Robinia pseudoacacia – eksotisk parktre med pålagte restriksjoner


Robinia pseudoacacia blir her i landet opptil 25 meter høye trær med en vid, åpen krone. Foto fra Lillesand 2005.

Ved siden av gullregn er det heller få treslag i erteblomstfamilien vi bruker i grøntanlegg her i landet. Robiniaslekta har imidlertid flere representanter som kan egne seg i kystnære områder. Det er først og fremst den nordamerikanske arten storrobinia som er plantet her i landet. Den har kremhvite blomster.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Storrobinia (Robínia pseudoacácia L.) finnes viltvoksende i østlige og sentrale deler av USA, men arten er naturalisert over store områder i temperert klima, også i Europa. Den har vært funnet sporadisk forvillet her i landet, trolig i forbindelse med importert trevirke. På bakgrunn av erfaringene lenger sør i Europa er storrobinia tatt med i forskriften om fremmede organismer som kan true norsk naturmangfold. Utsetting av arten er søknadspliktig.

Storrobinia har gulhvite erteblomster og ulikefinnete blader.

Storrobinia blir hos oss et 15-25 meter høyt tre med hard ved, åpen krone og kraftig pålerot. Under gitte betingelser setter trærne mange rotskudd, og i Mellom-Europa blir den regnet som ugras enkelte steder. Barken er brun og blir dypt furete med alderen. Kvistene er kantete og kraftige, og margen er tett og rund. Vegetative skudd har ørebladtorner. Tornene er 1-2 cm lange, brede, spisse og flattrykte fra siden.

Vinterknoppene sitter skjult i uklart avgrensete bladarr. De bryter seint om våren – middeldato for begynnende bryting i Ås er ikke før 24. mai. Unge skudd og greiner er nærmest snaue, olivengrønne til mørkt rødbrune og sterkt tornete. De ulikefinnete, opptil 25 cm lange bladene har syv til nitten småblader. Hvert småblad er opptil 5 cm langt og elliptisk til eggformet. Bladene er dypgrønne og får gul høstfarge. Blomstringen kommer i juni. Blomsterklasene er først opprette, siden nikkende og 10-20 cm lange. Hver blomst er om lag 2 cm lang, sterkt duftende og hvit til gulhvit. Fanen har en gulgrønn flekk ved basis. Fruktene er 5-10 cm lange, rødbrune, snaue skolmer som inneholder fire til ti frø. Bark, blader og frø innholder giftstoffene robin og phasin. Arten omfatter en rekke kultivarer med avvikende vekstform, bladform, bladantall og bladfarge. Det finnes også en kultivar uten torner, men ingen av kultivarene er særlig kjente hos oss. Hybrider og kultivarer med rosa eller rødlilla blomster er sjeldnere plantet hos oss, men disse har stor prydverdi.

Fruktene hos storrobinia er 5-10 cm lange, rødbrune skolmer.

De første som dyrket storrobinia i Europa var Jean Robin og sønnen Vespasien, gartnere ved det franske hoff. De hadde fått tilsendt frø fra nybyggere i Nord-Amerika. Frøene spirte omkring 1600, og trærne fikk vokse til 1625 da de ble lagt merke til og omtalt av den engelske plantesamleren John Tradescant. Man regner at arten har vært markedsført i Europa siden omkring 1635. Trær fra de første frøene skal for øvrig fortsatt finnes i den botaniske hagen i Paris. Det var Linné som ga plantene eget slektsnavn, og samtidig æret han far og sønn Robin. Til Norge kom arten like etter 1800. Den finnes plantet i kystbyer fra Oslo til Sogn. Veden er svært sterk og holdbar. Virket ble regnet som enda bedre enn eik til skipsbygging, og porter, utemøbler og lekeplassutstyr av robiniavirke har lang levetid. Bark og unge skudd er giftige, særlig for hester!

Arten vokser i naturen på vel drenert, kalkholdig jord. Den får en lett og luftig krone og er mye nyttet som park- og hagetre. Kultivarer med gult bladverk er spesielt dekorative. I blomstringsperioden står trærne med en mengde duftende, nektarrike, hvite blomster. Robinia er utsatt for greinflekking i sterk vind. Særlig når trærne har fått vokse seg høye med ranke stammer, kan de bli svært utsatt for vindskader. Plantene tåler beskjæring godt, men beskjæringen bør utføres på ettersommeren for å unngå blødning. Tilbakeskjæring ved omplanting blir anbefalt. Rotskudd kan være et problem, og når rotsystemet ligger grunt, kan røttene over tid løfte en fast belegning. Robinia tåler tørre vokseforhold, krever godt drenert jord, og rotsystemet er følsomt for komprimering. Ved omplanting må trærne flyttes med klump, for barrot planter tørker svært lett ut. Arten blir regnet som herdig til sone 4.

Eldre trær av robinia får dekorativ, dypt furet stammebark, som hos R. pseudoacacia ‘Volumbilis’ i København 2005.

De to kultivarene R. pseudoacácia ‘Bessoniana’ og R. pseudoacácia ‘Umbraculifera’ ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2008. Begge fikk store frostskader på fjorårsskuddene vinteren 2008/2009 og ble fjernet sommen etter. I tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo er arten representert ved de fire kultivarene ‘Bessoniana’, ‘Nyirségi’, ‘Semperflorens’ og ‘Unifoliola’. Foreløpig ser alle ut til å trives på dette stedet, men de har ennå ikke opplevd en streng vinter.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Berdinesen, R. 2015. Forskrift om fremmede organismer: Nye regler for plantebruk i grøntanleggssektoren. park & anlegg 14(9):18-20
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.