Pyrus salicifolia har nokså hengende greiner. Plantene i universitetsparken ved NMBU er nær 60 år gamle, men fortsatt bare 2-3 meter høye. Foto: Ole Billing Hansen

Vi forbinder nok begrepet pære først og fremst med fruktdyrking. Mange dyrkede kultivarer er velegnet også som landskapstrær, fordi de kombinerer fruktsettingen med god kroneform og sterke høstfarger. Men pæreslekta omfatter også arter som skiller seg sterkt fra våre dyrkede pærer, både i trestørrelse og bladfarge.

Vierpære, som i Sverige har det mer beskrivende navnet «silverpäron», blir et lite tre, bare inntil 5-8 meter høyt. Plantene er like gjerne flerstammet som énstammet, og vi kan ofte oppleve arten som en stor busk. Den er derfor ikke særlig godt egnet som gatetre, men i hager og mindre parkanlegg gir det sølvfargete bladverket en god kontrast til det øvrige grønnsværet. Arten blir gjerne kalt for «Nordens oliventre».

Vi finner vierpære viltvoksende i sørøstlige deler av Europa og videre over Lilleasia til Kaukasus og Iran. Greinene er mer eller mindre hengende, og de tynne årsskuddene er gråhvite av filthår. Kortskudd ender ofte i en greintorn. De 3-9 cm lange og 1-2 cm brede bladene er lansettformet, og nylig utfoldete blader er tett, nærmest hvitaktig, filthåret. Etter hvert utover i sesongen mister bladene behåringen, og de blir mer grågrønne. Blomstene sitter i tette halvskjermer. Hver blomst er et par cm bred. Blomsten har hvite kronblader og en samling røde pollenblader innenfor. Under blomstringen i mai vil trekrona ofte være dominert av den store blomstermengden. Fruktsettingen er imidlertid sjelden særlig stor, og de få, to-tre cm lange, brungrønne pærene er flaskeformet, men dessverre ikke spiselige.

Vierpære trives på tørre og varme voksesteder. Arten blir regnet som ett av de beste treslagene med sølvgrå bladfarge i nordiske parkanlegg. Formklipping av krona er slett ikke vanskelig å få til.

Små trær med markert hengende vekst er ofte nyttet i grøntanlegg. Slike trær blir gjerne markedsført under navnet P. salicifolia ’Pendula’, men kultivaren skiller seg lite fra artstypisk materiale. På grunn av mottakelighet for pærebrann er det ikke tillatt å innføre vierpære fra utenlandske planteskoler. Det kan derfor være en utfordring å skaffe planter til norske grøntanlegg.

Litteratur

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110

Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7

Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8  (Bind 2)

Mitchell, A. 1977. Trær i skog og hage. Tiden, Oslo. 408 s. ISBN 82-10-01282-7

More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Bildetekster

(2580) «Nordens oliventre» har sølvgrått bladverk. Vierpære kan være formet både som små, oppstammete trær, gjerne med formklipt krone, eller som storvokste busker. Foto: Jeanette Brun

(2579) Blomstene hos vierpære har hvite kronblader omkring en samling av røde pollenblader. Foto: Jeanette Brun

(0517) Fruktene hos vierpære er små og ikke egnet til å spise. Foto: Jeanette Brun

DEL