Sakhalinbeinved egner seg best i en lommepark eller en privathage, enten som busk eller som et lite tre. Et oppstammet eksemplar blir altså ikke særlig stort og egner seg dårlig på trafikkutsatte områder. Trærne er nokså anonyme i vekstsesongen, men når høsten kommer, får de tidlig god høstfarge og fargerike kapselfrukter.
Tekst: Ole Billing Hansen
Beinvedslekta (Euónymus) omfatter mer enn 170 arter av løvfellende eller alltidgrønne, opprette, nedliggende eller slyngende busker og trær. Den er representert i alle verdensdeler. Kvister og greiner er ofte firkantet og som regel monopodiale. De er grønne og beholder hos mange arter grønnfargen i flere år. Sakhalinbeinved (Euónymus plánipes (Koehne) Koehne) kan bli opptil fem meter høy. Arten finnes viltvoksende i Japan, Korea og Nordøst-Kina.
Greinene er opprette, få og lange. Vinterknoppene er særpreget; 1-2,5 cm lange, smalt kjegleformet, spisse og røde. Plantene avslutter veksten tidlig om høsten, noe som gjør dem robuste mot høst- og vinterfrost. Løvsprett kommer tidlig om våren, i Ås allerede i slutten av april. Bladene er 8-12 cm lange, elliptiske, tilspissete og mørkegrønne. Om høsten blir de purpurrøde og faller tidlig av. Blomstringen kommer i månedsskiftet mai/juni, men blomstene er uanselige, små og lysegrønne. De sitter i kvaster med syv til femten blomster og har opptil 7 cm lange, tynne skaft. Fruktene er 1,5 til 2 cm brede kapsler med fire-fem rom. De er røde, og frøkappen (arillus) er oransje. Fruktene modner i september og blir hengende på planten en tid også etter at bladene har falt av. De er giftige og har bitter smak. Arten er tilpasset frøspredning med fugler, noe som gjør at den har potensial til å spre seg ut i naturen, men vi vet ikke ennå om dette hvor omfattende dette kan bli hos oss.
Sakhalinbeinved er markedsført som hageplante i Europa fra 1895. Arten regnes hos oss som en av de mest verdifulle i beinvedslekta på grunn av vekstkraft, fruktrikdom, høstfarge og vinterherdighet. Dessuten er den lite kravstor med hensyn til jord, er tørketolerant og vokser bra i skygge, men setter flest frukter og får best høstfarger når plantene står soleksponert. Arten ser ut til å trives bra i kystklima og greier seg til Harstad, selv om plantene ikke alltid rekker å sette modne frukter der. Sakhalinbeinved regnes som vinterherdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten.
Det er dessverre knyttet en viss navneforvirring til E. plánipes, som skal stå nær artene E. latifólius og E. sachalinénsis. Sistnevnte beskrives som en egen art, men av enkelte nyttes navnet synonymt med E. plánipes. Arten E. sachalinénsis er trolig ikke vanlig i kultur, hverken hos oss eller i andre land.
