Vi har flere planteslag i ertefamilien som kan ha interesse i norske grøntanlegg, men som hittil er lite plantet. Amurmaackia er et slikt eksempel. Blomsterrikdommen kan ikke sammenliknes med den vi for eksempel finner hos amerikagulved (Cladrástis kentúkea), men vinterherdigheten er trolig bedre, og under løvsprett har bladene en særegen farge.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Slekta Maáckia omfatter åtte til elleve arter av løvfellende treslag. Botanisk sett står slekta nær Cladrástis, men trærne har frie sideknopper. De er ikke skjult under bladfoten som hos gulved. Bladene sitter skruestilt og er ulikefinnete.
Arten Maáckia amurénsis finner vi viltvoksende i Mandsjuria, Kina og Korea. Den har fått navn etter Amur, som danner en del av grensen mellom Kina og Russland i øst. Der blir arten et opptil 12 meter høyt tre. I kjøligere klima blir den en busk eller et 6-8 meter høyt tre med kort stamme og utbredt, forgreinet vekst. Bladene er 20-30 cm lange og har en fortykket bladfot. Hvert av de syv til elleve småbladene er eggformet, sitter motstilt eller noe skjevt motstilt langs bladaksen. De har kort skaft og er 3-8 cm lange. Småbladene er sølvaktig behåret en tid etter løvsprett, men blir etter hvert grønne og snaue. Om høsten blir bladene oransjegule til mørkebrune. De nyutviklete bladene med den særegne fargen bidrar med større prydverdi enn blomstene, som kommer i juli.
Blomstene er nemlig heller anonyme; små, grønnlig hvite til kremgule og til slutt brunlige. De sitter i 10-15 cm lange, endestilte, opprette, toppformete klaser. Hver blomst har grunt, 5-lappet beger, etter hvert tilbakebøyde kronblader og 10 pollenblader som er sammenvokst ved grunnen. Frukten er en avlang, flattrykt, 5-7 cm lang, tørr belg med opptil fem frø. Belgene modner i september-oktober. Arten blir formert med frø eller ved avlegging.
Maáckia er oppkalt etter den estiske botanikeren og geografen Richard Otto Maack (1825-1886). Prúnus maáckii og Lonícera maáckii er andre eksempler på planteslag som er oppkalt etter Maack, som ledet russiske ekspedisjoner til Øst-Russland og Sibir på 1850-tallet. Amurmaackia ble første gang innført til Europa i 1864. Charles Sargent ved Arnold Arboretum introduserte underarten M. amurénsis ssp. búergeri etter et besøk i Japan. Denne har blader med behåret underside gjennom hele sesongen. I mange plantesamlinger er det denne underarten som er representert.
Amurmaackia er ikke vanlig plantet her i landet. Men arten er kjent for å være svært tørketolerant og vinterherdig. Den skal også tåle ulike jordbunnsforhold godt, selv stiv leirjord, men den bør plantes på en solrik plass. I universitetsparken i Ås har små trær av arten stått siden 1984 uten vinterskade. Vi kan derfor trygt regne den som herdig til sone 4, men arten vil trolig også kunne greie seg bra på steder med mer utpreget innlandsklima.
