Picea pungens – en vintersterk gran med stive, blå nåler

Om vinteren legger vi særlig merke til treslag som beholder bladene året igjennom. Alltidgrønne barplanter kan bidra med et stort spekter av grønnlige farger, fra gulgrønt hos kultivarer av tuja og sypress til nærmest sølvblått hos enkelte granarter, slik som utvalgte kloner av blågran.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Blågran (Pícea púngens Engelm.) har ikke særlig lang forhistorie i norske grøntanlegg. Arten finnes viltvoksende i den sørlige delen av Rocky Mountains i høydelag 2000-3300 moh., fra New Mexico til Colorado og Wyoming. Dette området av Nord-Amerika ble ikke kartlagt botanisk før på midten av 1800-tallet. Blågran ble først beskrevet botanisk etter en ekspedisjon til delstaten Colorado i 1862. Frø ble etter  kort tid sendt til Europa, og arten ble etter hvert tatt i bruk som hage- og parkplante i vår verdensdel. Her i landet finner vi fortsatt en del store eksemplarer ved bygninger oppført tidlig på 1900-tallet.

I sitt viltvoksende område kan trær av blågran bli mer enn 40 meter høye, mens de i kultur sjelden blir mer enn 15-20 meter. Barken er rødlig grå, tykk og dypt furete. Krona er tett og bredt kjegleformet, med stive, horisontale greiner. Hos eldre trær blir de nedre greinene mer hengende. Kvistfargen er gulbrun til oransje. Knoppskjellene på vinterknoppene er tynne, tilbakebøyde og danner en rosett ved basis av knoppen. Nålene er karakteristisk stive og stikkende. De er 2-2,5 cm lange, grågrønne til blålige, og peker i mange retninger ut fra kvisten. Nålene blir mørkere grønne og mindre dekorative etter hvert som de blir eldre.

Konglene hos blågran er lysebrune og 6-12 cm lange.

Hannblomsterstandene hos gran minner om korte, tykke rakler og sitter i bladhjørnene på fjorårsskudd, særlig på den øvre delen av skuddet. Konglene sitter enkeltvis og er først opprette, men blir etter hvert hengende. De blir dannet fra endeknopp eller sideknopp nær toppen av fjorårsskuddet. Konglene modner i løpet av fire til åtte måneder. Hos blågran er modne kongler 6-12 cm lange og lysebrune. Hvert kongleskjell er tykt ved basis og tynt, bøyelig, utrandet og bølget i toppen.

Det er valgt ut en rekke kultivarer av blågran. Frøplanter varierer mye i barfarge, og det er individer med blålig farge som er av størst interesse i handelen. Pícea púngens f. glaúca blir også kalt «sølvgran». Dette er en fellesbetegnelse på frøformerte planter med spesielt blå barfarge. Opprinnelig var navnet knyttet til planter som ble funnet i naturen, men det blir også brukt om planter utvalgt etter frøformering i planteskolene. Kultivarnavnet P. púngens ‘Glauca’ er ikke lenger tilstrekkelig entydig. Isteden bruker man begrepet «Glauca-gruppen» om vegetativt formerte kultivarer med blå barfarge. Av de hittil vanligst brukte kultivarene i denne gruppen kan nevnes P. púngens ‘Glauca Globosa’ (Anth. Kluis, Boskoop 1937), som har tett, uregelmessig, rund vekstform som ung og etter hvert kompakt, bred kjegleform. Den blir ikke særlig høy og kan egne seg der det ikke er plass til storvokste grantrær. P. púngens ‘Koster’ (Blaauw & Co. 1901) og P. púngens ‘Thomsen’ (Thomsen 1932) er eksempler på kultivarer som blir podet eller formert med stiklinger. De har sølvblått bar og artstypisk, slank kjegleform. P. púngens ‘Hoopsii’ (Grootendorst 1958) vokser seinere og har kompakt form. Et norsk utvalg er P. pungens ‘Eplsku’ (Skumring® E) – en stiklingsformert kultivar med symmetrisk vekst. De fleste kultivarene blir sjelden mer enn 10 meter høye.

Vegetativt formerte planter av blågran må bindes opp stramt de første årene. Ellers vil plantene lett kunne vokse videre som om de er sidegreiner.

Felles for vegetativt formerte planter av blågran er at planteskolen enten må bruke topp-orienterte skudd eller være påpasselig med stram oppbinding de første årene. Ellers vil plantene lett kunne vokse videre som om de er sidegreiner, et fenomen kalt plagiotropi. Plantene vil da enten danne en krokete stamme eller legge seg utover til én side. I noen tilfeller kan dette virke skulpturelt, men vi oppnår da ikke et storvokst tre med gjennomgående, rett stamme, slik vi gjerne hadde tenkt.

Blågran er robust, tåler saltholdig luft og greier seg godt i kyststrøk, men også i kalde fjellområder. Arten kan plantes til sone 7, også der det er nokså vindutsatt. Best barfarge oppnår vi når trærne står soleksponert. Blågran kan også brukes som juletre og er i noen grad blitt plantet i plantasjer til dette formålet her i landet.

Kilder

Blågran er et av de vanligst innførte gran-artene i norske parker. Foto fra Horten i 2006.
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 675 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8