Ukas treportrett: Tempeltre


Det store tempeltreet i Botanisk hage på Tøyen i Oslo ble plantet i 1870 og er trolig det eldste her i landet.

Ginkgo biloba – en populær gjenlevning fra tidligere tider: Tempeltreet kan bli 2000 år gammelt. De eldste eksemplarene her i landet har ikke nådd 150 år enda, så de må fortsatt betraktes som ungdommer. Treslaget er nokså sjelden plantet, men blir i dag solgt i de fleste større hagesentre. Arten skal være robust i bymiljø og er et av de vanligste gatetrærne i Japan.

Om høsten blir bladene smørgule før de faller av.

Tempeltreet er den eneste gjenlevende representanten for en gammel planteorden. Arten er verken et bartre eller et ordinært løvtre. Treslaget er særbo, bladfellende og kan bli opptil 40 meter høyt. Det var lenge ansett å være utryddet som viltvoksende, men er funnet på to lokaliteter i Kina. Fossile funn viser at planteslaget har vært nærmest uforandret i 200 millioner år.

Barken er grå, korkaktig, furet og avskallende i fine flak. Krona er slank hos unge trær, men blir etter hvert bred når hovedgreinene får utvikle seg. Skuddene er av to slag; langskudd med skruestilte blader og kortskudd som bærer blomster og blader som er tilsynelatende kransstilte, 4-5 sammen. Bladene er vifteformet, 5-12 cm brede, seige og tolappet. De er lysgrønne i vekstsesongen og smørgule om høsten. Det finnes kultivarer med søyleform, med horisontal eller hengende vekst, med flikete blader og med gule eller brokete blader. De fleste av kultivarene er hannkloner, men de er svært sjelden plantet hos oss.

Blomstringen er om våren. Hannblomstene er gule og sitter i opptil 8 cm lange, rakleliknende, hengende blomsterstander i bladhjørnene på kortskudd. Hunnblomstene er bare om lag 2 mm lange og sitter på 4 cm lange skaft. «Fruktene» modner om høsten samme år som blomstringen. De er ovale til kuleformet, opptil 2,5 cm lange og minner om steinfrukter. De har en ubehagelig, sur lukt ved modning. Fargen er først gul, men går over i purpursvart ved fullmodning. Hver «frukt» inneholder et om lag 2 cm langt frø med et tynt, glatt og hornaktig frøskall. I Kina og Japan blir de næringsrike frøene ristet og nyttet til matlaging.

Virkelig gamle og store eksemplarer av tempeltre finner vi ofte ved templer og klostre i Kina, Korea og Japan. Årsaken til dette er ikke at arten har hatt en spesiell plass i religionen i disse områdene, men heller fordi trærne står på områder som ble skjermet, selv i urolige tider. Arten ble innført til Europa tidlig på 1700-tallet, og et av de første trærne som ble plantet her, finnes i Leiden i Nederland. Stavemåten av slektsnavnet har sin spesielle historie. Ordet har opphav i kinesisk «Kinko» som oversettes med «gullfrukt-tre» og japansk «Ginkyo» som betyr «sølvaprikos». På et tidspunkt under oversettelsen er ordet blitt feilskrevet til «Ginkgo», som er blitt hengende ved i botanisk terminologi og i vestlige språk. I gamle kinesiske bøker beskrives treet som «andefot-tre», et navn som viser til bladformen.

Vi planter tempeltre fordi det har botanisk og historisk interesse, men også fordi det har andre gode egenskaper. Tempeltreet har en voksemåte som kan minne om veksten hos Larix. Trærne kan vokse raskt i begynnelsen, med en kraftig, gjennomgående stamme og stive greiner ut til siden. Etter hvert blir veksten mindre, sidegreinene utvikler seg mer og krona blir avrundet. Gamle eller skadde trær er ofte flerstammet. Her i landet blir trærne sjelden høyere enn 20 meter. Som gatetre bør en bare plante hannplanter. Tempeltreet er ikke herdig i innlandet og bør bare plantes i kystnære strøk med høy sommertemperatur (H3-4). Det er tolerant med hensyn til jordbunnsforhold, men foretrekker godt drenert, moldrik jord som aldri tørker helt ut.

Arten ble plantet i Treførsøksparken ved NMBU i 2011. Ved vurdering fem år seinere ble den bedømt som Meget svak. Andre, mer skjermede, steder på universitetsområdet har arten klart seg gjennom mange år, men veksten er sjelden særlig frodig. Arten er også plantet i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.

Litteratur:
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Hansen, O.B. 2008. Landskapsplanter – lignoser i emnet PHG213. 2. utgave. Boksmia, Ås – UMB. 406 s.
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6