Inntil 1990-tallet var rødbladet bjørk et sjeldent syn i norske grøntanlegg. På markedet fantes et par kultivar av hengebjørk, med B. péndula ’Purpurea’ som den mest kjente. Men denne er av sørlig opprinnelse og dermed bare vinterherdig i de beste kyststrøk hos oss.
Tekst: Ole Billing Hansen
Det var derfor en god nyhet når det fra Finland ble introdusert en rødbladet dunbjørk (Bétula pubéscens Ehrh.). Erfaringene med denne kultivaren i sørnorske grøntanlegg er imidlertid ikke bare positive.
Rødbladete former forekommer innen mange arter, men de er som regel ytterst sjeldne i naturen. Slike avvikere er imidlertid ofte populære innen hagebruk og grøntanlegg, så de blir gjerne tatt vare på og oppformert i planteskolene. Og når det viser seg at planteslaget er ganske enkelt å formere ved mikroformering, kan det raskt bli oppformert mange eksemplarer.
Den rødbladete formen av dunbjørk, som nå har fått kultivarnavnet Bétula pubéscens ’Rubra’, er ett slikt eksempel. Mortreet ble funnet i Yli-Kiiminki (sv. Överkiminge) øst for Oulu i Finland på begynnelsen av 1970-tallet av Mäkirinta og Similä, men ikke beskrevet botanisk før i 1989 av Kauppi og Ulvinen ved Universitetet i Oulu. De fleste karaktertrekk er slik vi kjenner dem fra dunbjørk, inkludert hvit stamme etter hvert som trærne vokser til. Under løvsprett er bladanleggene grønne, men i løpet av en uke eller to blir bladranden rød, og etter ytterligere noen uker er hele bladplaten purpurrød. Dette skyldes at trærne har et unormalt høyt innhold av antocyaniner. Fargen holder seg så lenge bladene er friske, og om høsten blir de lysere etter hvert som klorofyllet blir brutt ned. Plantefysiologene regner generelt med at rødbladete planter har noe mindre vekstkraft enn vanlig grønnbladete, fordi de mørke pigmentene «skygger for» klorofyllet og reduserer fotosyntesen.
Det er allment kjent at vekstavslutningen hos bjørk er styrt av daglengden og at de ulike herkomstene er tilpasset opphavsstedet. Den rødbladete kultivaren av bjørk stammer fra 64 grader 55 minutter nord, noe som tilsvarer breddegraden for Namskogan i Nord-Trøndelag. Klimaforholdene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare, for Finland har mer utpreget innlandsklima med atskillig kaldere vintre enn det vi har langs norskekysten. Breddegradsforskjellen sammenlignet med Oslo-området er om lag fem grader. Det betyr at nordlige bjørketrær som blir plantet så langt sør, mottar daglengdesignalet om å avslutte årsveksten flere uker tidligere om sommeren enn på opprinnelsesstedet. Dette innebærer tidlig utknopping og bladverk som modner og visner atskillig tidligere enn vekstforholdene skulle tilsi. Resultatet er at trærne med det vakre, røde bladverket på forsommeren ved 60 grader nord oppnår liten årstilvekst og ser nokså pjuskete ut når vi kommer til august. Men treslaget utnytter vekstsesongen atskillig bedre der denne er kort. Derfor bør vi nok helst anbefale B. pubéscens ’Rubra’ for høytliggende områder på Østlandet, samt områdene fra Trøndelag og nordover. Svenske anbefalinger tilsier herdighet til sone 7.
