Tilia platyphyllos – lind med tradisjoner

I dag er parklind, hybriden mellom vår viltvoksende småbladlind og den sørligere storbladlind, det mest plantede treslaget i norske byer. Men i mange vel etablerte grøntanlegg finner vi store eksemplarer av storbladlind, særlig i kystbyene våre. Også eldre, knutekollete trær og trær i «lysthus» er ofte av denne arten, som i dag ofte blir brukt som grunnstamme til kultivarer av parklind.

Tekst: Ole Billing Hansen

Trær av storbladlind (Tília platyphýllos Scop.) blir opptil 40 meter høye. De får kjegleformet til bredt søyleformet krone. Arten er variabel og finnes viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa, samt i Sørvest-Asia. I Norden forekommer den et par steder i Bohuslän, og norske botanikere har undersøkt om den kan være opprinnelig viltvoksende sør i Halden kommune, men har ikke funnet bevis for dette. Ellers finnes arten sporadisk forvillet i kystområder til Møre.

Blomstene hos storbladlind har vært nyttet til framstilling av te og parfyme. Lindehonning regnes som en virkelig kvalitetshonning. Foto: Ole Billing Hansen

Stammebarken er grå og grovt furete. Unge kvister er mer eller mindre dekket av dunhår, og når kvistene sitter soleksponert, er de skinnende rødbrune. Bladene er 5-12 cm lange, rundaktig hjerte- til eggformete og brått tilspisset. Bladranden er skarpt tannet. Oversiden er matt mørkegrønn, mens undersiden er lysegrønne og noe behåret. Når bladene er fullt utvokst, er hårduskene i nervevinklene på undersiden av bladene gulhvite. Bladskaftet har dunhår.

Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 5. juli, to uker før blomstringen begynner hos vår viltvoksende småbladlind (T. cordáta). Hver blomsterkvast har tre til seks blomster. Høybladene er 5-12 cm lange og har dunhår. Blomstene er gulhvite. Fruktene er opptil én cm lange, filtbehåret og rundaktige til pæreformet. De har fem ribber og hardt fruktskall.

Hos storbladlind har fruktene hardt skall og fem mer eller mindre tydelige ribber. Foto: Jeanette Brun

Det finnes en rekke kultivarer med avvikende vekstform, bladform og blad- eller høybladfarge. Kultivaren T. platyphýllos ‘Rubra’ har vært plantet en del her i landet. Den har rødlig vinterkvist, og krona får dermed en mer attraktiv vinterfarge enn det er vanlig innen arten. I plantesamlinger og enkelte større parker kan vi finne en flikbladet kultivar, T. platyphýllos ‘Laciniata’.

I de områdene storbladlind forekommer viltvoksende, finner vi trærne i næringsrik løvskog og i skogkanter. Arten var tidligere den mest vanlige lind som bytre, men i dag dominerer kultivarer av parklind (T. x europaéa). Storbladlind skal være mer krevende med hensyn til næringstilgang og mindre tolerant mot forurenset byluft. Egenskaper og bruksverdi er ellers stort sett de samme som hos småbladlind og parklind. I kjølig kystklima kommer blomstringen seint, og vi kan ikke regne med at fruktene modner hvert år. Storbladlind regnes som vinterherdig til sone 5 og synes å være best tilpasset kystklima.

Lind har gitt opphav til mange navn (jfr. Linné, Linderud, Linnestad, m.v.). Lindetrær er ofte omtalt i folkeviser, dikt og salmer. I middelalderens ballader er det bare rose som blir nevnt oftere enn lind. Underbarken hos lind har et lag av seige bastfibre. Lindebast er trolig historisk sett det viktigste produktet av lind i Nord-Europa. Den ble nyttet til framstilling av tau, matter, sko og fiskegarn. Trevirket er lett, lyst og svært enkelt å forme. Lindevirket har derfor vært viktig til alle typer treskjæring. Trekull av lind regnes som godt tegnekull og har dessuten vært nyttet til framstilling av krutt. Lindehonning blir regnet som en virkelig kvalitetshonning. Blomstene har også vært nyttet til framstilling av te og parfyme. At mange deler av planten også har hatt medisinsk betydning, forstår vi av verbet «å lindre».

Det er vanlig å finne ulike typer galler på bladene og andre plantedeler hos lind. Disse er forårsaket av diverse insekter og gallmidd (Eriophyes), men skadene er som regel uten betydning for trærnes utvikling. Verre er det med kraftige angrep av larver av liten lindebladveps (Caliroa annulipes), som spiser opp alt det grønne i bladene i løpet av kort tid. Angrepne trær blir stående resten av vekstsesongen med brune bladrester, før disse forsvinner i løpet av vinteren. Bladlusangrep med honningdogg og etterfølgende svertesopper kan være problematisk, særlig når vi planter lind ved parkeringsplasser eller plasserer parkbenker under lindekronene, men storbladlind skal være mindre utsatt for angrep på grunn av de behårete bladene.

Flikbladet storbladlind (Tilia platyphyllos ‘Laciniata‘) forekommer av og til i plantesamlinger og større parker. Foto fra Myren gård, Kristiansand 2012: Ole Billing Hansen

I Treforsøksparken ved NMBU ble tre kultivarer av storbladlind plantet i 2005. Av disse ble T. platyphýllos ‘Örebro’ vurdert som god elleve år etter, mens danske T. platyphýllos ‘Fenris’ og T. platyphýllos ‘Rubra’ ble vurdert som noe dårligere – det vil si nokså gode. Trærne av den danske kultivaren hadde svak stamme og litt krokete greiner, men greinvinklene var bra. T. platyphýllos ‘Rubra’ hadde dårlig kronestruktur og krever god oppfølging med jevnlig beskjæring for å oppnå gjennomgående stamme og unngå store snittflater. T. platyphýllos ‘Fenris’ og T. platyphýllos ‘Örebro’ er også plantet i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Bengtsson, R. 2001. Identifiering av lindar. Gröna Fakta 7/2001, Movium. 8 s.
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Grundt, H.H.; Brysting, A.K.; Elven, R. 2015. Storlind Tilia platyphyllos i Østfold og Norge: Rød eller svart? Blyttia 73:13-22.
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.