Noen planteslag er så sterkt forbundet med én bestemt bruksmåte at vi vanskelig kan tenke oss andre måter å bruke plantene. Hegnhagtorn har i uminnelige tider vært nyttet til lehegn og inngjerding av beitemark, men uten beskjæring og med litt hjelp til oppstamming får trærne en kraftig stamme og kan bli opptil 10-12 meter høye prydtrær.
Tekst: Ole Billing Hansen
Som frittstående tre får hegnhagtorn (Crataégus monógyna Jacq.) tett og avrundet krone. Stammen kan bli nokså grov, opptil 70 cm bred ifølge svenske kilder. Eldre trær får markerte barkåser langs stammen. Greiner og kvister har 2-2,5 cm lange torner, særlig i ungdomsfasen og på de vekstkraftige delene av plantene. Bladene er 2-6 cm lange, bredt eggformet til nærmest ruteformet og med markerte lapper eller fliker. De kan ha nokså ulik utforming i ungdomsfase og voksenfase. Prydverdien ligger både i rik blomstring med hvite blomster i juni og mengder av lysende røde steinepler i september. Hver frukt inneholder bare ett frø, slik det botaniske navnet tilsier.
Det engelske jordbrukslandskapet er preget av velskjøttede hagtornhekker. I eldre tider nyttet britene unge blader av hegnhagtorn til matlaging om våren. Slike blader har en nøtteaktig smak, og arten fikk derfor tilnavnet «bread and cheese». Bladverket har også vært brukt medisinsk, og blomstrende greiner ble plassert utenfor dørstokken for å verne husstanden mot alver og hekser. Det ble ansett som ulykkesbringende å ta blomstene inn i huset, noe som vel kan ha sammenheng med den (ubehagelig) sterke lukten. I Irland blir gamle hagtorntrær regnet som tilholdssted for de underjordiske. Hegnhagtorn finnes for øvrig viltvoksende i store deler av Europa, også her i landet.
Plantene bør få en solrik plass. De er tolerante med hensyn til jordbunnsforhold og kan trives både i tørkeutsatt, kalkrik jord og i leirjord. Vi finner forholdsvis sjelden trær av hegnhagtorn i norske grøntanlegg. Treslaget ser ut til å være vanligere i svenske byer. De to kultivarene C. monógyna ’Compacta’ med kuleformet krone og C. monógyna ’Stricta’ med nærmest søyleformet vekst forekommer også i Sverige.
Hagtornartene er mottakelige for pærebrann, og de bør ikke plantes i områder der denne fryktede bakteriesykdommen forekommer, eller i fruktdistrikter. Det er forbudt å importere hagtornplanter, og norske planteskoler produserer vanligvis ikke verken hekkplanter eller trær av hegnhagtorn. Til innplanting i eller forlengelse av gamle hekker burde det av plantehistoriske grunner være planter tilgjengelig, og hvorfor ikke stamme opp enkelte planter, dersom en likevel skal oppformere arten? Slike planter kan bli overraskende og prydelige innslag i parker og andre grøntanlegg.
