På grunn av størrelsen er amurkorktre først og fremst et treslag for parker og store hager. De særbo trærne har ulikefinnete blader med lysegul høstfarge, og hunntrærne kan sette ertestore bær som modner til svart og får en spesiell, aromatisk lukt seint på høsten. Trær som har passert om lag 25 års alder har dessuten en særpreget, tykk, korkaktig bark med dype furer.
Tekst: Ole Billing Hansen
Amurkorktre (Phellodéndron amurénse Rupr.) blir et opptil 15 meter høyt tre med bred krone. Arten finnes viltvoksende i Nord-Kina og Mandsjuria. Barken er lysegrå og karakteristisk dypt furet. Ettårig kvist er imidlertid snau og gulgrå til guloransje. Innerbarken lukter sterkt og er gulfarget, noe som er et viktig kjennemerke. Knoppene bryter nokså seint om våren – middeldato for knoppbryting i Ås er ikke før 20. mai. Bladene er 25-35 cm lange, med ni til tretten friskt grønne småblader som er bredt til smalt eggformete og langt tilspissete. De blir gule om høsten og faller nokså tidlig av. Trærne blomstrer ved sankthanstid. Blomsterstandene er 6-8 cm lange, endestilte topper, og hver av de enkjønnete blomstene er små og grønngule. Ettersom arten er særbo, må det finnes både hann- og hunntrær for å oppnå fruktsetting. De svarte fruktene er ertestore bær med fem frø med hardt skall. Modne frukter får terpentinaktig lukt.
Amurkorktre er i naturen i Øst-Asia et karaktertre i blandet løvskog og elvedaler. Arten er kjent i Europa siden 1856. Den er nokså sjelden plantet, men det finnes store eksemplarer i flere plantesamlinger. Trærne egner seg som frittstående, slik at den brede, åpne krona og den furete barken kommer til sin rett, eller i grupper med hann- og hunnplanter for å sikre bestøving og fruktsetting. Arten trives best i områder der sommeren er lang og varm, men den klarer seg svært bra gjennom kalde vintre. Trærne bør plantes i dyp, næringsrik, godt drenert jord som ikke tørker ut for raskt. De bør få en soleksponert plass. Artene er noe utsatt for skade av sein vårfrost, som enkelte år ødelegger de nye skuddene og kan føre til mer buskaktig vekst.
Slekta Phellodéndron, fra latin phellos – kork og dendron – tre, omfatter ti arter av løvfellende, store, særbo, aromatiske trær som finnes viltvoksende i tempererte og subtropiske områder av Øst-Asia. Alle artene har opprett, ofte kort stamme med en kraftig, vifteformet krone. Barken er tykk og korkaktig hos noen arter, men framtredende barktegninger finner vi hos alle. Bladene er ulikefinnete og sitter skruestilt eller tilsynelatende motstilt. Småbladene har gjennomskinnelige punkter, som er kjertler fylt av eteriske oljer. Knuste blader avgir gjerne en sterk lukt, noe som er vanlig for planter i rutefamilien, som ellers omfatter slekter som Dictámnus, Ptélea, Rúta og Skímmia.
Arten P. amurénse har varieteten P. amurénse var. lavállei i Japan. Trær av denne blir bare om lag ti meter høye, bladene er mattgrønne og barken får ikke så utpregete furer. Artsepitetet amurense har for øvrig sin opprinnelse i elva Amur, som utgjør en del av grensen mellom Russland og Kina.
