Sorbus decora – et amerikansk søskenbarn til norsk rogn


Praktrogn trives også der vekstsesongen er kort. Foto fra Rena i 2012.

Innen asalslekta har vi en rekke arter som egner seg godt i grøntanlegg. Den nordamerikanske arten praktrogn likner mye på vår viltvoksende rogn. Er det fornuftig å ta i bruk slike arter hos oss: Krysser de seg med viltvoksende rogn, og skaper vi dermed «genetisk forurensning»?

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Praktrogn (Sórbus decóra (Sarg.) C.K.Schneid.), også kalt labradorrogn, finnes viltvoksende i det nordøstlige hjørnet av Nord-Amerika, hovedsakelig i Canada. Klima og miljø i dette området er svært likt det vi finner mange steder her i landet. Arten er tilpasset en kort vekstsesong og trives trolig både i innlandet og i kyststrøk nordover i landet. På internettsider finner vi for eksempel bilder av blomstrende S. decóra i den botaniske hagen i Reykjavik. Arten ble introdusert til Europa allerede i 1636.

Praktrogn har store, tette halvskjermer med hvite blomster i månedsskiftet mai/juni.

Praktrogn er en busk eller et opptil 10 meter høyt tre med ganske grov greinstruktur. Trærne har som regel slank krone i ungdommen, men krona blir etter hvert avrundet og vid. Arten står nær S. americána Marshall, amerikarogn, og i naturen forekommer trolig hybrider mellom de to artene. Begge har ulikefinnete blader med 13 til 17 småblader, store, tette halvskjermer med hvite femtallsblomster og røde bærepler. Disse modner i august-september, men i Nord-Amerika blir de gjerne hengende på trærne utover vinteren. Bæreplene hos praktrogn er om lag 5 mm brede og har mer oransjerød enn rent rød farge.

De oransjerøde bæreplene hos Sorbus decora sitter i tette samlinger.

Den viktigste forskjellen mellom amerikarogn og praktrogn er at sistnevnte har glinsende, mørke, svartrøde, klebrige vinterknopper, mens amerikarogn har snaue, men ikke klebrige knopper. Småbladene hos praktrogn er korte, bare 3 til 8 cm og med avrundet bladgrunn. De er snaue både på over- og undersiden, mens amerikarogn har blader med behåret underside. Høstfargen er oransjegul til rød. Kvisten er blank og rødbrun med mange markerte korkporer. Vår S. aucupária har behårete vinterknopper, mindre frodig bladverk og ikke fullt så store blomster- og fruktstander som de to nordamerikanske artene.

I naturen er fruktene hos praktrogn en ettertraktet matkilde for overvintrende fugler vinter og tidlig vår. Bengtsson (2000) refererer svenske erfaring som imidlertid tilsier at fruktene blir spist tidlig her i Norden, faktisk før fruktene hos viltvoksende rogn. I Nord-Amerika har fruktene, som er rike på C-vitamin og jern, også vært nyttet til matlaging, spesielt til framstilling av gelé, men også til legging av hjemmevin. Cree-indianerne brukte innerbarken til å framstille en naturmedisin mot revmatisme og ryggsmerter. Bladene regnes nå som svakt giftige.

Enkelte år er fruktsettingen så stor at greinene blir tungt belastet utover høsten.

I det østlige Canada finnes praktrogn i et mangfold av ulike naturtyper med stor variasjon i fuktighets- og jordbunnsforhold. Arten forekommer både på myr, i fuktig skog og på tørr berggrunn og klipper langs sjøen. Den sprer seg med frø, og slik blir arten også formert i planteskolene. I handelen forekommer også trær som er podet på en grunnstamme av vanlig rogn.

Det er kjent at mange Sórbus-arter er apomiktiske. Det vil si at de setter frø uten befruktning. Frøplantene blir da genetisk lik morplanten. Hvorvidt dette er tilfellet for praktrogn er ikke helt klarlagt, selv om Bengtsson (2000) hevder at arten er apomiktisk. Det er heller ikke kjent om vår viltvoksende rogn kan krysse seg med de nordamerikanske artene. Dette bør undersøkes før vi eventuelt anbefaler mer omfattende bruk av dem. Dersom det ikke er noen fare for genetisk forurensning, bør vi kunne anse praktrogn som et treslag som tilfører sortimentet noen gode egenskaper vi ikke finner hos vår viltvoksende rogn.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
http://dendro.cnre.vt.edu/dendrology/syllabus2/factsheet.cfm?ID=576 (VirginiaTech Department of Forest Resources and Environmental Conservation)
http://www.rook.org/earl/bwca/nature/trees/sorbusdec.html
http://www.mnr.gov.on.ca/en/Business/ClimateChange/2ColumnSubPage/267328.html (Ontario Ministry of Natural Resources)