Quercus robur f. fastigiata – sommereik med slank krone

I trafikkmiljøer i byen er det som regel ikke plass til trær med stort kronevolum. Men det kan være rikelig med plass i høyden. Slike steder bør vi velge trær med slank krone, og vi har noen kultivarer å velge mellom, blant annet innen slektene poppel og eik.

Tekst: Ole Billing Hansen

Så populær er kultivaren Quércus róbur L. ‘Fastigiata’ og tilsvarende kloner blitt at enkelte planleggere har begynt å kalle treslaget for «trikketreet» – det har så slank krone at det kan bli plass til trærne langs trange trikketraseer. Et vanligere populærnavn er «søyleeik».

Søyleformer av eik (Q. róbur f. fastigiáta (Lam.) O.Schwarz) forekommer spontant i naturen, men er nokså sjeldne. Den klonen som først fikk navnet Q. róbur ‘Fastigiata’, er trolig en tysk klon fra en skog i Harreshausen sør for Frankfurt am Main. Dette treet skal fortsatt eksistere. Allerede i 1783 ble det tatt podekvister, og ett av de resulterende trærne ble plantet i parken ved Wilhelmshöhe. Etter om lag hundre år var det blitt 30 meter høyt. I 1821 ble treet i Harreshausen beskrevet av Bechstein, men kultivaren ble trolig ikke oppformert i større antall før fra 1874. Da ble klonen beskrevet på nytt av Willkomm.

Kloner med tilsvarende vekstform, men med avvikende karakterer i bladform og hams, er kjent fra Sør- og Øst-Europa. Ekte Q. róbur ‘Fastigiata’ har strengt opprett vekst som gir en slank, søyleformet krone. Trærne kan bli 20-30 meter høye. Greinene sitter tett sammen, og alle skudd peker oppover. Vi ser ofte kultivaren brukt i alleer og trerekker, på kirkegårder eller i formale anlegg, men også som gatetre. Trærne vokser seinere enn Pópulus nígra var. betulifólia ‘Plantierensis’, oftest kjent som Pópulus nígra ‘Italica’ – «pyramidepoppel», men de kan bli atskillig eldre.

Inntil for noen år siden sto fire mer enn 20 meter høye eksemplarer av Quércus róbur ‘Fastigiata‘ symmetrisk plassert i det nyklassisistiske parkanlegget ved NMBU. Om høsten får bladene gulbrun farge. Foto: Jeanette Brun

Når vi i overskriften oppfatter sommereik med slank krone som en botanisk form og ikke som en kultivar, har det sammenheng med at vi finner ulike kronefasonger hos trær som er markedsført under samme navn. Dette skyldes at den vanligste formeringsmåten for «søyleeik» i lang tid var med frø. I frøavkom av planter med søyleformet krone regner man at om lag én av tre frøplanter blir trær med slankere krone enn normalt. Avkommet varierer, noe som lett kan observeres i eldre beplantninger med det som skal være Q. róbur ‘Fastigiata’. I dag går den vanligste kultivaren i markedet under navnet Q. róbur ‘Fastigiate Koster’ – en nederlandsk seleksjon. Trær av denne ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2010, men fikk store vinterskader i 2012/2013. Treslaget er godt representert i Oslo, blant annet med rekker langs trikketraseen i Dronning Eufemias gate.

Q. róbur ‘Fastigiate Koster’ blir alltid formert vegetativt og er følgelig én klon. Denne kultivaren har tett, smal krone, og den nederste delen av krona er avrundet, i motsetning til andre «søyleiker», hvor den nederste delen av krona vanligvis er kileformet. Ved poding av eik må man nytte topp-orienterte skudd som podekvist. Kvister fra svaktvoksende sideskudd er det vanskelig å få til å vokse opprett, selv om sammenvoksingen skulle lykkes.

Sommereik er nokså fordringsfull. Trærne trives dårlig når jorda er komprimert eller de står på steder som er utsatt for salt. De trives best på moldrik leirjord som holder godt på fuktigheten. Eik krever gode lysforhold. Sommereik blir lett konkurrert ut av mindre lyskrevende arter, som bøk og gran. Det store antallet insekter og andre organismer på eik gjør imidlertid disse treslagene spesielt verdifulle i skog og landskap.

På begge sider av trikketraseen i Dronning Eufemias gate i Oslo er det plantet Quércus róbur ‘Fastigiate Koster‘. Foto fra 2019: Ole Billing Hansen

På grunn av pålerotdanningen er det mulig å plante skyggetålende busker og stauder nær store eiketrær. Eik bør plantes om våren slik at trærne har et godt etablert rotsystem før første overvintring. Kultivaren er trolig litt mindre vinterherdig enn arten, det vil si til sone 4 på Østlandet og sone 5 langs kysten.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, bind III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.