Populus tremula ’Erecta’ – et lite plasskrevende søyletre


Trerekker med «søyleosp» kan gi særpreg til et grøntanlegg. Foto fra Hamar 2015

Av og til blir det funnet individer med svært avvikende egenskaper blant planter i naturen, også i Skandinavia. I hage- og parksammenheng er vi gjerne opptatt av slike avvikere, fordi de kan bidra med verdifulle egenskaper og større variasjon i sortimentet av landskapsplanter.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Med stivt opprett vekst og slank krone er P. tremula ’Erecta’ godt egnet i rundkjøringer. Foto fra Kristiansand 2006

Midt på 1800-tallet ble det i Sverige funnet et eksemplar av osp (Pópulus trémula L.) med ekstremt opprett vekst. Treet ble oppformert, og treslaget fikk eget kultivarnavn. I dag bidrar trær av denne klonen med slank krone blant annet til å sette preg på kulturlandskapet i Trøndelag.

Kultivaren P. trémula ‘Erecta’ er en hannklon med ekstremt smal, søyleformet krone. Hos utvokste trær kan forholdet mellom kronebredden og trehøyden være så lite som 1 til 20. Treslaget har strengt opprette greiner og blir sjelden høyere enn 15 meter. I dagligtale går det ofte under navnet «søyleosp». Kultivaren stammer fra Vestergötland i Sverige, hvor klonen har vært kjent fra før 1847, men den ble ikke beskrevet botanisk før i 1911. Det finnes også andre kloner av osp med strengt opprett vekst. P. trémula ’Trøgstad’ er en hunnklon med noe bredere krone enn P. trémula ‘Erecta’. Trær av denne Østfold-klonen finner vi særlig i Askim og andre tettsteder i Indre Østfold kommune.

«Søyleosp» får vakker, gul høstfarge. Oslo 2015

Ettersom kronebredden hos P. trémula ’Erecta’ som regel er mindre enn en tiendedel av høyden, tar trærne liten plass. Dette er en fordel i dagens små hager og der det er dårlig plass til trekroner i gateløp eller nær veier og bygninger. Kultivaren kan nyttes både frittstående og i grupper eller rekker. Den er plantet i enkelte rundkjøringer, og vi finner den nokså nyplantet langs gatene i flere norske byer.

Kultivaren er nøysom og kan klare seg bra både på stiv leirjord og på mer næringsfattig og tørkeutsatt mark. Den bør imidlertid ikke plantes der det forekommer sterk vind. Enkelte av greinene vil da lett bøye seg utover fra stammen, slik at trærne mister den helt regelmessige søyleformen. Det er nesten umulig å få slike greiner til å gjenoppta den vertikale veksten, og vi bør derfor heller skjære bort slike greiner som vokser utenfor krona.

Osp har som kjent en lei tendens til å sette skudd fra rotsystemet. Dette gjelder også for «søyleosp» når den er formert med stiklinger eller ved mikroformering. I planteskolene blir den gjerne podet på kjempepoppel (P. trichocárpa), og da skal trærne ha noe mindre tendens til å sette rotskudd. En planteskole i Fannrem nær Orkdal har hatt P. trémula ’Erecta’ som en spesialkultur i mange år. Dette er trolig en viktig årsak til at treslaget er så utbredt i Trøndelag, der mange av gårdene har minst ett eksemplar av «søyleosp». Kultivaren regnes som herdig til sone 7. Det vil si at den kan klare overvintringen bra i store deler av landet. Men treslaget er bedre egnet i innlandsklima enn langs kysten, der trærne ofte er mer utsatt for vind.

Populus tremula ’Erecta’ er et vanlig treslag på gårdene i Trøndelag. Foto fra Stiklestad 2007.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110