Ukas treportrett: Sølvpoppel


Sølvpoppeltrær kan bli mer enn 20 meter høye og får bred krone. Foto fra Sandefjord i 2006.

Treslag med avvikende bladfarge kan gjøre et grøntanlegg mer interessant. Sølvpoppeltrær (Populus alba L.)har hvit bladunderside, og når bladene beveger seg i vinden, bidrar de til et fargespill. Men vi må vise forsiktighet med valg av plantested, for trærne sett ofte mange skudd fra gruntliggende røtter.

Arten hører til de såkalte hvitpoplene og finnes viltvoksende i områder fra Mellom-Europa til Nord-Afrika og Sentral-Asia. Her kan trærne bli opptil 30 meter høye med bred, avrundet krone. De har ofte flere stammer. Trærne kan nå 300-400 års alder, men blir som oftest ikke så gamle. Arten vokser noe seinere enn mange andre poppelarter. De danner ofte en mengde skudd fra rotsystemet, særlig der jorda er grunn og næringsfattig, og arten er forvillet med rotskudd flere steder langs kysten her i landet.

Barken er glatt og grågrønn, men den blir etter hvert grå til gråsvart, sprekker opp og får furer og skorper. Unge skudd og vinterknopper er hvitt filthåret. Knoppene er oransjebrune, om lag 5 mm lange, og med filthåret nedre del. Bladene er mørkegrønne, snaue på oversiden og tett hvitt filthåret på undersiden. På langskuddene er bladene 6-12 cm lange, bredt eggformet, 3- til 5-lappete og grovt tannet, mens de på kortskuddene er mindre, mer elliptiske og bukttannet. Bladene får frisk gul høstfarge. Bladskaftet er sammentrykt i den øvre delen, noe som gjør at de lett beveger seg, selv ved små vindpust. Som alle popler er arten særbo. Hannraklene er 4-7 cm lange, og hver blomst har 5-10 pollenblader med mørkerøde pollenknapper. Hunnraklene er 8-10 cm lange når de er modne.

Det er valgt ut enkelte kultivarer med avvikende vekst og bladfarge. P. alba ‘Nivea’ er vanligst plantet her i landet. Denne kultivaren er en ungdomsform som først ble beskrevet i England i 1789. Den har dypt lappete blader og skiller seg fra arten ved at unge skudd, bladskaft og bladunderside er kritthvite, jfr. nivea som betyr «snøhvit». Dette karaktertrekket finnes særlig hos unge planter. Eldre trær skiller seg ikke mye fra arten.
Sølvpoppel blir her i landet vanligvis 18-20 meter høye trær. Arten må nyttes med forsiktighet i grøntanlegg på grunn av evnen til å sette rotskudd. Prydverdien ligger først og fremst i det sølvaktige inntrykket bladverket gir på grunn av den sterke filthåringen.
I det naturlige utbredelsesområdet finnes arten ofte i frodige elvedaler.

Trærne er rasktvoksende og grådige på vann og næring. De trives på dyp, næringsrik jord som holder godt på fuktigheten, men de kan greie seg også på svært tørre voksesteder. Svenske erfaringer tilsier at dette er den av poppelartene som best tåler høye pH-verdier og tørre jordbunnsforhold. Bladverket skal tåle sjøsprøyt bra, men trærne er lite robuste mot høye saltkonsentrasjoner i jorda. Arten kan være aktuell å bruke der man ønsker å binde sandjord. Da bør plantene skjæres ofte tilbake slik at de setter mange rotskudd. De lyse bladundersidene reflekterer lys fra billykter, slik at arten også kan være aktuell langs veier. Arten regnes som fullt herdig til sone 4, men kan trolig også greie seg på klimatisk gunstige steder i sone 5. Både art og kultivar blir vanligvis formert med rotskudd.
Krysningen mellom osp og sølvpoppel (P. x canescens – gråpoppel) forekommer av og til i grøntanlegg. Den har arvet begge foreldreartenes overivrige evne til å sette skudd fra rotsystemet.

Kilder:
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 pp. ISBN 3-489-62122-0
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6