Dersom vi ønsker å plante trær med mørkerødt bladverk gjennom hele vekstsesongen, er de rødbladete kultivarene av myrobalanplomme, også kalt kirsebærplomme, svært gode valg. Det forutsetter imidlertid at vi etablerer treet på et lunt sted i sone 4 eller på steder med enda mildere vinterklima.
Tekst: Ole Billing Hansen
Arten myrobalanplomme (Prúnus cerasífera Ehrh.) blir en stor busk eller et opptil åtte meter høyt tre med avrundet krone. Det samme gjelder de rødbladete kultivarene. P. cerasífera ‘Nigra’ er én av flere med rødt bladverk. Denne stammer fra USA omkring 1916.
Kvisten er svartrød, og lager vi et tverrsnitt, viser snittet rød farge. Bladene er noe større enn hos arten; 5-8 cm lange og eggformete til omvendt eggformete med kileformet grunn og sagtannet rand. De er først rødbrune, siden purpurrøde og beholder den mørke fargen fram til bladfall.
Plantene er ofte riktblomstrende. Blomstringen kommer noen dager etter løvsprett, og det store antallet blomster dominerer inntrykket av trærne i om lag ti dager i mai. Blomstene sitter enkeltvis langs kvisten. De er enkle femtallsblomster, om lag 2 cm brede og hvite, men med rosa skjær på utsiden av kronbladene. Plantene setter sjelden og få, men ganske store, mørkerøde plommefrukter.
Kultivaren kan være noe utsatt for tilbakefrysing eller uttørking av kvist og greiner i løpet av vinteren, men den regnes som herdig til sone 4. P. cerasífera ’Atropurpurea’ (syn. P. cerasífera ‘Pissardii’) er en annen rødbladet kultivar som har vært plantet her i landet. Den stammer fra Frankrike omkring 1880.
Arten myrobalanplomme, med vanlige, grønne blader, finnes viltvoksende i Kaukasus og Lilleasia. Her i landet forekommer den forvillet ved Oslo og Bergen. Den juvenile delen av plantene har mange greintorner, men det er få eller ingen torner når plantene går over i det blomster- og fruktbærende stadiet. Grunnstammekultivaren ’Myrobalan B’, som er et alternativ ved poding av matplommesorter, blir ført til P. cerasífera. Arten har tidligere vært nyttet en del til lehegn, men den er ikke særlig robust i vind. Derimot er den svært tolerant med hensyn til jordbunnsforhold bare plantestedet er godt drenert. Myrobalanplomme og dens kultivarer blir sjelden produsert i norske planteskoler i dag.
Artene i plommegruppa i Prúnus-slekta er mottakelige for Sharka-virus, en skadegjører som er årsak til strenge importrestriksjoner. Det er bare tillatt å importere vertplanter for Sharka-virus fra dyrkingsområder som har stått under offentlig myndighets tilsyn de tre siste årene, og hvor tilsynet ikke har påvist at viruset forekommer. Inntil 1997 trodde man at viruset ikke forekommer her i landet, men dette året ble skadegjøreren påvist flere steder på Vestlandet. Det er derfor satt i verk strenge tiltak for å holde plommeplantingene fri for viruset.
Frøene og vegetative deler inneholder fet mandelolje og blåsyreglykosidet amygdalin. Under enzympåvirkning blir glykosidet brutt ned til bitter mandelolje.
Trær av kultivaren ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2007. Ved bedømmelse i 2016 ble kultivaren bedømt som Meget svak. Det skyldes både uryddig kroneutforming, stammeskader etterfulgt av greindød, samt angrep av soppen som gir haglskuddsyke.
