Pinus sylvestris – viltvoksende trær med stort potensial

Vi ønsker økt bruk av viltvoksende planteslag på bekostning av innførte. Derfor bør furu få en større plass i sortimentet og flere bruksområder.

Tekst: Ole Billing Hansen

Furu (Pínus sylvéstris L.) er et av våre fire viltvoksende bartreslag. Arten har sin naturlige utbredelse i de nordlige delene av Europa, Sibir og Øst-Asia. Her i landet vokser arten nord til Finnmark og fra kysten opp til om lag 1400 moh. Det er en formrik art som ofte blir delt inn i geografiske varieteter og raser, men med mange mellomformer. Her i landet forekommer både små, kompakte busker og store trær. P. sylvéstris kan bli et opptil 30 meter, sjelden 40 meter, høyt tre med åpen, kjegleformet krone i ung alder, men etter hvert med mer avrundet krone. Trær med vridd, knortete stamme med uregelmessig vekst forekommer særlig i vindutsatte områder og på steder der plantene blir sterkt klimapåvirket.

De gule hannblomstsamlingene hos furu sprer store mengder pollen under blomstringen om våren. Foto: Jeanette Brun

Barken er tynn, rødbrun og faller av i skorper. Eldre trær får gråbrun bark som sprekker opp. Årsskuddene er først grønnbrune og blir etter hvert mer gulbrune. Kvisten er furete av forhøyninger etter primærbladene. Vinterknoppene er avlange, rustbrune, egg- til kjegleformete og med eller uten harpiks. Nålene er blåliggrønne til grågrønne, 3-8 cm lange og nesten alltid vridde. De sitter to sammen på hvert kortskudd og faller vanligvis av etter to eller tre år. Det er spalteåpningsbånd på begge sider av nålene, og slirene er 6-8 mm lange.

Hannblomsterstandene er lysende gule. Kongleanleggene sitter enkeltvis eller i grupper på to til seks i enden av årsskuddene. Hver kongle har et kort skaft, og selve konglen er, når den er fullt utvokst, 3-7 cm lang, gråbrun, med en midtstilt forhøyning på hvert kongleskjell. Frøene er 3-4 mm lange med en opptil 1,5 cm lang frøvinge.

Skuddveksten hos furu er en totrinnsprosess som strekker seg over to vekstsesonger. Alle nåleanleggene (kortskudd) ligger i vinterknoppen. Antall kortskudd (og dermed lengden av neste års langskudd) blir bestemt på ettersommeren året før langskuddet strekker seg. Dersom ettersommeren er varm, blir det mange kortskudd. Er den kjølig, blir det få kortskudd. Det er imidlertid sommertemperaturen i året langskuddet strekker seg, som bestemmer nålenes lengde. Jo varmere sommer, desto lengre nåler. Dersom vi har en varm ettersommer fulgt av en kjølig forsommer neste år, blir nålene mange og korte, mens en kjølig ettersommer fulgt av en varm forsommer gir få nåler (og korte langskudd), men nålene blir spesielt godt utviklet. Hos furu kan det, når ettersommeren er kjølig, bli anlagt et større antall kortskudd med tre nåler enn normalt. Dette kan til en viss grad kompensere for færre nåler. En følge av disse sammenhengene, som er særlig tydelige nær tregrensen, er ifølge professor Ola M. Heide ved NMBU, at nålelengden om høsten er en god indikator på lengden av neste års langskudd.
Stammebarken hos furu er rødbrun, sprekker opp og faller av i skorper. Foto: Ole Billing Hansen

Furu er et av de første treslagene som vandret inn etter siste istid. Trærne kan bli mer enn 600 år gamle. Aftenposten omtalte 30. juli 2000 «Norges tykkeste furu», den såkalte Stortolla, på Nordmøre. Den er 700 år gammel, 16 meter høy og 5,9 meter i stammeomkrets.

Furu kan være aktuell som tuntre, og ved husbygging bør vi bevare furutrær i størst mulig grad. Trær som blir plantet fritt, beholder ofte greiner helt ned til bakken. Dersom vi ønsker de dekorative furustammene, må vi derfor stamme opp trærne for å etterlikne konkurransen fra nabotrær ute i naturen. Arten har ingen evne til å sette nye skudd fra greiner eller stamme. Furu tåler derfor ikke kraftig beskjæring. Rotsystemet til furua søker nedover, og dermed konkurrerer trærne lite om vann og næring med planter som blir etablert nær stammen. Trærne kan derfor også greie seg på sandjord eller på steingrunn. Skyggetålende surjordsplanter trives særlig godt i nært naboskap med furu. Furutrærne selv må ha mye lys, og vi bør derfor plante dem fullt soleksponert. Trærne krever et godt drenert voksested. Jorda bør være nøytral eller ha lav pH.

Rotsystemet hos furu søker nedover, og ettersom det er få røtter som vokser nær jordoverflaten, er det verdt å forsøke å ta vare på eksisterende furutrær på byggeplasser. Foto fra Kristiansand 2006: Ole Billing Hansen

Furu klarer seg til sone 8, forutsatt at vi planter en klimatilpasset frøkilde. Et spesielt tilfelle er furuforekomstene i Skjåk. Frø fra bestander der gir ofte kompakte former, som kan podes. Slike podete Skjåk-trær er dessverre ikke tilgjengelige på markedet pr. i dag. Det finnes imidlertid kultivarer av sørlig opphav med kompakt vekst og også kloner med avvikende nåleform eller -farge. Utvalgte kultivarer må vi pode, fordi furu ikke lar seg formere med stiklinger. Trærne egner seg best som frittstående eller i små grupper.

Furuartene er blant de viktigste treslagene i verden til virkesproduksjon. Harpiks fra furu blir nyttet til framstilling av terpentinolje, tjære og lakk, og enkelte furuarter blir nyttet som juletrær. Hos oss blir vanlig furu brukt som juletre særlig på Vestlandet, og konglene brukes gjerne til dekorasjoner. Overfølsomhetsreaksjoner som skyldes de velduftende, oljeløselige stoffene i barken, kan forekomme.

Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted, Oslo. 119 pp. ISBN 82-516-1505-4
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6