Thuja plicata – rasktvoksende nordamerikanske kjemper

I parker og andre store grøntanlegg kan vi ha plass til omfangsrike bartrær med stor krone. Ett slikt treslag er kjempetuja, men innen denne arten finnes det også kultivarer med slank krone og mer opprett vekst enn de majestetiske trærne vi finner i nordamerikanske skoger.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Tujaslekta omfatter 5-6 arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær. To av artene finnes viltvoksende i Nord-Amerika og de øvrige i Øst-Asia. Her i landet bruker vi vanligvis de to amerikanske artene, særlig kjent er kultivarer av Thúja occidentális L. til hekkplanting.

Arten T. plicáta D.Don finnes viltvoksende i den vestlige delen av Nord-Amerika fra kysten til 1200-1500 moh. i Rocky Mountains. Der danner den bestand av 30-70 meter høye trær med stammediameter opptil 4,5 meter, men vanligvis 0,6-2,5 meter. Den er et viktig tømmertre, for veden er svært holdbar. Langs vestkysten av Nord-Amerika er det tradisjon for å bruke virke av kjempetuja til taktekking. Arten ble innført til Norge omkring 1870 og har vært prøveplantet som skogstre enkelte steder på Vestlandet. I dag regnes den som forvillet og invaderende enkelte steder.

Seks trær av T. plicata ‘Excelsa’ ble plantet i Dronning Eufemias gate i Oslo i 2015 og har klart seg bra, selv om det til tider har vært trangt om plassen.

Barken er mørkt rødbrun, oppsprukket og løsner i en mengde trevler. Krona er tett kjegleformet, men blir søyleformet hos eldre trær. Stammen er gjennomgående og ender i et stivt opprett toppskudd. Greinene er horisontale til hengende, og greinspissene peker noe oppover. Baret er flatt og sterkt aromatisk. Plantedeler av kjempetuja kan derfor nyttes til røkelse. Plantesaften er imidlertid giftig og kan virke irriterende på hud og slimhinner. Baret blir brunt og faller av etter to til tre år. Bladene har, i motsetning til hos T. occidentális, blankt grønn overside, mens undersiden har avgrensete og godt synlige, gråhvite felter av harpikspulver og grønn rand. Hannblomsterstandene er avlange og opptil 3 mm lange. Konglene er 10-20 mm lange, med fire til fem par kongleskjell, der ofte bare fire er fertile. De modner i løpet av én sesong.

Indianerne langs vestkysten av Nord-Amerika brukte uthulte stammer av kjempetuja til kanoer, mens tykke stokker ble brukt til totempeler. Arten ble første gang beskrevet av europeere i 1793, men den ble trolig ikke innført til Europa før i 1853, av engelskmannen Thomas Lobb. Kjempetuja vokser raskere enn T. occidentális, og trærne kan bli opptil 30 meter høye hos oss. Arten hører først og fremst hjemme i kulturlandskap og parker. Den er tilpasset et fuktig kystklima og er mindre herdig i innlandet. Arten bør ikke plantes utenfor sone 4 i innlandet, men den greier seg til sone 5 langs kysten. Barfargen holder seg bra grønn om høsten og vinteren. Baret er attraktivt som pyntegrønt og ble tidligere mye brukt til kransebinding. Unge planter er imidlertid utsatt for angrep av tujasopp.

Det finnes flere ulike kultivarer av kjempetuja i eldre grøntanlegg. T. plicata ‘Zebrina’ har hvite til blekgule partier i baret. Foto fra København i 2015.

Tuja-trær utvikler seg best når de står fullt soleksponert. I skygge blir trærne ofte glisne, og de innerste delene av greinene blir lett nakne. Tuja-artene er lite kalktolerante, og kjempetuja trives ikke der jorda er dårlig drenert. Trærne liker seg best på moldrik og litt sur jord. Det kompakte rotsystemet gjør at også nokså store planter kan flyttes med hell. Plantene blir betraktet som lite robuste mot vind. Kultivarer av tuja er enkle å formere med stiklinger. I naturen danner nedliggende greiner ofte røtter, og det kan oppstå ringer av ensartede trær når treet i sentrum dør og avleggerne overtar.

Kilder

Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6