Pterocarya fraxinifolia – vingenøtter i hengende aks avslører arten


Pterocárya fraxinifólia - storvingenøtt. Her blir trærne opptil 25 meter høye, med brede kroner, og hvert tre har ofte flere stammer. Foto: Ole Billing Hansen

En del innførte treslag skiller seg så markant fra viltvoksende arter at vi må kunne kalle dem eksotiske – fremmedartede. Storvingenøtt (Pterocarya fraxinifolia) hører til denne kategorien. Arten har store, ulikefinnete blader, stripete bark og særpregete frukter i lange, hengende aks.

Storvingenøtt hører til slekta Pterocarya, som direkte oversatt betyr «vinge-nøtt». Slekta hører til samme familie som valnøtt (Juglans), og selv om bladverket ikke er så forskjellig hos de to slektene, er fruktene svært ulike. Hos valnøtt er frukten en steinfrukt, og den indre delen av frukten utgjør valnøtta vi spiser som juleknask. Hos vingenøtt sitter mange, betydelig mindre, frukter langs en lang, hengende akse. Hver frukt er en samara, det vil si en nokså liten, uspiselig nøtt med to halvsirkelformete vinger omkring. Felles for de to slektene er at plantene har kvist med marg som er lamellert. Margen er altså inndelt i små rom av tverrgående lameller. Antall og farge på disse lamellene kan brukes til å bestemme artene. Vinterknoppene er karakteristiske uten knoppskjell.

Storvingenøtt blir et opptil 20 meter høyt, enstammet eller flerstammet tre. Plantene setter lett nye skudd fra rotsystemet og kan formeres ved fradeling av slike skudd. Frøformering er imidlertid vanligst. Barken hos unge greiner og stammer er dekorativt stripemønstret. Bladene er 20-40 cm lange og ulikefinnet med 11-21 småblader. Trærne er sambo og blomstrer i mai-juni. Hannraklene faller av når blomstringen er over, men etter bestøving strekker hunnraklene seg til 20-40 cm lange, karakteristiske, hengende fruktstander med grønne vingefrukter. Modne, brune frukter blir gjerne hengende på plantene fram til neste vår.

Den mest vanlig plantede arten i slekta er storvingenøtt. Men vi finner den oftest i arboreter og andre plantesamlinger, og den har inntil nå ikke vært særlig vanlig i norske grøntanlegg. De eldste trærne i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet er plantet i 1933. Arten regnes som vinterherdig til sone 4 og har klart seg bra i Ås gjennom åtti år. Fornyet interesse for storvingenøtt som by- og landskapstre har ført til utvalg av en frøkilde i Uppsala i Sverige. Denne ser ut til å være stammedannende og sette færre rotskudd. Trær av denne frøkilden ble plantet i Treforsøksparken i 2008. I oppsummeringen i 2016 blir den vurdert som god; sterktvoksende, med gjennomgående stamme, frodig vekst og friskt bladverk. Blader som blir ødelagt av frost kan bli hengende på trærne og virke skjemmende.

Arten vil trolig etter hvert bli vanligere i tresortimentet her i landet. Den finnes viltvoksende i Kaukasus og andre fjellområder til Iran. Her vokser den gjerne på fuktige steder, så planting ved bekker og dammer bør kunne anbefales. Rotsystemet skal dessuten være ganske tolerant mot komprimering. Trærne «blør» ved skjæring i vinterhalvåret. Det kan derfor være en fordel å utføre nødvendig skjæring i vekstsesongen.

Litteratur

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9

Hansen, O.B. 2008. Landskapsplanter – lignoser i emnet PHG213. 2. utgave. Boksmia, Ås – UMB. 406 s.

Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7

Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8  (Bind 2)

More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Pedersen, P.A.; Brun, J. 2012. Treforsøksparken, UMB: Vinterskader i årene 2008-2012. park & anlegg 11(5):48-52

Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.

 

 

Bildetekster

De lange, hengende aksene med frukter gjør trær av Pterocarya fraxinifolia lett gjenkjennelige på avstand. Foto: Jeanette Brun

(0329 er høydebilde) Storvingenøtt har store, ulikefinnete blader og hengende samlinger av samaraer. Foto: Jeanette Brun

(høst Ås2) Bladene blir gule om høsten. Foto: Ole Billing Hansen

(Enköping) I naturen i Kaukasus vokser storrobinia på fuktige steder, så trærne greier seg bra nær vann. Enköping 2009. Foto: Ole Billing Hansen