Vi har allerede mange lindetrær i norske grøntanlegg, så trenger vi flere? Svaret er både ja og nei. Monokultur er risikabelt og hittil har bare én kultivar dominert blant nyplantingene. Men lind er et utmerket treslag i mange grøntanlegg. Slekta har flere arter og kultivarer enn den såkalte parklind «Pallida» (Tília x europaéa ’Koningslinde’), som har dominert de siste tiårene.
Tekst: Ole Billing Hansen
Særlig de utvalgte klonene av småbladlind (Tília cordáta Mill.) med slank krone er gode by- og gatetrær. Dem kan vi gjerne plante flere av. Frittstående trær av kultivaren T. cordáta ’Rancho’ har regelmessig, slankt kjegleformet til smalt eggformet krone og god evne til å danne gjennomgående stamme. Unge trær vokser seinere enn andre lindekultivarer, og både kroneomfang og trehøyde er atskillig mindre. Greinene sitter jevnt fordelt til alle sider.
Bladene hos småbladlind sitter toradet langs kvisten. Hos kultivaren er bladskaftet slankt, 3-4 cm langt og snaut. Bladplatene er 6-8 cm lange, 5-6 cm brede og avlangt hjerteformet, brått tilspisset og med fintannet rand. Bladene er blanke, mørkegrønne og snaue på oversiden, men mer blåliggrønne med lysbrune hårdusker i nervevinklene på undersiden. Når trærne blir noen år gamle er de i stand til å blomstre. Blomstringen, som begynner midt i juli, er rik, noe som tiltrekker bier. Lindeblomsterstanden er en kort, sidestilt, ofte hengende kvast som sitter omtrent midt på et enkelt, stort og avlangt, gulgrønt høyblad. Hos kultivaren er blomsterstanden særlig synlig fordi den strekker seg mer eller mindre ut over bladverket. Hver blomsterstand inneholder fire til femten blomster i tillegg til det 3-7 cm lange, snaue høybladet. Blomstene er gulhvite og sterkt duftende. Fruktene er 5-6 mm lange, runde, av og til med antydning til ribber og med tynt fruktskall som er lett å knekke. De sitter ofte på trærne lenge utover vinteren og er tilpasset vindspredning.
I naturen hører småbladlind til i edelløvskogen og på varme steder, som på berg og i urer der jordsmonnet er tilstrekkelig rikt. Arten vokser best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt alkalisk. Den kan klare seg på noe sur jord, men trives ikke der jorda er svært fuktig. Lind er utsatt for bladskader etter veisalting. Kultivaren skal ikke være spesielt tørkesterk, men den er svært robust i vind. Den bør kunne regnes som vinterherdig til sone 4 i innlandet og sone 5 i kyststrøk.
Lindetrær gir tett skygge, men tåler også nesten like mye skygge som bøk. Rotsystemet er kraftig og går dypt. Trærne kan bli flere hundre år gamle, og i hagehistorien er lind viktig. Sammen med agnbøk var lind det viktigste storvokste treslaget i barokkanleggene. Samtidig var lind sammen med barlind og buksbom det viktigste klipte elementet i alleer, hekker og lysthus, fordi artene tåler klipping så godt.
Kultivaren ble introdusert av Edward S. Scanlon, Olmsted Falls i Ohio, USA i 1961 med U.S. Plant Patent nummer 2092. I Nederland er dette den nest mest brukte kultivaren av lind, etter T. cordáta ’Böhlje’ (syn. ’Erecta’). Den er også svært populær i USA. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble småbladlind ’Rancho’ plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2005, sammen med en ny tilvekst i tresortimentet i Skandinavia; T. cordáta ’Elin’ med varemerkenavnet LINN®. Rune Bengtsson ved Sveriges Lantbruksuniversitet Alnarp fant mortreet til denne klonen i en gateplanting i Vellinge kommune sør for Malmö i 1998. Trærne var da om lag 30 år gamle og utmerket seg ved å være småvokste og ha slank krone. Opphavet er ukjent, men én teori er at de vegetativt formerte trærne kan stamme fra en planteskole i Øst-Europa. Det er ikke kjent om klonen har fått eget navn der. I en periode ble kultivaren omsatt som Tília cordáta fastigiáta ’Skåne’ fra svenske planteskoler. Den ble tatt inn under kultivarnavnet ’Elin’ i det svenske E-plantesortimentet høsten 2008. Kultivaren likner T. cordáta ’Rancho’, men skiller seg fra denne ved behåring langs hovednervene på bladenes underside, mens den amerikanske kultivaren er uten slik behåring. Både T. cordáta ‘Rancho’ og T. cordáta ‘Elin’ er vurdert som gode etter en bedømming i 2016. Det tas forbehold om kronestrukturen hos sistnevnte, som har spisse greinvinkler og større fare for inngrodd bark. T. cordáta ‘Rancho’ er også plantet i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.
