Parklind er det treslaget som oftest blir plantet i norske byer og gatemiljøer. Særlig kultivaren kalt «Pallida» (Tília x europaéa ‘Koningslinde’), er svært vanlig. Det skyldes at trær av denne kultivaren er rasktvoksende og som regel får kjegleformet, symmetrisk krone.
Tekst: Ole Billing Hansen
Parklind (Tília x europaéa L.) kan oppstå spontant i naturen der de to foreldreartene T. cordáta Mill. og T. platyphýllos Scop. finnes viltvoksende i samme område. Her i landet finner vi hybriden, som også har vært kalt T. x vulgáris Hayne, noen ganger som rest etter gamle hager. Hvorvidt den i noen grad kan sette spiredyktig frø og forville seg på den måten hos oss, er omdiskutert.
Hybriden parklind blir et opptil 40 meter høyt tre med eggformet til kjegleformet krone. Bladene er 5-9 cm lange, bredt hjerteformet og brått tilspisset. Oversiden er snau og mørkegrønn, mens undersiden er lysere grønn med lysebrune hårdusker i nervevinklene hos modne blader ettersommer og høst. I motsetning til hva som er tilfellet hos småbladlind, har bladene tydelige nerver av tredje orden. Trærne blomstrer i juli, og hver blomsterkvast har fem til ti blomster. De karakteristiske høybladene, som vi finner hos all lind, er 7-10 cm lange. Fruktene er rundaktige til avlange og utydelig fem-ribbet, filtbehåret og med hardt fruktskall. De fleste fruktene er uten frø.
T. x europaéa ‘Koningslinde’, som i handelen feilaktig blir kalt «Pallida», stammer sannsynligvis fra materiale som ble donert av den nederlandske kongen Willem III etter at mange planteskoler hadde fått ødelagt trærne sine under den store oversvømmelsen i Nederland i 1873. I Tyskland har kultivaren vært kalt «Kaiser-Linde», og populærnavnet «keiserlind» blir også brukt hos oss.
Parklind blir brukt på samme måte som småbladlind og har stort sett de samme egenskapene. Lind egner seg generelt bra som by- og gatetre. Trærne tåler beskjæring godt, noe som er en stor fordel når krona må tynnes eller de nederste greinene må skjæres bort fordi de kommer i konflikt med trafikken.
I mange byer er kultivarer av parklind det dominerende gatetreet. Treslaget har vakkert bladverk, god kroneform og duftende blomster. Lindetrær gir tett skygge, men tåler også nesten like mye skygge som bøk. All lind trives best i et varmt sommerklima. I kjølig kystklima kommer blomstringen seint. Lind vokser best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt basisk. Trærne trives ikke der jorda er svært tørr eller svært fuktig. Lind er heller ikke særlig robust når trærne står vindeksponert. Parklind regnes generelt som vinterherdig til sone 5.
T. x europaéa kan være utsatt for kraftige angrep av liten lindebladveps (Caliroa annulipes). Larvene spiser opp alt det grønne i bladene i løpet av kort tid på forsommeren. Angrepne trær blir stående resten av sesongen med skjemmende, brune bladrester, før disse forsvinner i løpet av vinteren. Bladlusangrep med honningdogg og etterfølgende svertesopper på møbler og inventar under trærne kan også være problematisk.
I tillegg til kultivaren ‘Koningslinde’ («Pallida») er det syv-åtte andre navngitte kloner på markedet. En av disse er med i Treforsøksparken ved NMBU; T. x europaéa ‘Zwarte Linde’, som ble plantet i 2005. Ved bedømmingen elleve år seinere ble begge vurdert som gode. Kultivaren ‘Zwarte Linde’ beskrives slik: «Trær med gjennomgående stamme med kraftige greiner. Gode greinvinkler og greinfester. Bred krone med rette greiner og store blader som gir en ryddig, horisontal struktur. God vekst. Bør stammes opp tidlig for å unngå store snittflater. Får noe skjemmende, svarte flekker på bladene.» (Pedersen og Brun 2013a). T. x europaea ‘Zwarte Linde’ er også plantet i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.
Kilder
