Ukens treportrett: Ambratre (Liquidambar styraciflua L.)


 Liquidambar styraciflua har fem- til syvlappete blader og runde, piggete samlinger av kapselfrukter. Foto fra Cambridge, England

Ambra er et velduftende sekret som blir skilt ut i tarmen hos spermasetthval og som hvalen av og til gulper opp, slik at det blir funnet flytende, svært verdifulle klumper i sjøen. I dag framstiller parfymeindustrien stoffet kunstig. Men hvilken forbindelse har dette til trær?

Jo, fra treslaget Liquidambar styraciflua kan det utvinnes en tyktflytende, seig masse med karakteristisk god lukt. Massen minner om ambra og har blant annet vært brukt til røkelse, parfyme og som tyggegummi. Slektsnavnet viser også til harpiksinnholdet. Det har sitt opphav i latin liquidus, som betyr flytende og arabisk ambar, det vil si rav (fossilt harpiks).
Slekta hører til trollhasselfamilien (Hamamelidaceae) og omfatter fire arter av løvfellende trær som kan bli opptil 40 meter høye. Det er den nordamerikanske arten L. styraciflua som er mest kjent hos oss, men det finnes også en art i Sørøst-Europa og Lilleasia samt to arter i Øst-Asia.

Felles for artene er at de har håndlappete til håndflikete blader. De kan minne om bladene hos noen arter av lønn. Men i motsetning til hos Acer, sitter bladene skruestilt hos ambratre. Bladene har forholdsvis langt skaft, og blomstene er særkjønnet. Blomstringen kommer i mai/juni. Blomsterskuddene er som regel korte. De har to vanlige blader innerst, deretter flere hengende hunnblomsterstander utformet som tette hoder og støttet av høyblader, og ytterst en endestilt, fem til åtte centimeter lang blomsterstand med hannblomster. Fruktsamlingen er et rundt hode med utstikkende griffelrester fra mange tørre kapsler. Hver kapsel inneholder ett eller to vingete frø.
Det nordamerikanske ambratreet regnes som den mest vinterherdige av de fire ambratre-artene. I naturen vokser «sweetgum»-trærne i elvedaler som kan bli oversvømmet i perioder om våren. Arten er et stort, rettstammet tre og et viktig tømmertre i de sørøstlige delstatene i USA. Kjerneveden blir brukt i møbelindustrien og kalles «fløyelsvalnøtt». Fra veden kan det utvinnes duftende styraksolje.
De første ambratrærne ble innført fra Nord-Amerika til Europa i 1681. I dag utgjør arten og ulike kultivarer av ambratre en betydelig del av tresortimentet i land som Nederland og Tyskland. I kultur kan vi regne at trærne blir om lag 20 meter høye. Krona blir slankt og noe uregelmessig kjegleformet, og arten regnes som et godt gatetre. Bladene er fem- eller syvlappet og opptil 12-15 cm brede. Overflaten er skinnende mørkegrønn, mens undersiden er lysere og har behåring i nervevinklene. Høstfargen varierer fra gul til sterkt lysende rødt og nærmest purpurfiolett.
Hos oss må ambratretre plantes på et solrikt, lunt sted. Unge planter er svært utsatt for vinterskade og må skjermes spesielt godt. Ved planting i norske grøntanlegg bør vi foretrekke nokså store, velutviklede trær. Vi kan dessverre ikke regne med at trærne greier seg ut over sone 2 til 3. Trærne bør etableres i moldrik, dyp jord som ikke tørker helt ut. Jorda kan gjerne ha noe lav pH-verdi. Den største prydverdien ligger i høstfagen, som varierer mye mellom frøformerte planter og vil være påvirket av jordsmonn og værforhold. Flere kultivarer er valgt ut på grunn av sterke høstfarger i rødt. En av disse kultivarene er ‘Worplesdon’, som er plantet i Dronning Eufemias gate i Oslo. Best høstfarge kan vi regne med i år med lang, varm vekstsesong.

Kilder
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 pp. ISBN 3-489-62122-0
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6

Hos ambratre utvikles høstfargen over flere uker. Den begynner gjerne i (grønn)gult, går via oransje eller lys rødt og ender i glødende røde eller vinrøde til purpurfiolette nyanser før bladfall. Foto fra Corvallis, Oregon