Salix daphnoides – store gåsunger ønsker våren velkommen


Doggpil har sin største prydverdi i blomstrende hanntrær om våren. Foto: Ole Billing Hansen

Et årvisst vårtegn er «gåsunger» på selje og pil. På Østlandet er det arter som ørevier, gråselje og selje som gir viktige bidrag til vårblomstringen i naturen. Den ikke fullt så vanlige arten doggpil, som særlig trives på fuktige voksesteder, har imidlertid større blomsterstander, og hannkloner av denne arten er valgt ut til planting i hager og parker hos oss.

Tekst: Ole Billing Hansen

«Gåsunger» er blomsterstandene hos hanntrær av vårblomstrende Sálix-arter. Det er dusker av silkehår i rakleblomsterstanden som kan minne om fugleungenes dun. Etter hvert som blomstringen går sin gang, strekker pollenbladene seg, og «gåsungene» blir til samlinger av gule pollenprodusenter. I disse samlingene finnes også nektar, som lokker insekter til blomstene og bidrar til pollinering. Pollen fra Sálix-arter blir nå regnet som allergiframkallende.

«Gåsungene» hos doggpil er større enn hos de fleste andre Salix-arter. Foto: Ole Billing Hansen

Doggpil (Sálix daphnoídes Vill.) finnes viltvoksende i Europa, Sentral-Asia og Himalaya. Arten blir et opptil 10-15 meter høyt, bredkronet tre eller en stor busk. Her i landet finner vi den langs de store vassdragene på Østlandet nord til Folldal, men den forekommer også forvillet langs kysten til Bømlo. Arten er av Karlsson (2000) delt i de to underartene S. daphnoídes ssp. daphnoídes, som vi finner vi på Østlandet, og S. daphnoídes ssp. acutifólia – plommepil, som stammer fra Russland og Vest-Sibir. Elven og Fremstad (2018) oppfatter S. acutifólia Willd. som en egen art, mens Sálix daphnoídes har de tre varietetene S. d. var. norvégica Agardh (skandinavisk doggpil), S. d. var. pomeránica (Link) Koch (østersjødoggpil) og S. d. var. daphnoídes (mellomeuropeisk doggpil). Det er trolig planter av sistnevnte som er vanligst plantet i norske grøntanlegg.

De silkebehårete hannraklene utvikler etter hvert reduserte blomster med gule pollenknapper. Foto: Ole Billing Hansen

Viltvoksende doggpil har opprette, blankt grønnbrune til rødlige kvister med et karakteristisk vokslag utenpå barken, særlig på to- og treårige kvister. Dette vokslaget gir kvisten et blålig, doggete skjær, noe som har gitt arten det norske navnet. I kroneperiferien finner vi mer hengende greiner og skudd. Stammebarken er for øvrig grågrønn og glatt, mens innerbarken er gul. Hos stammer og eldre greiner sprekker barken etter hvert opp og blir furete. Bladene er 5-10 cm lange, smale og tilspissete, og fintannete til helrandete. Oversiden er blankt mørkegrønn, mens undersiden er mattgrønn. Bladene får gul til oransjegul høstfarge.

Doggpil blomstrer rikelig i god tid før bladene kommer. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 15. april, mens løvsprett følger en snau måned seinere. Knoppskjellene er mørke og danner en skarp kontrast til de hvite silkehårene i rakleknoppen. Raklene er 3-4 cm lange og tett behåret av silkehår. Hver hannblomst har to pollenblader med lysende gul pollenknapp. Skårne kvister av doggpil kan vi lett drive i blomst til dekorasjoner på ettervinteren. Hunntrær har rakler med blomster som har kort skaft, rød griffel og langt arr, men disse har liten prydverdi. Hunntrærne setter kapsler med mange frø på forsommeren. I vekstsesongen fra mai til september er prydverdien hos både hann- og hunntrær av doggpil heller liten.

Det karakteristiske vokslaget utenpå barken hos fjorårskvister har gitt navn til doggpil. Foto: Jeanette Brun

Hos oss blir doggpiltrær sjelden høyere enn 8-12 meter. De har ofte flere stammer, slik at kronebredden kan bli 4-6 meter. Arten tåler kraftig beskjæring. Den trives særlig godt langs bekker og andre fuktige steder, men trærne kan også vokse bra på tørr sandjord og på flommark. Doggpil er nøysom og tåler innlandsklima godt. Valget av herkomst har imidlertid stor betydning. Kultivaren S. daphnoídes ‘Elverum’ (Institutt for plante- og miljøvitenskap, UMB 1988) er en tidlig og riktblomstrende hannklon som har vært kjent siden 1960-tallet. Den har kraftig vekst med lette, myke greiner og anbefales for Østlandet. S. daphnoídes ’Ruberrima’ er trolig vanligere i handelen. Denne hannklonen er av sørlig opphav, blir opptil åtte meter høy, og har sterkt rødlige skudd. Norske kultivarer av doggpil kan vi regne som herdige til sone 6-7, mens innførte kultivarer trolig bør begrenses til sone 4-5.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Elven, R.; Fremstad, E. 2018. Salix – vier, selje og pil i Norge. Gunneria 82/2018. NTNU Vitenskapsmuseet. 715 s. ISBN 978-82-8322-153-4
Karlsson, T. 2000. Salix L. p.p. s. 118-188 i: Jonsell, B. (red.) Flora Nordica. I. Lycopodiaceae – Polygonaceae.
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 pp. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Vike, E. 2006. Norske utvalg og foredlinger av busker og trær. UMB-rapport 01/2006. Inst. for plante- og miljøvitenskap, UMB. 159 s. ISBN 82-483-0049-8