Syringa reticulata – en stammedannende syrin med blomstring om sommeren

Den store mengden hvite, sterkt duftende blomster gjør sommersyrin til en attraktiv hage- og parkplante, men den må ha god plass, for plantene blir atskillig større enn mange andre syriner. Foto: Ole Billing Hansen

På Østlandet blomstrer de fleste syriner i juni. Men vi har arter som forlenger syrinblomstringen utover i juli. Sommersyrin er en svært vinterherdig, storvokst syrin som gjerne begynner å blomstre i siste uke av juni og fortsetter et par uker inn i juli.

Tekst: Ole Billing Hansen

Sommersyrin (Syrínga reticuláta (Blume) H.Hara) kan bli et opptil 10 meter høyt tre, ofte med flere stammer og 5-6 meter bred krone. Arten ble tidligere kalt S. amurénsis Rupr. Den finnes viltvoksende i nordlige deler av Øst-Asia; Amur-området i Sibir, samt Kina, Korea og Japan, og blir av noen botanikere delt i tre underarter.

Sommersyrin har motstilte, grønne blader og store topper med duftende, hvite blomster. Foto: Ole Billing Hansen

Underarten i nordlige områder i Kina blir ofte betegnet S. reticuláta ssp. amurénsis (Rupr.) P.S.Green & M.C.Chang (syn. S. reticuláta var. mandschúrica (Maxim.) H.Hara). Der har plantene gjerne buskform og blir bare om lag fire meter høye. Dessuten har de kortere blomsterstander og blomster uten sterk duft. Felles for hele arten er at kvisten er uten behåring og grønn til mørkebrun med tettstilte, lyse korkporer som etter hvert strekker seg horisontalt på greiner og stamme, før barken sprekker opp. Knoppene sitter parvis og er kule- til eggformete. Dette fører til at enden av hver årsvekst hele tiden setter to likeverdige skudd, og vi får som oftest gaffelgreining. Bladene er 5-14 cm lange, eggformete og langt tilspissete. De får gul høstfarge.

Kapselfruktene hos sommersyrin sitter i løse topper med større avstand til hverandre enn hos andre syriner. Hver kapsel har tydelige korkporer. Foto: Jeanette Brun

Sommersyrin og de øvrige artene i underslekta Ligustrína har blomster med kronrør som bare er om lag like langt som begeret, mens andre syriner har atskillig lengre kronrør. Blomstene minner derfor mye om blomstene hos liguster. Både syrin og liguster hører til oljetrefamilien, der vi også finner kjente slekter som ask (Fráxinus) og gullbusk (Forsýthia). Hos sommersyrin sitter blomstene i opptil 30 cm lange topper. De er kremhvite, dufter sterkt med en lukt som oppfattes behagelig av noen, ubehagelig av andre. Fruktene er 15-20 mm lange, sylindriske til flattrykte kapsler med seig, læraktig vegg. De sitter i nokså løse fruktstander og modner til brunt, sprekker opp i to deler og slipper to flate frø med en vingestruktur som bidrar til lokal spredning. Frukter kan bli sittende på plantene utover vinteren.

I parken ved NMBU finnes et stort, flerstammet eksemplar av Syrínga reticuláta. Bladene får gul høstfarge. Foto: Ole Billing Hansen

Frø av sommersyrin kom ikke til Vest-Europa før midt på 1800-tallet. Arten har derfor ikke vært kjent som blomstrende grøntanleggsplante i Europa og Nord-Amerika i mer enn om lag 150 år. Den er ikke særlig vanlig i sortimentet i våre dager, men vi kan finne store eksemplarer flere steder på Østlandet, blant annet i Østerdalen, som har særlig kalde vintre. Store busker i Solør og planter i parken ved NMBU uten vinterskade av betydning gjennom mer enn 60 år vitner om at arten er herdig både i kystnære og kontinentale strøk i Sør-Norge (H7).

 

Kultivaren S. reticuláta ‘Ivory Silk’ er tatt i bruk også i nye grøntanlegg. Foto fra Oslo i 2019: Ole Billing Hansen

Sommersyrin trives best på godt drenert, moldrik og svakt sur jord. Plantene tåler ikke høyt grunnvann eller komprimert jord. De bør plasseres i full sol for å oppnå så rik blomstring som mulig. Erfaringer fra Nord-Amerika tilsier at arten trives bra i bymiljø og aller best der somrene er relativt kjølige. Som andre kontinentale arter kan sommersyrin få skader i form av gulaktige blader etter ustabile vintre med varierende temperatur. Skader på blomsterknoppene kan forekomme ved sein vårfrost.

Kultivaren S. reticuláta ’Ivory Silk’ er utvalgt i Nord-Amerika og har potensial både som gatetre og som hageplante. I tillegg til de karaktertrekkene vi finner hos arten, har kultivaren avskallende, rødbrun bark.

 

Kilder

Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
https://plantfacts.osu.edu/pdf/0247-1081.pdf
www.missouribotanicalgarden.org