Prunus serrula blir et forholdsvis lite, bredkronet tre. København 2014. Foto: Ole Billing Hansen

Om vinteren fester vi oss ved andre prydegenskaper enn blader, blomster og frukter. I grøntanlegg vil nok de fleste forbinde kirsebærtrær med praktfull vårblomstring og for enkelte slag flotte høstfarger i røde nyanser. Men vi har også en kirsebærart der den viktigste prydverdien ligger i barken, som minner om glinsende, polert mahogni.

Neverkirsebær er et lite, tett forgreinet tre med bred krone, eller en flerstammet busk. Arten finnes viltvoksende i vestre deler av Kina, i fjellområdene i provinsene Yunnan og Setschuan. Herfra ble den brakt til Vesten av den kjente plantesamleren Ernest Wilson i 1908. Neverkirsebær har 4-10 cm lange, lansettformete blader som er tilspisset og skarpt fintannet. Høstfargen er nokså uanselig grønngul til guloransje. Blomstene er hvite og om lag to cm brede. Men blomstringen er heller sparsom, og ut over sommeren kommer fåtallige, små, røde kirsebær uten spiseverdi.

Hos oss blir trær av neverkirsebær sjelden høyere enn seks meter. Krona blir vaseformet og etter hvert nesten like bred som treet er høyt. Det mest iøynefallende er den blanke, rødbrune barken med tverrgående bånd av lysere korkporer. Allerede i ung alder begynner den ytre delen av barken å rulle seg sammen og falle av i strimler, slik vi kjenner det fra noen arter av bjørk. Barken er mest dekorativ hos trær i god vekst fra 5-10 års alder til de blir 50-60 år gamle. Da begynner barken å sprekke opp og danne bånd av kjedeligere, mattbrun korkbark.

Neverkirsebær er ofte podet på en grunnstamme av søtkirsebær (Prunus avium). Planteskoler i utlandet har også forsøkt å pode andre kirsebærslag med større blomstringsverdi på en stamme av neverkirsebær, men forskjellen mellom de to barktypene blir så synlig at slike kombinasjonstrær ser nokså snodige ut. Som andre arter i steinfruktslekta, kan neverkirsebær være utsatt for magnesiummangel, noe som fører til klorotiske blader med brune partier mellom bladnervene. Selv om det gjerne anbefales jord med nokså høy pH-verdi til kirsebær, bør man være forsiktig med å tilføre kalk til jorda uten samtidig å tilføre magnesium. Arten regnes som vinterherdig til sone 4, men bør kunne prøves også i sone 5.

Det botaniske navnet kan lett skape forvirring, for vi har også en Prunus serrulata. Dette er en japansk art med rik blomstring samtidig med løvsprett i mai. Denne arten har en rekke kultivarer, mange med fylte blomster i rosa eller hvitt og noen med søyleform, andre med hengende greiner. Det er om å gjøre å ikke la seg forvirre av navnene, for de to artene har svært ulike prydegenskaper.

Litteratur

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110

Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7

Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8  (Bind 2)

More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Bildetekster

(8305) Neverkirsebær har bark som ruller seg sammen og faller av i strimler. Foto: Jeanette Brun

(8300) Barken hos Prunus serrula minner om blankpolert mahogni, før den begynner å flakne av. Foto: Jeanette Brun

(1572 – kan beskjæres) De fåtallige, hvite blomstene kommer etter løvsprett. Foto: Jeanette Brun

DEL