Sortimentet av tilgjengelige treslag for grøntanleggene våre kan bli redusert som følge av sykdom, skadegjørere og restriksjoner mot bruk av innførte arter. Da er det greit å vite at vi har noen få, særnorske arter som har potensial som prydtrær i grøntanleggene våre. Fagerrogn er en slik art – én av åtte endemiske, norske arter i asalslekta.
Tekst: Ole Billing Hansen
Fagerrogn (Sórbus meiníchii (Lindeb.) T.Hedl.) har blader som ser ut som en mellomting mellom rogn (S. aucupária) og rognasal (S. hýbrida). Den mest synlige bladkarakteren er endesmåbladet, som er større enn de øvrige småbladene og mer eller mindre innskåret i randen, det vil si med én eller to lapper. Fagerrogn skiller seg også fra rogn ved at den har smale, utannete øreblader som faller av tidlig. De kremfargete blomstene er noe større enn hos rogn. Pollenknappene kan variere i farge fra nærmest hvitt til rosa og rødt. Bæreplene er noe større enn hos rogn. De er røde, runde til noe avlange og uten de korkporene vi finner hos asalarter.
Fagerrogn finnes bare viltvoksende i Norge, selv om en art med svært likt utseende er beskrevet fra øya Arran i Skottland under navnet S. pseudomeiníchii. Arten har høyst sannsynlig oppstått etter én eller flere krysninger mellom rogn og rognasal. Den er nokså variabel. Derfor er det mulig at arten vil bli delt i flere småarter en gang i framtiden. Kromosomtallet viser at de fleste forekomstene har individer som er triploide (3X), mens det fortsatt er usikkert om noen forekomster kan være tetraploide (4X). Variasjonen innen arten er en fordel med hensyn til mulighetene for å velge ut kloner (kultivarer) til bruk i hager og parker. Et prosjekt ledet av Per Harald Salvesen ved Arboretet på Milde og med deltakelse av fagmiljøet innen landskapsplanter ved NMBU v/ Per Anker Pedersen har kartlagt variasjonen og utbredelsen hos fagerrogn og andre norske Sórbus-arter. I prosjektet inngår en vurdering av potensialet som landskapsplante.
Her i landet finner vi fagerrogn oftest som busker eller flerstammete trær, gjerne på ulendte steder langs kysten fra Oslofjorden til Leka i Nord-Trøndelag. På Østlandet kan vi treffe på den inn til Ringerike. Arten er betegnet som nær truet i Norsk rødliste for arter 2015, noe som skyldes at enkeltforekomstene som regel er sparsomme, ofte med mindre enn 10-20 individer på hvert sted. De viktigste truslene er omdisponering av arealer til utbyggingsformål og gjengroing av tidligere beitemark.
Grundt og Salvesen (2011) skriver at fagerrogn har lokalnavnene «halvasal» og «surasal». Bæreplene smaker surt, men de har vært nyttet til matlaging. Dessuten har arten trolig, som rognasal, tidligere vært brukt som grunnstamme til pære. En form kalt «Fægri-rogn» etter botanikeren Knut Fægri (1909-2001), har vært markedsført som parktre. Fruktene hos denne skal egne seg spesielt godt til sylting og framstilling av likør.
Når fagerrogn blir plantet i grøntanlegg og får godt stell, kan det bli trær med bred, velformet krone og grasiøst bøyde greiner ved stor fruktsetting. Trærne beholder grønt bladverk utover ettersommeren, da arten ser ut til å være mindre utsatt for rust enn vanlig rogn. Ettersom arten først og fremst finnes nær kysten, bør den også ha potensial til leplanting.
