Treportrett: Vintereik

Mens sommereik ofte er avbildet som «sparebankeiker» i kulturlandskap på Østlandet, er vintereik (Quercus petraea (Mattuschka) Liebl.)atskillig sjeldnere fotografert og omtalt. Men kystarten har hatt stor betydning til tidligere tiders byggevirksomhet. Til planting i dagens grøntanlegg er vintereik mindre etterspurt enn sommereik.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Rovdrift på skogen for å skaffe tømmer til skipsbygging og utbygging av byer på kontinentet og i Storbritannia førte til at store deler av de norske eikeskogene forsvant i løpet av 1600-, 1700- og 1800-tallet. Bare byggingen av ett linjeskip kunne kreve tømmer fra opptil 2000 trær. Virket har stor styrke og holdbarhet og var egnet til mange formål. I dag nytter vi eikevirke særlig til møbler og parkett. Kjerneveden er rødbrun.
Vintereik finnes viltvoksende i store deler av Europa, men også i Lilleasia og Kaukasus. Trærne blir opptil 45 meter høye, men hos oss sjelden høyere enn om lag 20 meter. Ofte finner vi bare 5-12 meter høye trær eller store busker i naturen. Mange små individer kan til sammen danne tette kratt («tennung»). Frittstående trær har bred krone, men krona er vanligvis smalere enn hos sommereik (Quercus robur). I motsetning til hos sommereik danner stammen ofte en naturlig forlengelse opp gjennom krona. Her i landet finner vi vintereik i tørr skog eller i områder preget av berg – petraea betyr «som hører til på berggrunn» – i hovedsak langs kysten i Sør-Norge og til Nordfjord.
Våre viltvoksende eikearter tilhører edelløvskogen, som består av varmekjære løvtreslag. I kyststrøk er mellomformer mellom de to artene, Q. x rosacea – hybrideik, mer utbredt enn ren vintereik. Derfor kan det ofte være vanskelig å artsbestemme eik i naturen.
Eikeslekta omfatter om lag 600 arter. Alle eikearter har kraftig pålerot, noe som gir god forankring. Stammen har dypt furete, gråbrun bark. Kvisten har vinterknopper med mange taklagte knoppskjell på kraftige årsskudd. Knopper og blader sitter spredt langs kvistene, som er kantete til runde og uten behåring. Endeknoppen er omgitt av flere biknopper. Sideknoppene er noe utstående, 2-6 mm lange og ofte smalere og spissere enn hos Q. robur. De har som regel behåring ytterst på knoppen. Bladene sitter nokså jevnt fordelt langs skuddet. De er 6-17 cm lange, bredt eller smalt omvendt eggformete, symmetrisk rundlappete med 5-9 par lapper og har oftere bredt kileformet og ikke tverr bladgrunn som sommereik. Alle de store sidenervene ender i lappene. Under og rett etter løvsprett er bladene lysegrønne, gjerne med gulaktig skjær. Utover i sesongen er oversiden av bladene skinnende grønn, mens undersiden er lysere. Bladskaftene er 1-3 cm lange og gule.
Løvsprett og blomstring kommer omtrent på samme tid som hos sommereik, det vil si fra midten av mai i Ås. Hannblomstene sitter mange sammen i slanke, hengende rakler. Hunnblomster og frukter er sittende eller har svært kort skaft. Nøttene modner i samme vekstsesong som blomstringen og er 2-3 cm lange. Den skålformete hamsen omslutter en fjerdedel til en tredjedel av hver nøtt. Arten er tilpasset vindbestøving og frøspredning med dyr. Flere kultivarer med avvikende vekstform, bladfarge og bladform er valgt ut.

Frittstående trær har nokså regelmessig krone og gjennomgående stamme.

Eiketrær kan bli svært gamle, men vintereik blir vanligvis ikke så gammel som sommereik. Begge arter passer godt som frittstående trær i parker og landskap. I skogen blir eiketrær slanke, med lange, nakne stammer. Slike trær kan vi gjerne la stå igjen ved rydding av boligtomter. Pålerotsystemet gjør at det er gode muligheter for at trærne overlever, selv om det blir gravd i omgivelsene. Når stammen blir eksponert for lys, kan trærne lett sette vannskudd. Vannskuddene bør vi eventuelt fjerne ved å beskjære helt inntil stammen. Unge eikeplanter tåler skjæring godt, og det er fullt mulig å nytte vintereik på samme måte som bøk til klipte hekker. Unge eiketrær vil også beholde mye bladverk gjennom vinteren. De visne bladene faller da av når knoppene bryter om våren. Store mengder vissent eikeløv brytes seint ned og kan brukes som dekke i plantebed, men er ikke så godt egnet til kompost. Ved siden av nøttene, som er verdifull mat for ulike fugler og dyr, gjør det store antallet insekter og andre organismer på eik disse artene til spesielt verdifulle trær for viltet i skog og landskap.
Vintereik er mer nøysom med hensyn til jordbunnsforholdene enn sommereik, men trærne kan være nokså følsomme for fuktig jord. De fleste arter av eik er lite tolerante mot salt. Arten regnes i Danmark som mer vindsterk enn sommereik. Den er herdig til sone 4 og kan prøves på lune steder i sone 5.
Eikeartene blir formert med frø, som bør såes raskt etter at nøttene er modne. Store frøavlinger forekommer med noen års mellomrom. I mellomårene setter trærne ofte få eller ingen nøtter. Norske frøkilder av vintereik blir brukt av både danske og svenske planteskoler. Eik bør plantes om våren slik at trærne har et godt etablert rotsystem før første overvintring.

Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 pp. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6