Enkelte treslag har et mer spennende utseende om vinteren enn i vekstsesongen. Hos korkalm ligger attraksjonen først og fremst i de kraftige barklistene som utvikler seg etter hvert som kvister, greiner og stammer blir eldre. Den furete korkbarken bidrar til å gi trærne en særpreget framtoning om vinteren.
Tekst: Ole Billing Hansen
Lundalm (Úlmus mínor Mill., syn. Ú. carpinifólia Gled.) finnes viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa, men også i Danmark og Sør-Sverige. Arten blir et opptil 30 meter høyt tre. Stammebarken er gråbrun og noe furete. Kvister som er to år eller eldre har korkstriper, og hos varieteten U. mínor var. suberósa (Moench.) Dostál utvikler disse korkstripene seg etter hvert til grove barklister. Suberosa betyr for øvrig «korkaktig» og viser til denne korkbarken.
Endeknoppene har spiss kjegleform. Bladene er 4-10 cm lange, smalere enn hos vanlig alm, og korkalm har som regel atskillig mindre blader enn arten. De kan minne om bladene hos agnbøk, men bladgrunnen er skjev, som hos alle arter av alm. Bladene er dobbelt sagtannete og har snau, blank overflate, mens nervehjørnene på undersiden har hårdusker. Bladskaftet blir ikke overlappet av bladgrunnen som hos vanlig alm. Blomstene sitter i tette klynger. De har fire-fem rødlige pollenblader og nærmest hvite arr. Fruktene er om lag 10 mm lange.
Varieteten korkalm stammer fra Mellom-Europa og finnes sporadisk innen artens utbredelsesområde. Den danner en- eller flerstammete trær eller like ofte flerstammete, store busker. Plantene har korte skudd med kraftige barklister og er sterkt forgreinet. Krona blir dermed tettvokst og trærne mindre enn det som er typisk for arten. Treslaget blir vanligvis formert vegetativt, men fra Sverige er det også meldt om selvsådde planter. Korkalm klarer seg bra til sone 5.
Fra Sverige blir det rapportert at lundalm er særlig utsatt for almesyke og at det er lite aktuelt med nyplanting av arten i Sør-Sverige. Korkalm ble plantet i universitetsparken i Ås i 1993. Selv om det har vært tilfeller av almesyke i området, er det bare få almetrær som er angrepet, og på korkalm har det verken vært påvist sykdom eller vinterskader, men trærne bryter ofte nokså seint om våren.
