Alnus glutinosa ’Sakari’ – en slank svartor fra Finland

Vi trenger treslag med slank krone på steder med dårlig plass til trekroner. En lovende nyvinning ble tatt inn i Treforsøksparken ved NMBU i 2005. Det er en svartorkultivar med slank, kjegleformet krone med navnet ‘Sakari’. Den er etter hvert blitt plantet som gatetre i flere norske byer.

Tekst: Ole Billing Hansen

Kultivaren Álnus glutinósa (L.) Gaertn. ‘Sakari’ har vanligvis gjennomgående stamme, noe som reduserer behovet for kroneforming. Etter hvert som treet blir eldre, får krona noe bredere søyleform.

Svartor blir i utgangspunktet opptil 20 meter høye trær med åpen krone. Eldre stammebark blir brunsvart og sprekker opp i skorper. De rødfiolette til grønnlige vinterknoppene er 6-8 mm lange og sitter skruestilt på korte skaft. Bladformen er bredt omvendt eggformet med avrundet, tverr eller utrandet spiss. Hos kultivaren er bladene ofte kortere og bredere enn hos arten; bladplata er 8-10 cm lang og 6-8 cm bred. Bladene faller av grønne om høsten.

Hannraklene hos or utvikler seg i løpet av høsten, men blomstrer ikke før tidlig neste vår. Foto: Jeanette Brun

Hannraklene utvikler seg på trærne gjennom høsten og overvintrer mørkt rødbrune og 2-3 cm lange. De vokser videre om våren og blir til brune, 5-10 cm lange, hengende rakler som sitter i grupper på tre til fem. Blomstringen kommer før løvsprett. I Ås er middeldato for begynnende blomstring hos svartor 13. april, men blomstringen kan forekomme allerede i slutten av mars, eller så seint som første uke i mai, dersom våren er kjølig. Hunnraklene er mørkt rødbrune og sitter på tydelige skaft i grupper på tre til åtte. Mot slutten av sesongen har de utviklet seg til brune «orekongler». Om høsten har trærne både kongleanlegg for kommende års blomstring og fullmodne, 1-2 cm lange, eggformete «orekongler». Selve fruktene er små, flate vingenøtter som blir spredd i tørre perioder gjennom høst og vinter.

«Orekongler» er botanisk sett strukturer som inneholder mange vingete nøttefrukter. Fruktene slipper fri etter at «konglene» har skiftet farge til brunt om høsten og i tørre perioder gjennom vinteren. Foto: Jeanette Brun

Svartor finnes viltvoksende på Østlandet til 660 moh. og langs kysten til Nord-Trøndelag, særlig i sumpskog og andre steder med høy grunnvannstand. På Vestlandet finner vi også arten som et skogstre i liene. Som andre arter av or har røttene knoller med nitrogenfikserende Frankia-bakterier. Det innebærer at treslaget ikke behøver tilgang på mineralisert nitrogen i jorda. Or hjelper isteden naboplanter som ikke selv har evnen til å hente nitrogen fra lufta, med fiksert nitrogen i nedbrytbare blad-, kvist- og rotrester. Voksestedet bør være solrikt eller ligge i halvskygge, gjerne på næringsfattig jord og steder som har høyt grunnvannsspeil eller er utsatt for kortvarig oversvømmelse. Svartor er en pionér som kan etablere seg både på tung, tett og vannmettet jord. Den blir i tillegg regnet som kalktolerant og middels tolerant mot salt.

Den hittil mest vanlige europeiske kultivaren av svartor med slank krone er Á. glutinósa ’Pyramidalis’. Denne er funnet i naturen en gang, tatt vare på og gitt navn. Opprinnelsen er usikker, men morplanten fra 1800-tallet skal ifølge én kilde ha vokst i Skandinavia. (Det botaniske avartsnavnet «birkiana» kan tyde på svensk opphav, ettersom Birka, et viktig handelssentrum for vikingene, lå på dagens Björkö i Mälaren, om lag 30 km vest for Stockholm.) Den velkjente tyske planteskolemannen Ludwig Späth oppformerte kultivaren i planteskolen sin i Berlin på 1870-tallet og markedsførte den i Tyskland fra 1880.

Svartor ’Sakari’ har opprettvoksende greiner og slank krone. Foto: Jeanette Brun

Á. glutinósa ‘Sakari’ ble funnet i Kotka i Finland og er oppkalt etter finneren, Sakari Sarnioja, professor ved det finske skogforskningsinstituttet. Det første eksemplaret av kultivaren ble plantet i 1990 på Korpasbackavägen i Lillhoplaks i Helsinki. I løpet av 25 år er kultivaren blitt et av de mest populære gatetreslagene i Finland.

Vi kan trolig regne kultivaren som herdig innenfor det området vi vanligvis anbefaler å plante svartor, det vil si først og fremst i kystnære områder, gjerne i kjølig klima til og med sone 5. Kultivaren er mest aktuell som gatetre på steder med begrenset plass til trekroner. Den kan imidlertid også være aktuell som solitærtre i hager og parker, eller i trerekker.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Gilman, E.F.; Watson, D.G. 1993. Alnus glutinosa ’Pyramidalis’, Fact Sheet ST-71, 3 pp. (http://hort.ufl.edu/trees/ALNGLUB.pdf)
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8