Ukas treportrett: Gudetreet


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her i landet er gudetreet ((Ailanthus altissima (Mill.) Swingle) en stor sjeldenhet. Arten regnes som svært varmekjær, og vi er heldige dersom vi lykkes med treslaget. Men i en sommervarm verdensby som New York blir denne innførte arten regnet som et aggressivt ugras i parker og bakgårder. Det skyldes både evnen til å danne mange rotskudd og de store mengdene frukter hvert hunntre kan produsere når sommertemperaturen er tilstrekkelig høy.

Arten Ailanthus altissima finnes viltvoksende i de nordlige delene av Kina. Her blir de rasktvoksende, løvfellende trærne gjerne 30 meter høye med en stammediameter på opptil én meter. Trærne setter rotskudd i mange meters avstand fra stammen, og der trærne ikke står i plen eller har fast dekke over rotsystemet, kan rotskuddene være plagsomme. Ved eventuell felling av eldre trær vil det bli dannet mange nye skudd fra rotsystemet.

Stammebarken er glatt og gråbrun med tydelige, lyse, langsgående striper. Knoppene bryter seint om våren, og bladene faller ofte tidlig av utover høsten. Unge skudd og blader har tett og fin behåring og er rødlige til bronsefarget. Bladene sitter skruestilt og er finnet. De kan være hele 40-60 cm lange og ha 12-30 kortskaftede småblader som er 7-12 cm lange. De nederste småbladene har en stor kjertel ved basis og lukter sterkt ved berøring. Trærne er særbo, og blomstringen kommer i juni-juli. Blomstene er små, grønnhvite femtallsblomster som sitter i opptil 20 cm lange, luftige topper i enden av skuddene. Hannblomstene lukter stramt. Fruktene er om lag fem centimeter lange samaraer (vingenøtter), men i motsetning til hos ask, sitter frøet midt i frukten. Fruktene modner via gule og rødlige farger. Det gir trærne stor prydverdi, særlig når de setter store mengder frukter i somre med tilstrekkelig høy temperatur.

Arten ble hentet til England fra Kina i 1751. Den er svært varmekrevende og må få et lunt voksested. Bengtsson (2000) sammenlikner med varmekravet hos Ginkgo biloba og Sophora japonica. Men trærne er derimot tolerante med hensyn til jordbunnsforhold og skal tåle både tørr jord, høy pH og forurenset luft. De er imidlertid lite vinterherdige og klarer seg neppe ut over sone 3. Her i landet kan vi trolig regne 12-18 meter som den maksimale høyden trærne kan oppnå. Krona er åpen og blir etter hvert avrundet. Greinbygningen er grov, og trærne begynner ofte å danne sidegreiner i ung alder. Hos oss vil det lønne seg å plante store eksemplarer av treslaget, minst so 12-14, for å unngå unge trær som lett får betydelig vinterskade. Dessuten blir det anbefalt å plante om våren, slik at trærne får en hel vekstsesong å etablere seg på før første overvintring. Treslaget blir formert med frø, rotskudd eller rotstiklinger.

Gudetreet hører til bittervedfamilien (Simaroubaceae). De ti asiatiske planteslagene i denne slekta er kjennetegnet ved å ha bitter bark, ved og frukter. Mange av artene i bittervedfamilien har medisinsk verdi.

Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, Bd. I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 pp. ISBN 3-489-71222-6
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6