Sorbus hybrida – vakre, små trær fra norsk natur

I juni blomstrer de fleste asal-artene vi bruker i norske grøntanlegg. Det store flertallet har hvite blomster, ofte i en kremhvit nyanse. Blomstrende asal og rogn er svært synlige, men trærne kan også luktes. Dessverre oppfatter vi ikke luktstoffet trimetylamin som behagelig, men det lokker til seg bestøvende biller og blomsterfluer.

Tekst: Ole Billing Hansen

Slekta Sórbus er stor og innholdsrik med mange viktige arter for landskap og hagebruk. Foruten rogn har vi 12 viltvoksende Sórbus-arter her i landet. Med unntak av fagerrogn (S. meiníchii) er dette ulike arter av asal, og de har filtbehåret bladunderside. De tredannende artene har ofte moderat vekstkraft og blir heller ikke særlig store. Disse kan egne seg som frittstående trær i hager, parker og langs veier.

Rognasal blomstrer rikt i månedsskiftet mai/juni. Foto: Jeanette Brun

Rognasal (S. hýbrida L., syn. S. fénnica (Kalm) Fries) har karaktertrekk som indikerer at arten har oppstått etter én eller flere krysninger mellom rogn og arter i småasal-gruppa. Det er en tetraploid apomikt, trolig med to kromosomsett fra hver art. Her i landet finner vi rognasal på Østlandet nord til Brandbu, opp til 600 moh. og spredt langs kysten til Bodø og ytre deler av Lofoten. Trærne blir 4-12 meter høye, er ofte flerstammete og får etter hvert bred krone.
Kvisten er rødbrun med små korkporer. Unge skudd og bladskaft har tett med filthår. Bladene er 7-10 cm lange, eggformete eller smalt eggformete med bredt avrundet spiss. De har 8-10 nervepar, lappet og grovtannet rand, og oftest ett eller to par frie småblader. Bladene har blåliggrønn overside og gråhvit til grågul behåring på undersiden. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 2. juni, og blomstringen varer i 12-15 døgn. Blomsterstanden er dunbehåret, tett og 6-10 cm bred. Blomstene har sterk lukt. Innen arten finner vi noen typer med kremfargete pollenknapper, andre med rosa pollenknapper. Fruktene er 10-12 mm lange, runde og røde bærepler.

Blader hos Sorbus hybrida har vanligvis ett eller to par frie småblader. Foto: Jeanette Brun

Rognasal vokser ofte på tørre steder i skogkant, krattskog eller på berg. Arten er svært formrik, og plantene fra Vestlandet kan ofte være nokså forskjellig fra planter på Østlandet. Arten ble i tidligere tider brukt som grunnstamme til pære, særlig i Sogn og Hardanger. Det er derfor sannsynlig at noen forekomster her i landet opprinnelig har vært grunnstammer og har opphav i andre deler av Europa.
Rognasal har vært innført og plantet som pryd- og nyttetre i alle fall siden tidlig på 1800-tallet. Arten blir først og fremst brukt som små trær, men plantene kan også nyttes til léhegn eller klipt hekk. S. hýbrida skal være mindre utsatt for skurv enn S. intermédia, og denne egenskapen er særlig viktig i kyststrøk. Dessuten er fruktsettingen vanligvis mer årviss, og fruktene er gjerne mer lysende røde.

De hvite blomstene har enten kremgule eller rødlige pollenknapper, men mot avblomstring blir de brune. Foto: Jeanette Brun

Det er foretatt noen utvalg innen arten, og særlig tre frøkilder har vært markedsført de siste tiårene: Harstad, Nordfjord og Stord. Sistnevnte hører til formen med kremfargete pollenknapper. Trærne blir énstammete med velformet krone og egner seg derfor godt i grøntanlegg. Trær av frøkilden Nordfjord blir mindre. De hører til «fjordrognasal» med blomster med rødlige pollenknapper. I naturen kan det finnes flere typer av rognasal som har potensial som park- eller gatetre. Trær av frøkildene Harstad og Stord er plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2008, mens frøkildene Nordfjord og Stord er representert i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.

Bæreplene hos rognasal er lysende røde. Foto: Jeanette Brun

Arten regnes som vinterherdig til sone 6. Sórbus-artene krever jevn tilgang på næring. Trær som mangler næring, har lett for å sette mange blomsterknopper og produserer store mengder frukter. Det fører til at den vegetative veksten stagnerer, og det kan være vanskelig å få den i gang igjen. Mange arter er derimot svært tolerante med hensyn til jordas surhetsgrad. Jorda bør være lett og godt drenert. Asalartene er sterke mot vind, og trærne får i kyststrøk ofte karakteristisk, vindpåvirket kronefasong. Rotsystemet går dypt og sikrer god forankring. Alle asal-artene tåler beskjæring og kronetynning godt.

Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Grundt, H.H.; Salvesen, P.H. 2011. Kjenn din Sorbus. Rogn og asal i Norge. Rapp. 23./2011 – Genressurssenteret ved Skog og landskap. 104 s. ISBN 978-82-311-0148-2 (kan lastes ned fra www.nibio.no)
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
Vike, E. 2006. Norske utvalg og foredlinger av busker og trær. UMB-rapport 01/2006. Inst. for plante- og miljøvitenskap, UMB. 159 s. ISBN 82-483-0049-8