Laburnum x watereri ‘Vossii’ – gullregn med få fristende ertebelger

Under blomstringen i juni har hybridgullregn svært stor prydverdi. Foto fra Malmö 2017.

Privathageeiere ønsker som regel ikke å plante gullregn fordi plantene er giftige. Det ville være synd om parkforvaltere helt skulle se bort fra et planteslag med så stor prydverdi. Men vi bør velge hybridgullregn. Hybriden setter få frukter, noe som er gunstig både med hensyn til forgiftningsfare og faren for spredning ut i naturen.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Slekta Labúrnum omfatter bare tre arter av løvfellende busker eller trær i Europa og Asia, samt hybriden mellom to av disse. Alpegullregn (L. alpínum) finnes i sitt viltvoksende område i Sør-Europa ofte i steinete, varme, men likevel fuktige åssider og som regel i større høydelag enn filtgullregn (L. anagyroídes), det vil si opp til om lag 1500 moh. Begge artene forekommer i lys løvskog og gjerne på kalkrik berggrunn. Alpegullregn vokser best i dyp, næringsrik jord og tåler mer skygge enn annen gullregn.

Kultivaren L. x watereri ‘Vossii’ er blomsterrik og setter få frukter.

Gullregnplanter forgreiner seg ofte tidlig og får en kort stamme med tett krone. I grøntanlegg nytter vi gullregn som frittstående, ofte flerstammete trær eller plantet sammen med større busker. Klassiske naboplanter er syrin og rosehagtorn, som begge blomstrer omtrent samtidig. Gullregnartene er vinterherdige, robuste og kan trives over et bredt spekter av jordbunnsforhold, men de regnes som kalkelskende og trives ikke på dårlig drenert jord. Plantene tåler omplanting godt, selv som nokså store trær. Beskjæring er sjelden nødvendig, men bør i tilfelle utføres på ettersommeren for å unngå blødning. Trevirket er hardt, brunt og ettertraktet til dreiearbeider. Det har vært kalt «falsk ibenholt».

 

Blomstene hos foreldrearten filtgullregn (L. anagyroides) er litt lysere gule enn hos øvrige gullregn. Hver blomst har et faneblad med rødbrune tegninger.

Gullregn er en gammel kulturplante som er dokumentert dyrket siden 1500-tallet, men den har trolig vært i kultur siden Romertiden. Hybrider mellom L. alpínum og L. anagyroídes er funnet viltvoksende i Tyrol og sørlige deler av Sveits. Hybridnavnet L. x watéreri (G.Kirchn.) Dippel er imidlertid mer knyttet til de hageformene som blant annet stammer fra krysninger utført i Knap Hill planteskole på midten av 1800-tallet.

Kultivaren L. x watéreri ’Vossii’ har behårete skuddspisser – et karaktertrekk som ligger mellom filtgullregnens behårete skudd og alpegullregnens snaue. Bladene hos gullregn er trekoplete. Hos kultivaren er småbladene 3-7 cm lange, elliptiske, mørkegrønne og nærmest uten behåring. Blomstringen begynner nesten en uke tidligere enn hos alpegullregn og er svært rik. Blomsterstandene er opptil 50 cm lange, og blomstene dufter. Kultivaren ble utvalgt av C. de Vos, Hazerswoude, Nederland omkring 1875 og er den viktigste gullregn i handelen. Den er svært tolerant med hensyn til høye pH-verdier i jorda og regnes som vinterherdig til sone 6.

Stor fruktsetting hos alpegullregn (L. alpinum) gjør arten til en hagerømling og problemart som nå er forbudt å plante.

Alle deler av gullregnplantene inneholder giften cytisin, som har sitt navn fra en tidligere periode da gullregn ble ført til slekta Cýtisus. På grunn av giftighet bør vi ikke plante gullregn ved barnehager, skoler og der hester kan beite på plantene. Det har forkommet forgiftninger ved at barn spiser de små «sukkerertene». For å forebygge slike uhell bør vi fjerne fruktstander i barnehøyde før modning. Hybridgullregn setter få frukter, ofte bare med ett frø i hver skolm, så det er en overkommelig oppgave å fjerne dem.

Filtgullregn kom tidlig til Norge og er med i listen over hageplanter i Trondheim utgitt i 1768 av Peter Daniel Baade. Han bruker navnet som Linné hadde gitt arten noen år tidligere, Cytisus Laburnum. Både alpegullregn og filtgullregn er oppført i kategorien svært høy risiko for spredning (SE) i fremmedartslista 2018. Artene er funnet forvillet mange steder her i landet, og i bynære strøk blir særlig alpegullregn oppfattet som en problemart. Fra og med 2021 er det forbudt å innføre og plante disse artene i Norge. Hybriden forviller seg imidlertid sjelden, men den skal være påvist som hagerømling blant annet i Oslo og Ulvik.

Gullregn er vinterherdig og trives blant annet i Tromsø. Foto fra 2004.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 pp. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6