Italiaor har glinsende blader som kan minne om bladene hos pæretrær, men bladene har hjerteformet bladgrunn. Det er et interessant treslag for parker, men svak vinterherdighet tilsier at vi bør begrense plantingen til kystnære strøk uten lav vintertemperatur i Sør-Norge.
Tekst: Ole Billing Hansen
Italiaor (Álnus cordáta (Loisel.) Desf.) er et middels stort, 12-15 meter høyt tre med ganske slank krone i ungdommen og greiner med god greinvinkel, som hos svartor. Trærne har sterk tendens til å danne en gjennomgående stamme, noe som gjør at de er enkle å stamme opp. Greinene sitter tett sammen, og etter hvert som treet blir eldre, blir krona bredere.
Arten, som også har vært kalt Á. cordifólia, finnes viltvoksende i høytliggende områder på Korsika, i Sør-Italia og Albania. Her forekommer opptil 20-30 meter høye trær sammen med bøk, eik og en sørlig underart av svartfuru. Arten er dokumentert som parktre utenfor sitt naturlige utbredelsesområde siden 1820.
Løvsprett kommer ganske seint om våren, og de rødbrune, unge skuddene er mer eller mindre klebrige, litt kantete, og med korkporer, men uten behåring. Bladene er 4-10 cm lange, bredt eggformete til smalere, mer ovale og med en tydelig spiss. Bladgrunnen er hjerteformet, mens bladplaten er noe læraktig, og bladranden er helrandet ved basis, men spisst sagtannet langs den ytre delen. Bladene er friskt skinnende mørkegrønne på oversiden og lysere under. I nervehjørnene på undersiden finnes dusker av gulbrune hår. Som andre arter av or får ikke bladene høstfarge, men faller av grønne seint på høsten.
Italiaor stiller ikke strenge krav til vokseplassen, men arten bør plantes på steder som ikke er for kalde om vinteren. Det blir rapportert om vinterskader både fra Sverige og Danmark etter enkelte vintre. Fuktige forsenkninger i terrenget bør unngås som plantested. Ettersom trærne er spesielt følsomme for vinterskade som unge, anbefales det fra Sverige ikke å plante mindre trestørrelser enn stammeomkrets 12-14 cm. Treslaget synes å være vindsterkt, og det finnes flere vellykkede plantinger i Sør-Sverige og Danmark, blant annet i arboretet på Hørsholm. Bengtsson (2000) anbefaler å begrense plantingen til sone 1 og 2. Erfaringer fra Kragerø, der det står et ca. 30 år gammelt, uskadd tre i god utvikling (Pedersen, pers. medd.), samt observasjoner i Treforsøksparken i Ås, tilsier at man kan tillate seg planting også i sone 3 og på lune steder i sone 4.
Italiaor ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2008. Det tok noen år før trærne kom i god vekst, og vinteren 2010/2011 fikk tre av de fire trærne vinterskade i form av skade på stamme og/eller greindød. Ett av trærne har imidlertid vært uskadd, og ingen av trærne har hatt nye skader av betydning etter nevnte vinter. Veksten blir karakterisert som vital og frodig. Den store variasjonen blant frøformerte trær tilsier at man bør gjøre utvalg i de mest vintersterke populasjonene og eventuelt velge ut og navngi det mest robuste individet som kultivar.
