Stewartia pseudocamellia – tebuskens herdige slektning

Japanstewartia imponerer med uvanlig store, hvite blomster og svært sterke høstfarger i rødt. Det er et treslag vi oftere burde støte på i norske grøntanlegg, for arten har vist seg herdigere enn tidligere antatt. De små trærne egner seg nok best i privathager og mindre parker.

Tekst: Ole Billing Hansen

Slekta Stewártia hører til tefamilien (Theáceae). På norsk bruks to skrivemåter – enten stewartia eller stuartia. Slekta er oppkalt etter den britiske statsministeren John Stuart, den tredje jarlen av Bute, som var interessert i botanikk og bidro økonomisk til planteekspedisjoner på 1700-tallet. To av de syv løvfellende artene finnes viltvoksende i Nord-Amerika, mens de øvrige er asiatiske. I tillegg inneholder slekta åtte eller ni alltidgrønne, lite vinterherdige arter. Det er særlig den løvfellende arten japanstewartia (Stewártia pseudocaméllia Maxim.) som er av interesse hos oss. Som navnet sier, finnes den viltvoksende i Japan, men også i Korea, der noen botanikere regner forekomsten som en egen art. Japanstewartia vokser i kjølige fjellområder i de to landene og er dermed tilpasset en kort vekstsesong. Arten ble introdusert i Vest-Europa i 1870-årene.

Japanstewartia har 5-8 cm brede, hvite blomster som minner om blomstene hos slektningen kamellia. Begge hører til tefamilien. Foto: Jeanette Brun

Japanstewartia kan brukes enten som en mellomstor busk eller stammes opp til et 3-5 meter høyt tre. Greinvinklene er som regel spisse, og unge skudd er glatte og sammentrykte. På eldre stammer flakner den rødlige barken av og viser fram gråhvite, oransje eller gule partier. Bladene sitter skruestilt, er 3-8 cm lange og elliptiske til omvendt eggformete med fint tannet rand. Om høsten får planter med opphav i Korea lysende gule til rødoransje høstfarger, mens de japanske frøkildene får mørkere, flammerøde til purpurrøde høstfarger.

Fruktene er eggformete kapsler. Foto: Ole Billing Hansen

Blomstene sitter enkeltvis eller sjelden to-tre sammen. De er skålformet, 5-8 cm brede og kremhvite. Utenfor de sirkelrunde, konkave og tannete kronbladene sitter to eller tre svøpblader som avviker tydelig fra de silkebehårete begerbladene. De fem kronbladene er sammenvokst ved basis og faller av som en samlet enhet. Pollenbladene er hvite og pollenknappene oransjegule. Blomstringen kommer i juli-august og varer i om lag tre uker. Planter med genetisk opphav i Korea har blomster med mer åpen skålform og lengre blomstringsperiode enn de japanske frøkildene. Fruktene er om lag 2 cm lange, eggformete kapsler. Frøene mister spireevnen raskt og bør såes umiddelbart etter modning om høsten. Plantene kan også formeres med sommerstiklinger.

Ytterbarken løsner i flak og danner interessante mønster på eldre stammer. Foto: Ole Billing Hansen

Stewartia trives best på steder som ikke tørker raskt ut. Jorda bør være moldholdig og svakt sur. Derfor blir det ofte anbefalt å plante stewartia sammen med rododendron og andre surjordsplanter. Plantene blomstrer etter at rododendronblomstringen er over. Særlig når man velger rododendronslag som ikke blir for store, kan kombinasjonen med stewartia bli vellykket. Stewartiaplantene bør stå godt lyseksponert for å fremme rik blomstring og sterke høstfarger. Det blir også anbefalt å plante en god markdekker omkring trærne, for slik å sørge for et bra mikroklima. I litteraturen hevdes det at stewartiaplanter er vanskelige å flytte etter at de er etablert på et voksested.
Japanstewartia har vært omfattet av interesse i flere norske plantefagmiljøer. Arten har vist seg tilstrekkelig herdig både på Milde, i Sauherad og i Ås (H4).

Stewartia pseudocamellia imponerer med sterke, røde høstfarger i september-oktober. Foto: Ole Billing Hansen
Kilder
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Salvesen, P.H. 2015. Stewartia i Arboretet på Milde: Tebuskens hardføre slektninger finner seg til rette på Vestlandet. Årringen 2015 – Årsskrift 19, Arboretet og de botaniske hager, Universitetsmuseet i Bergen:4-24