Sambucus nigra – rasktvoksende trær til pryd og nytte


Sambucus nigra er vanligst å se som store busker, men kan stammes opp og danne lave trær med vid krone. Foto: Ole Billing Hansen

Svarthyll opptrer gjerne som tre til fire meter høye busker i grøntanlegg, og av og til finner vi buskene forvillet i naturen. Men noen ganger forekommer oppstammete individer som kan være fem til seks meter høye. Slike små trær har stor prydverdi under blomstringen i juni, og dersom været er solrikt og varmt gjennom vekstsesongen, får trærne svarte frukter i september/oktober. Disse har i lang tid vært brukt til safting.

Tekst: Ole Billing Hansen

Hyllslekta (Sambúcus) tilhører moskusurtfamilien (Adoxáceae), men slekta ble nokså nylig skilt ut fra kaprifolfamilien (Caprifoliáceae) sammen med blant annet Vibúrnum. Slekta Sambúcus omfatter om lag 25 arter av stauder, løvfellende busker eller små trær i tempererte og subtropiske områder. Plantene er kjent for å vokse raskt og oppnår i løpet av få år full størrelse. S. nígra L. finnes viltvoksende i Europa nord til Danmark, i Nord-Afrika og Sørvest-Asia. Den ble innført til Norge som medisinplante i middelalderen. Svarthyll blir nå regnet som naturalisert fra Østlandet til Trøndelag og er særlig vanlig i Hordaland og Sogn og Fjordane.

Blomstene hos svarthyll sitter i 10-20 cm brede skjermkvaster. Hver blomst er liten, samkront og radiærsymmetrisk. Foto: Ole Billing Hansen

Hos svarthyll er kvisten ofte grov, noe kantete og har lange internodier. Stammebarken sprekker opp etter hvert og blir dypt furete og korkaktig. Unge skudd er grønne og snaue. Etter en tid blir de grå med et betydelig antall markerte korkporer. Margen er stor, tett, rund og som regel hvit. Sideknoppene sitter motstilt og står ut fra kvisten. De er avlange, 5-10 mm lange med flere noe sprikende, grønnlige eller rødlige knoppskjell. Det finnes ofte en liten biknopp mellom sideknopp og bladarr. Bladarret er nokså stort og har vanligvis tre til fem karstrenger. Knoppene bryter ganske tidlig om våren. Middeldato i Ås er omkring 1. mai. Bladene sitter motstilt og er ulikefinnete. De blir opptil 30 cm lange og består av fem til syv tilspissete, egg- til lansettformete, skarpt sagtannete småblader som er 10-15 cm lange. Bladene er friskt grønne på oversiden og lysere og svakt behåret under. Øreblader mangler eller er svært redusert.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er i midten av juni. Blomstene sitter i flate skjermkvaster som er 10-20 cm brede. Blomstene er små, hvite og radiærsymmetrisk 5-tallige. De lukter sterkt. Fem kortskaftete pollenblader sitter festet på innsiden av kronrøret. Fruktene er runde, saftige og først rødlig brune, deretter skinnende purpursvarte bær. Rik fruktsetting gir tunge, hengende fruktstander. Hvert bær inneholder to til tre frø med hardt frøskall.

Når vekstsesongen er god, kan svarthyll produsere store mengder purpursvarte bær i hengende fruktstander. Foto: Jeanette Brun

Dersom hovedformålet med plantingen av svarthyll er god fruktsetting, bør plantene stå solrikt. Arten blir regnet som en pionerart. Den er lyselskende, og i bestand blir plantene lett konkurrert ut av mer storvokst trevegetasjon. Arten foretrekker jevnt fuktig jord og får særlig kraftig tilvekst der jorda er rik på nitrogen.
Prydverdien ligger først og fremst i de store mengdene hvite blomster midtsommers og de purpursvarte fruktene seint på høsten. Årviss høsting av modne frukter av svarthyll her i landet innebærer at man må velge en kultivar som er tidlig og vinterherdig. Svarthyll ‘Alv’ er valgt ut i Snåsa i Nord-Trøndelag og blir regnet som en middels tidlig kultivar. Den er anbefalt for kyststrøk til Nordland i sone 5 og på Østlandet til sone 4.
Svarthyllplanter får lett en del tørre, tynne kvister som er blitt skygget ut i løpet av vekstsesongen. Disse bør skjæres bort om våren. Arten tåler også kraftig fornyingsbeskjæring, men da må vi regne med å vente noen år før vi får rik blomstring og fruktsetting igjen.

Kultivaren Sambucus nigra ‘Eva’ med handelsnavnet Black Lace™ har mørkerødt bladverk og rosa blomster. Foto: Ole Billing Hansen

Svarthyll er lite utsatt for angrep av bladsopper og annen sykdom, men plantene kan enkelte år få kraftige angrep av svarte bladlus på årsskudd og bladskaft.
Arten er innført, både som medisinplante i middelalderen og som landskapsplante i nyere tid. Innen arten finnes det en rekke kultivarer. Noen er valgt ut for bærproduksjon, andre for karakterer som kompakt vekst, avvikende bladform (fliking) eller bladfarge (rød, gul eller hvitbrokete). Rødbladete planter har rosa blomster.
Arten blir formert med frø. Kultivarer må formeres med urteaktige stiklinger på forsommeren eller kviststiklinger om våren.
Svarthyll har spilt en viktig rolle i tradisjon og medisin i mange europeiske land. Arten ble trolig dyrket allerede i klosterhagene her i landet. Alle deler av plantene har vært nyttet, både greiner, ved, marg, blomster og frukter. Fruktene blir brukt til å lage hyllebærsaft, mens friske eller tørre blomster brukes til å lage hylleblomstte og annen leskedrikk. Hippokrates kjente til svarthyll, og arten blir omtalt i Edda-diktene. Ordtaket «Der en har hyll, honning og kål, blir doktoren en fattig mann», viser betydningen som helseplante. Vegetative plantedeler inneholder for øvrig blåsyreglykosid og sambucin, som begge har en svak giftvirkning.

Kilder
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
Norsk planteskolelag / Det norske hageselskap 1989. Grøntanleggsplanter utvalgt for norske forhold. Årsskrift for dendrologi og planteskoledrift 1986-1987-1988. 48 s.
Vike, E. 2006. Norske utvalg og foredlinger av busker og trær. UMB-rapport 01/2006. Inst. for plante- og miljøvitenskap, UMB. 159 s. ISBN 82-483-0049-8