Ukas treportrett: Kinatre (Koelreuteria paniculata Laxm.)


Kinatrær med store, oppblåste kapselfrukter er eksotiske innslag i nordlige grøntanlegg. Arkivfoto fra Oregon i USA.

Treportrettet denne gang er av en virkelig eksotisk art. Vi ser den sjelden plantet her i landet, men de tre trærne i Dronning Eufemias gate i Oslo har nå klart seg bra i noen år. I fjor blomstret trærne og satte frukter som ble sittende på greinene gjennom vinteren.

Kinatrær har prydverdi både under blomstring, ved fruktutvikling og -modning og i den korte perioden bladene har gul høstfarge før de faller av.

Arten finnes viltvoksende i det nordlige Kina og Korea. Her blir trærne 8-15 meter høye, ofte med bred krone. Barken har små, oransje sprekker, men stammen blir etter hvert fiolettbrun, grov og furete. Vinterknoppene er små med to synlige knoppskjell. Bladene sitter skruestilt og er ulikefinnet eller av og til dobbeltfinnet. De er opptil 35 cm lange og har 7-15 småblader. Hvert småblad er 3-8 cm langt, avlangt eggformet, ujevnt sagtannet og grunt lappet. Unge blader er rødlige, blir gulgrønne og til slutt mørkegrønne, med unntak av hovednerven, som kan danne en rosarød kontrast til resten av bladet. Bladene får lysende gul høstfarge, men de faller raskt av treet.

Blomstene sitter mange sammen i endestilte, løse, opprette topper. Hver blomst er om lag én cm bred. Den har fire gule kronblader og et knippe røde pollenblader. Frukten er en om lag 5 cm lang, oppblåst kapsel som sprekker opp i tre papirtynne, brune kapselvegger. Hver frukt innholder vanligvis tre svarte frø med hardt frøskall. Fruktene er modne i oktober hos oss. Trærne kan formeres med frø eller rotstiklinger.
Kinatre bør få en solrik, skjermet plass, noe som gir størst mulighet for rik blomstring. Voksestedet bør være godt drenert, for rotsystemet er følsomt for stående vann. Arten skal imidlertid være tørketålende og skal tåle ned til om lag -10 ºC om vinteren, men trærne trenger en lang, varm vekstsesong for å blomstre og oppnå god høstfarge. Vi bør bare regne sikker overvintring til sone 2.

Varieteten K. paniculata var. apiculata er ikke så storvokst. Den danner en tykk stamme og svært bred krone. Bladene er opptil 40 cm lange og har håret underside. Småbladene har ofte mer markerte innskjæringer enn arten ellers. Varieteten er ikke et skogstre der den finnes viltvoksende i Kina, men vokser i tørre elvedaler. Trær av denne varieteten var i eldre tid vanlig å bruke på gravene til kinesiske føydalherrer, som et offer til høyere makter. Treslaget ble innført til Europa i 1904. For øvrig finnes det både en (lite vinterherdig) broketbladet kultivar og en kultivar med søyleformet krone innen arten.
Slekta har fått navn etter den tyske biologen Joseph Gottlieb Koelreuter (1733-1806), mens «paniculata» viser til at blomstene sitter i en topp. Slekta Koelreuteria hører til såpebærfamilien (Sapindaceae), som også Acer og Aesculus blir ført til nå. Den inneholder fire til syv arter i Øst-Asia, avhengig av botanikernes tolkning. Bare den omtalte arten er tilstrekkelig herdig i Skandinavia.

Kilder
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 pp. ISBN 3-489-62122-0
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6