Populus nigra ’Italica’ – feilnavnet svartpoppel med slank krone

Selve arten svartpoppel er ikke brukt i grøntanlegg hos oss. Derimot har kultivaren vi kaller pyramidepoppel eller pyramidesvartpoppel, vært populær siden 1800-tallet. Slike trær har vært en viktig del av det urbane miljøet i mange norske byer. Ettersom poppeltrær ikke blir særlig gamle, bør vi sørge for nyplanting, slik at ikke disse landemerkene forsvinner fra bybildet her i landet.

Tekst: Ole Billing Hansen

Den ekte kultivaren Pópulus nígra L. ’Italica’ stammer fra Lombardia i Italia. Der ble den trolig tatt i kultur og oppformert fra siste halvdel av 1700-tallet. Her i landet ble planter med dette navnet første gang omtalt i 1836. Den ekte klonen er en hannplante med greiner som har opprett vekst og danner spisse greinvinkler. Trærne får en noe åpen, søyleformet vekst, vokser raskt og kan bli opptil 35 meter høye. Ifølge engelske kilder er dette et treslag som er tilpasset middelhavsklima. Det trives dårlig og er nokså utsatte for sykdom under de kjølige og ofte fuktige forholdene i Nord-Europa. De trærne vi bruker hos oss, er derfor med stor sannsynlighet ikke navngitt korrekt.

En trerekke med det som trolig er Populus nigra var. betulifolia ‘Plantierensis’ gjør inntrykk og gir lé, men også skygge. Foto fra Oslo 2019: Ole Billing Hansen

Kultivaren skal trolig kalles Pópulus nígra var. betulifólia ‘Plantierensis’. Kultivarer i Plantierensis-gruppen oppsto i den franske planteskolen Plantières på 1880-tallet. Det var krysninger mellom ekte P. nígra ’Italica’ og underarten/varieteten P. nígra ssp. betulifólia. Disse krysningene, som kan være både hannlige og hunnlige, likner mye på ekte Lombardia-popler, men de har litt bredere krone. Fordelen med dem er at de er atskillig bedre tilpasset det kjølige og fuktige klimaet nordvest i Europa. Ifølge Bean (1980) er de aller fleste trærne i Storbritannia og Irland av dette slaget. Det samme er trolig tilfellet også her i landet.

De små, rombeformete til nærmest trekantete bladplatene er et viktig karaktertrekk hos våre «pyramidepopler». Foto: Jeanette Brun

Bladene hos våre «pyramidepopler» er avrundet rombeformete til trekantete og små til å være poppel (jfr. underartsepitetet som viser til bjørkeblader). Når bladene sitter soleksponert, får bladskaftet ofte et rødlig skjær. Løvsprett skal være om lag 20 døgn tidligere enn hos arten. Svartpoppel og kultivarer av denne regner vi som herdige til sone 4.

«Pyramidepoppel» har vært ganske vanlig plantet i norske byer fra siste halvdel av 1800-tallet og framover. Kultivaren synes å tåle bymiljøet godt, men trærne blir sjelden mer enn hundre år gamle. Ettersom treslaget ikke er blitt plantet så ofte mot slutten av 1900-tallet, er vi i ferd med å miste «pyramidepoplene» som et gjenkjennelig innslag i bybildet. Det er synd, for vi har få alternativer til slike rasktvoksende søyletrær med stort kronevolum. Dersom vi skal erstatte slike trær i dag, bør vi trolig velge kultivarer som er mer robuste mot soppsykdommer.

P. nígra ’Vereecken’ er et nyere nederlandsk utvalg innen svartpoppel. Det er en hannklon som får bredt søyleformet til kjegleformet krone. Den setter mange sidegreiner som danner spiss vinkel til stammen, men krona blir etter hvert atskillig bredere enn hos P. nígra ’Italica’. De spisse greinvinklene gjør at man må være oppmerksom på inngrodd bark og fare for brekkasjer i krona når greinene blir eldre. Etter løvsprett er bladene brungrønne. Det opprinnelige mortreet ble funnet i nærheten av Hulst i Zeeuws-Vlaanderen og oppformert av planteskolen Westhof. Etter Annen verdenskrig ble det plantet mye av den omkring fruktplantasjene i Zeeland i Nederland. Trærne fungerer som léskjerm og har røtter som vokser nærmest loddrett, opptil ti meter ned i bakken. Som de fleste andre poppelslag er kultivaren enkel å formere med stiklinger. Den vokser raskt: I Nederland regner man med ti meter høye trær på ti år. Kultivaren er ifølge Bengtsson (2000) «måtelig resistent mot rust og ganske resistent mot bladfallsopper».

Kilder

Bean, W.J. 1980. Trees and shrubs hardy in the British isles. Bd. 3. John Murray. ISBN 0-7195-2427-X (referert hos https://en.wikipedia.org/wiki/Populus_nigra)
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Lombarts, P. 2003. Succesvolle selecties. Tuin & Landschap 2/2003:32-35 (http://www.walnoten.nl/TL.pdf)