forsythia). Hos sommersyrin sitter blomstene i opptil 30 cm lange topper. De dufter sterkt og er kremhvite.

Frø av sommersyrin kom ikke til Vest-Europa før midt på 1800-tallet. Arten har derfor ikke vært kjent som blomstrende grøntanleggsplante i Europa og Nord-Amerika i mer enn om lag 150 år. Den er ikke særlig vanlig i sortimentet i våre dager, men vi kan finne store eksemplarer flere steder på Østlandet, blant annet i Østerdalene, som har særlig kalde vintre. Store busker i Solør og planter i parken ved NMBU uten vinterskade gjennom mer enn 60 år vitner om at arten er herdig både i kystnære og kontinentale strøk i Sør-Norge (H7). Kultivaren S. reticulata ’Ivory Silk’ er utvalgt i Nord-Amerika og har potensial både som gatetre og som hageplante.

Litteratur:
Hansen, O.B. 2008. Landskapsplanter – lignoser i emnet PHG213. 2. utgave. Boksmia, Ås – UMB. 406 s.
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)