I nordlige og vinterkalde strøk av landet er valgmulighetene begrenset dersom en ønsker storvokste trær. I byer som Harstad og Tromsø er to nærstående nordamerikanske poppelarter viktige innslag i gatemiljøet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Artene balsampoppel (Pópulus balsamífera L.) og kjempepoppel (P. trichocárpa Hook.) hører til gruppen balsampopler, som har en karakteristisk, søtlig lukt, særlig når bladene folder seg ut om våren. Poppelslekta omfatter om lag 35 bladfellende, særbo arter av rasktvoksende trær, hvorav noen kan bli mer enn 40 meter høye og ofte ha bred krone. Trærne begynner gjerne å skrante før de er hundre år gamle og når svært sjelden 200 års alder. Slekta er representert i Europa, Asia, Nord-Afrika og Nord-Amerika. Vi har bare én viltvoksende art i Norge, osp – P. trémula, men regner enkelte andre poppelslag som forvillet eller naturalisert hos oss. Både balsampoppel og kjempepoppel er fremmedarter som kan utgjøre en risiko i naturen. Det kan være vanskelig å artsbestemme poppeltrær, og særlig er taksonomien hos de nordamerikanske artene omstridt, for de har mange karaktertrekk felles og kan hybridisere. Noen botanikere oppfatter kjempepoppel som en underart av balsampoppel.
Begge arter har spisst kjegleformete knopper som er klebrige av duftende harpiks. Bladene er enkle og har stor bladplate, opptil 15-20 cm på kraftige skudd. Bladenes utforming kan være svært forskjellig på skudd fra rot og stamme, sammenliknet med blader i krona. På kraftige skudd er det også ofte forskjell på de bladene som utvikler seg fra bladanlegg dannet året før, og blader som blir dannet i løpet av sesongen. Dette fenomenet kalles blad-dimorfi. Under løvsprett er bladene lysegrønne og avgir en sterk balsamduft. Etter hvert bli bladoversiden glinsende mørkegrønn, mens undersiden er hvitaktig og hos kjempepoppel ofte med rustbrune partier, særlig etter at bladene er fullt utviklet. De får gul høstfarge.
Popler er særbo. Artene blomstrer med hengende rakler før løvsprett. Hannraklene er 4-6 cm lange, mens modne hunnrakler kan være opptil 15 cm lange. Poppel er tilpasset bestøving med vind, og pollenet spres i store mengder, men det er lite allergiframkallende. Fruktene er kapsler som er sammensatt av to eller tre deler. Frøene er svært små og utstyrt med lange ullhår. Frukter og frø modner tidlig på sommeren.
Poppelartene trives best på dyp jord som holder godt på fuktigheten, men de stiller ikke strenge krav til jordbunnsforholdene. Dersom vi ønsker å plante poppel i grøntanlegg, må imidlertid plasseringen være nøye gjennomtenkt. Popler produserer frø, blomsterstander, småkvister og blader som krever stadig opprydding når plantene står i bymiljø. Dessuten har de fleste artene et grådig rotsystem som kan være problematisk fordi det lett tetter drensrør og kan ødelegge grunnmurer. Trærne bør plantes minst 30-40 meter fra slike installasjoner for at vi skal være sikre på å unngå skade. Poppelartene har liten konkurranseevne og krever lys vokseplass og god avstand til nabotrær. De fleste artene passer best til planting i parker og kulturlandskap. Her kan de ofte prege landskapet med sin størrelse og omfangsrike krone. Noen av artene er svært vinterherdige og vindtolerante, og de har derfor en viktig plass i grøntanlegg i områder med vanskelige klimaforhold. Poppel kan nyttes til hekker, men egenskapene nevnt ovenfor bør tilsi forsiktighet også når plantene blir brukt slik.
Balsampoppel finnes viltvoksende i det nordlige Nord-Amerika fra Alaska til New Foundland. Arten ble første gang innført til Europa i 1689. Indianerne har lenge kjent til de medisinske egenskapene til «tacamahaca». De løste det duftende belegget på knoppene i kokende vann og brukte oppløsningen innvortes, og utvortes oppblandet i fett. Balsam fra poppel har fortsatt en plass i naturmedisin. Her i landet blir balsampoppel sjelden mer enn 20 meter høy. Arten bør plantes der det er god plass. Ved sterk beskjæring vil trærne reagere med å danne mange skudd fra røttene. Dersom vi ønsker å holde treet lite, kan vi toppe det, men vi må regne med en del arbeid med å holde rotskudd og stammeskudd i sjakk. Trær av balsampoppel er svært nøysomme. De beste klonene regnes som herdige til sone 8 og tåler både kyst- og innlandsklima. Balsampoppel er oppført i kategorien svært høy risiko for spredning (SE) i fremmedartslista 2018. Fra og med 2021 er det forbudt å innføre og plante arten i Norge.
Kjempepoppel finnes viltvoksende i det vestlige Nord-Amerika, der arten har en svært nordlig utbredelse. Trærne blir normalt opptil 35 meter høye, med slank, åpen, kjegleformet krone. Høyder helt opp til 65-70 meter skal være målt i Nord-Amerika. Arten er dokumentert plantet i Europa siden 1892. Her i landet oppnår trærne høyder på opptil 25 meter når de står fritt. Men arten er ofte mer aktuell til leplanting og hekker. Kjempepoppel er herdig til sone 5-8 avhengig av kultivar. Det er valgt ut en del kloner innen arten, særlig for nordlige og vindutsatte områder. Aage Langhammer ved daværende Institutt for skogskjøtsel, NLH (nå NMBU) samlet inn om lag 100 kloner av kjempepoppel fra nordområdene på vestkysten av USA og Canada. Institutt for plantevitenskap testet de mest lovende klonene som parktrær. Alle kultivarene som ble valgt ut, er ført til P. trichocárpa, men på grunn av mulig hybridisering med P. balsamífera er artsbestemmelsen usikker. Vekstavslutningen hos disse kultivarene er sterkt daglengdestyrt, og nordlige kloner kan være vanskelige å få til å vokse godt i Sør-Norge. De mest kjente utvalgene har kultivarnavn som ‘Spirit’, ‘Tripo’, ‘Yukon’ og ‘Ervik’. Den amerikanske nummersorten ’OP-42’ er en rasktvoksende hybrid som blir brukt mye i Danmark og Sør-Sverige. Den skal være særlig sterk mot greinsykdommer og anbefales for kyststrøk i Sør-Norge til sone 4. Det er nå forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av poppel fra alle land utenfor Europa.
Kilder
