Tekst: Hanne Pollen, redaktør for park & anlegg, 29. oktober 2026

Helt siden Park og anleggsmessen (PogA) flyttet til Lillestrøm, i 2014, har åres nest siste nummer av park & anlegg (utgave 9) blitt delt ut gratis til deltagere på messen. Innholdet i fagbladet, også i denne utgaven, er riktignok skrevet for alle park & anlegg sine lesere og ikke spesielt for dem som møter opp på PogA. Tema for utgaven er Park og anleggsmessen, men bladet inneholder et variert utvalg artikler som er rettet mot hele lesergruppen. Selv om park & anlegg (nesten) deler navn med messen har vi ingen forbindelse til den. Men: fagmessen og fagbladet har i stor grad samme målgruppe og sammen brenner vi for å styrke og samle grøntanleggsektoren. Gjennom fagmessen når park & anlegg bredt ut til dem vi ønsker å nå ut til – og PogA kan tilby gratis fagblad til sine besøkende.

Det er krevende tider for byggebransjen, inkludert grøntanleggsektoren, og det er nok ikke bare de betalende utstillerne som teller på knappene om de har råd til å stille på messe. For firmaer, og andre arbeidsplasser, sitter det antagelig også litt lenger inne å sende folk på fagmesse. Når ordreboka er slunken knipes det gjerne inn på aktiviteter som ikke kan faktureres. Det er høyst forståelig at firmaer i økonomisk magrere tider har behov for å nedskalere hyppigheten av faglig påfyll. Men, uttrykket «å spare seg til fant» er relevant også når det gjelder faglig oppdatering.

Fagpåfyll og å treffe andre kollegaer på fysiske fagarrangementer er ofte gull verdt for å styrke arbeidslysten og samarbeidsevnen til de ansatte. Ny inspirasjon og utvidet kunnskap kan få folk til å stå på litt ekstra i tøffe tider. Selv bunnsolide fagfolk kan miste gnisten uten påfyll. Den yngre garde har behov for å møte andre (juniorer og seniorer) på fagtreff for å modnes faglig og utvide perspektivene i jobben som skal utføres. Menneskene i bedriften er gullet, og de må få det de trenger for å kunne skinne. 

Ved at bedriften orienterer seg innen fagverdenen får den kanskje også øye på små eller større omstillingsmuligheter som kan bidra til mer treffsikkerhet i et tøffere marked? NHO Byggenæringen Anleggsgartner (tidligere Norske anleggsgartnere -miljø og landskapsentreprenører – NAML) har hovedansvar for det faglige programmet på PogA og et av temaene i foredragene er «Dagens situasjon og markedsutsikter». Fra standen sin, og med fagforedragene, ønsker NHO Anleggsgartner å bidra til at PogA blir en levende møteplass for anleggsgartnere og andre innenfor uteanlegg. Målet er å lage en arena der fagfolk, som kommer til messen på Lillestrøm fra hele landet, skal kunne mingle, oppleve nyheter sammen og snakke om fag. Kanskje finner de besøkende noe nytt og revolusjonerende de kan ta med «hjem» til bedriften? Og samtalene vil muligens også handle om siste nytt innen drift og oppfølging av vinterlige uterom. For i år har Bransjenettverket for vinterdrift laget en egen «vinterkonferanse» (i Park og anleggsmessen) med foredrag om vinterdrift og innovasjon – spesielt innen data, teknologi og KI.        

Innkjøp av nye maskiner og utstyr kan virke uklokt i dårlige tider. Og av miljøhensyn bør man uansett tenke seg nøye om før man bytter ut noe som er fullt brukbart. I tråd med skjerpede miljøkrav i bransjen tilbyr produsenter og utstyrsleverandører etter hvert et bredt utvalg av tilleggsutstyr og -produkter til eksisterende maskiner. Ved å oppgradere det man allerede har ved å supplere maskinen, med nye funksjoner eller ekstra kraft, trenger ikke investeringene å bli uoverkommelige. Som så mye ellers i livet er det ofte lurt å satse på, og videreutvikle, det som allerede fungerer. Jeg ønsker dere alle en god sen-høst, på fagmesse eller ei!

The post Sammen om grøntanleggbransjen appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Park og anleggsmessen (PogA) på Lillestrøm foregår onsdag 4. og torsdag 5. november. Også i år (som i 2024 og 2025) vil vi stå på felles tverrfaglig stand med Fagus og Norsk Trepleierforening – NTF.

I anledning park & anleggsmessen tilbyr vi messetilbud med 25 % rabatt på ett års abonnement på park & anlegg. Tilbudet gjelder fra 25. oktober til 25. november. Prisen på ett års abonnement (med 10 utgivelser) blir da 700,- (For å bestille – send mail til: parkoganlegg@gartnerforbundet.no merket med: Messetilbud)

park & anlegg har i over 10 år vært til stede på fagmessen, som i stor grad deler samme målgruppe som oss: Grøntanleggsektoren. På messen gir vi utgave 9/2026 gratis til de besøkende. Og vi deler også ut restopplaget av alle utgavene fra 2026 til dem som vil bli bedre kjent med fagbladet. Kom innom standen vår for en prat! Da kan du også komme med ønsker til innhold i bladet

Vi står på standnummer D05-31 og du kan hente gratis inngangsbillett på PogA

The post park & anlegg på PogA 2026 appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

For landskapsarkitekter og planleggere betyr dette at de får et langt mer presist grunnlag for å ta gode valg for naturen. Norge mister i gjennomsnitt 79 kvadratmeter natur i minuttet, og endret arealbruk er hovedårsaken til at arter forsvinner. Samtidig skal Norge både kutte utslipp og bevare natur – to mål som samfunnet må balansere og som kan være motstridende. En utfordring til nå har vært mangelen på omforent metode for å måle hvor mye natur som faktisk går tapt, og hvor mye som kan bygges opp igjen.

Naturkompasset svarer på dette behovet – Naturkompasset gjør det mulig å sette mål for natur i prosjekter, og sjekke om vi når dem. Det gir et langt bedre faglig grunnlag for å styre prosjekter mot større hensyn til naturen, og for å sammenligne alternativer på en etterprøvbar måte, sier Espen Evensen Reinfjord, landskapsarkitekt og regionleder i Asplan Viak. Han har vært kontraktsansvarlig for metodeutviklingen på vegne av Fornybar Norge i tett samarbeid med fagfolk fra Rambøll og Multiconsult. De tre konsultentbedriftene Asplan Viak, Rambøll og Multiconsult har utviklet Naturkompasset på oppdrag fra Fornybar Norge.

Metoden bygger på internasjonalt anerkjente prinsipper for naturregnskap, blant annet den britiske metodikken Biodiversity Metric og FNs standard for økosystemregnskap, tilpasset norsk kartleggingspraksis og regelverk. Resultatet er et verktøy som gir prosjekter en felles «valuta» – naturpoeng – for å beskrive naturverdi før og etter et inngrep.

Slik fungerer verktøyet Naturkompasset beregner naturpoeng ut fra tre faktorer: Økosystemareal – hvor stort område som blir berørt, Naturkvalitet – den økologiske tilstanden og graden av menneskelig påvirkning og Forvaltningsinteresse – forekomst av truede arter og verdifulle naturtyper.

Poengsummen beregnes før inngrepet, og deretter trekkes poeng fra prosjektet i takt med hvor mye natur som går tapt. Gjennomføres det tiltak for istandsetting eller økologisk kompensasjon, legges poeng til igjen. Slik kan et prosjekt dokumentere sin netto naturpåvirkning – og i beste fall vise vei mot naturnøytralitet.

For landskapsarkitekter og planleggere betyr dette en helt konkret måte å synliggjøre konsekvenser av ulike løsninger på: Skal en adkomstvei legges gjennom granskogen eller over grasbakkene, og skal høyspentledningen etableres med master over myra eller graves ned i adkomstveien?  Naturkompasset gjør slike valg målbare, og gir et tallfestet svar på hvilket alternativ som gir minst naturtap – eller størst naturgevinst.

Riktig rekkefølge er avgjørende En sentral styrke ved metoden er at den følger det anerkjente tiltakshierarkiet: unngå, begrense, istandsette og kompensere, i den rekkefølgen. – Restaurering og kompensasjon skal først vurderes når alle muligheter for å unngå eller begrense skade er sjekket ut. Det er et grunnleggende prinsipp i arbeidet med natur, sier Reinfjord.

Dette betyr at Naturkompasset slett ikke er ment som en snarvei til å forsvare store naturinngrep med løfter om fremtidig restaurering. Benyttes metoden i tidlig fase skal den derimot dokumentere hvordan man unngår inngrep. Metoden er bygget for å redusere risikoen for grønnvasking: Restaurert natur bør være av samme type som den opprinnelige, ligge nær inngrepet, og så må det vises at det er nettopp dette tiltaket som medfører forbedringene. 

Det er også lagt inn risikofaktorer i beregningen som justerer for vanskelighetsgrad, avstand og tidsperspektiv, noe som innebærer at det må restaureres vesentlig større arealer enn det som går tapt. – Man bør være svært tilbakeholden med å love naturnøytralitet i prosjekter med store arealendringer. Natur er krevende å erstatte, og det skal være krevende, understreker Reinfjord.

Relevant langt utover kraftbransjen Naturkompasset er utviklet med fornybarnæringen som primær målgruppe. Verktøyet er allerede tatt i bruk av selskaper som Statnett, Glitre Nett, Hafslund og Hydro Energi, og interessen brer seg til langt flere bransjer. – Mange sektorer, som samferdsel, forsvar, bolig og finans, står overfor krevende areal- og naturavveininger. Når vi nå kan beskrive og sammenlikne påvirkning på natur mer presist, styrker det grunnlaget for å velge løsninger som gir mindre samlet skade på naturen, sier Reinfjord.

Som et supplement til konsekvensutredning vil Naturkompasset gi muligheten til å sammenligne naturpåvirkningen for ulike alternativer, for ulike prosjekter, eller en hel portefølje av prosjekter.  Der en konsekvensutredning for eksempel gir «Stor negativ konsekvens» for et tiltak enten prosjektet beslaglegger 10 mål eller 1000 mål natur, vil Naturkompasset tallfeste om det er snakk om 1000 eller 100 000 naturpoeng som berøres.

Dette er også en av grunnene til at metoden skårer godt i utprøvingen som ligger til grunn for denne versjonen av Naturkompasset. Naturregnskapet kommuniserer bedre enn en tradisjonell konsekvensutredning. Det bidrar i større grad til reell diskusjon om valg av løsninger underveis i prosjektet og er ikke bare en beskrivelse av konsekvensene i etterkant.

Et regnskap som gir retning Espen Evensen Reinfjord sammenligner Naturkompasset med et vanlig regnskap. Det gir ikke automatisk god økonomi, men det gjør det mulig å se om man når målene sine. – Brukt riktig kan Naturkompasset gi en tydelig pekepinn på om prosjektet håndteres på en faglig og ansvarlig måte overfor naturen, sier han.

For landskapsarkitekter, planleggere og beslutningstakere representerer dette noe park- og anleggsbransjen lenge har etterlyst: en metode som gjør naturhensyn like tallfestet og etterprøvbart som andre deler av et prosjekt som kostnader, fremdrift og tekniske krav. Naturkompasset er fritt tilgjengelig, og gir alle som planlegger arealinngrep et konkret sted å starte.

For landskapsarkitekter? I Asplan Viak er landskapsarkitektene interessert i denne type regnskap der det blir økt fokus på å bevare og restaurere. Samfunnet og bransjen utvikler seg, og der landskapsarkitektene tidligere jobbet med planteskoleplanter og naturforvaltere og økologer forholdt seg til skogen og natur, møtes disiplinene nå stadig oftere i nye prosjekter. Det kan være en avstand i forståelsen av hva «natur» innebærer mellom ulike fagdisipliner, og også en avstand i hvordan ulike profesjoner forholder seg til oppgavene, som kan være utfordrende. 

Å jobbe med Naturkompass og restaureringsprosjekter i kraftoppdrag gir nye utfordringer og muligheter, men åpner ikke nødvendigvis et bugnende jobbmarked for prosjekterende landskapsarkitekter. «Natur» i disse prosjektene er tett knyttet opp mot biodiversitet og artskunnskap og fagkunnskap det er ikke alltid enkelt for en klassisk landskapsarkitekt å navigere i. Det vil være behov for å utvikle landskapsarkitekturfaget, og det blir interessant hvordan utviklingen går fremover. Det gjenstår å se om andre enn fornybarbransjen vil ta Naturkompasset i bruk, bransjer som kanskje er lettere tilgjengelige for landskapsarkitekter. 

Dette er en kortversjon av artikkelen om Naturkompasset. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kom ut torsdag 3. september.

The post Naturkompasset: Nå kan naturverdi telles inn i hvert prosjekt appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Kultivaren Crataégus x média ’Paul’s Scarlet’ blir i dag regnet som en hybrid der Crataégus laevigáta er én av foreldrene og C. monógyna er den andre. Hybriden kan forekomme spontant i naturen dere begge arter finnes viltvoksende. Karaktertrekkene er svært like hos hybriden og C. laevigáta, og det er valgt ut flere kloner med blomsterfarger i hvitt eller rosa. I 1858 oppdaget Ch. Boyd, Waltham Cross i England, en mutert grein med mørkere, fylte, karmosinrøde blomster i et tre av C. x média ’Rubra Plena’. Vegetativ formering ga opphavet til C. x média ’Paul’s Scarlet’. I 1866 markedsførte William Paul fra samme område den nye kultivaren på en internasjonal hagebruksutstilling, og den vakte stor oppmerksomhet. Kultivaren har opp gjennom tidene gått under en rekke navn; C. laevigáta ’Paul’s Scarlet’, C. oxyacántha ‘Paul’s Scarlet’, C. oxyacántha paúlii, C. monógyna ’Kermesina Plena’ og C. monógyna pléna. Mutanten er ustabil og kan gå spontant tilbake til utgangskultivaren, som har lysere blomsterfarge. Kultivaren blir fortsatt regnet som den beste hagtorn med røde blomster. 

Rosehagtorn danner 5-7 meter høye, gjerne flerstammete trær. Årskvisten er askegrå og litt rødlig i den ytterste delen. Greintornene er 1-2 cm lange, men de er ofte fåtallige. Skuddene mister behåring tidlig i sesongen. Bladene er 2-4 cm lange, omvendt eggformete og med kileformet grunn. Bladranden har normalt tre, sjeldnere fem grunne, tannete lapper eller fliker. Ørebladene er avsmalnende og ujevnt tannet. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 15. juni (8.6.-25.6.), og blomstringen varer i to til tre uker. Hver blomst er om lag 1,5 cm bred, fylt og lysende karmosinrød. Blomstene sitter i halvskjerm med noen få eller opptil 10 blomster. Kultivaren setter svært få frukter.

Rosehagtorn har vært mye plantet som en frittstående, stor busk eller som et lite tre i privathager, langs lite trafikkerte gater og åpne plasser. Unge planters skuddtopper kan være noe utsatt for frostkade, men godt etablerte planter overvintrer bra til sone 5. Plantene er dessverre svært utsatt for smitte av hagtornrust (forårsaket av soppen Gymnosporángium clavariifórme), som vertveksler med einer (særlig Juníperus commúnis). I fuktig klima med begge planteslag til stede får hagtorn misdannete blader og årsskudd, og dermed redusert vekst eller en del døde skudd og greiner. I teorien kan en hindre smitte ved å rydde bort einer, men denne arten er så vanlig og ofte så verdifull i grøntanlegg, at det i praksis ikke er aktuelt. For å bremse smitte og sykdomsutvikling bør angrepne deler av både hagtorn og einer skjæres bort så snart en ser symptomer.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110

Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6

Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)

The post Crataegus x media ’Paul’s Scarlet’ – hagtorn med fylte, røde blomster appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 1. oktober 2026

Grovt sagt kan vi si at alt vi planter ut i grøntanlegg er designet. Naturen vokser helt av seg selv, mens når vi etablerer vegetasjon er det planlagt og dermed resultat av et designgrep. Og malen for plantedesign i uteromsanlegg har endret seg radikalt på ganske få år. Fra å være enten til pryd eller til nytte skal beplantning nå først og fremst være til nytte (men i tillegg vil vi at den skal se bra ut). Dette er kanskje litt spisset sagt, men det er et faktum at emnet plantedesign har gått fra, først og fremst, å handle om estetikk til å handle mer og mer om by- og naturreparasjon. Og landskapsarkitekten har fått flere faglige samarbeidspartnere i økologen, biologen, arboristen og naturforvalteren.

I denne utgaven kan du lese hvordan arboristen Jeroen Scheepmaker jobber med å pleie trærne i NMBU-parken. I tillegg til å være arborist har Jeroen også spesialisert seg på såkalte veterantrær. Han mener at Norge bør få på plass et bedre vern for disse verdifulle trærne. I flere land i Europa er veterantrær automatisk fredet; i Norge er beskyttelsen mer oppstykket og avhengig av treslag, voksested og hvilken kommune treet står i. Veterantrær er uerstattelige og svært viktige for ivaretagelse av kulturarv og miljøhensyn. Gjennom et generelt juridisk vern ville vi forhåpentligvis kunne få med oss disse kjempene fra fortiden inn i fremtiden.

 I byene og by-periferien strever vi med å få til robuste, varige og fremtidsrettede beplantninger, som holder seg vakre og tilfører herlighetsverdi over tid. NLA arrangerte nylig kurs som problematiserte dette. Kurset viste at den relativt nye trenden med å benytte stedegne villplanter ikke nødvendigvis gjør oppgaven lettere. Både estetisk og funksjonelt blir villplanter til «wild-cards» når de skal puttes inn i bymiljøer. Så smått kan vi nå hente erfaringer fra regnbed, og andre «naturlike» beplantninger, som har stått gjennom noen vekstsesonger. Det er verdifullt og vil over tid kunne danne et tydeligere bilde av suksesskriterier og fallgruber i etablering av «bynatur». 

En erkjennelse fra NLA-kurset er at staudeplantinger er vanskelig å lykkes med på et offentlig skjøtselsbudsjett. Kanskje blir staudefeltene frodige og fungerer i begynnelsen, men ugress og høy slitasje bidrar gjerne til at de taper seg etter få år. Og med all innsatsen som legges i planlegging, plantedyrking, etablering og skjøtsel av plantebedet er konklusjonen kanskje at storskala staudebeplantninger i by ikke er så lønnsomt i et samfunnsøkonomisk perspektiv? Kanskje bør vi ha flere faglige diskusjoner om hva som er passende omfang av bruk av stauder i by? Og hvilke typer beplantning er det realistisk å få til i bysentra?

«Hvorfor kan ikke en del av staudene erstattes med busker?» spurte en av kursdeltagerne i salen. Busker har et mye lavere skjøtselsnivå enn stauder, men kan gi omtrent samme prydverdi og har flere av de samme egenskapene, for eksempel i regnbed. Mer innslag av busker i staudebedene kunne kanskje gi mer varige løsninger? En annen, mer lavterskel, strategi for økt trivsel i grøntanleggene er å la gresset gro i kontrollerte former. Parkforvaltningen i BYM i Oslo eksperimenterer med å «slippe opp» gresset i designede mønstre i områder med klippet plen. Artsvariasjonen i høyt gress gir prydverdi og bidrar også i noen grad til biologisk mangfold. 

Forhåpentligvis vil tiden og erfaringer gi oss noen gode svar på hvilke beplantningsgrep som bør brukes hvor. Uansett må vi fortsette å prøve oss frem, med tradisjonelle og nyskapende metoder, for å lage kreative og varige grønne løsninger, som er fine i mange år. Men av og til må vi også kunne unne oss de mer flyktige plantebedene som er blott til lyst og som er lykkebringende i kraft av sin blotte skjønnhet. Vi trenger det også. Bare se på årets sommerblomstbeplantning i NMBU-parken som er vist på forsiden – direkte lykke, spør du meg! 

The post Planter i tiden appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Den klassiske byparken har store plener under gamle løvtrær, og er en del av et unikt kulturmiljø i Trondheim. Området har en lang historie. Navnet kommer trolig fra det norrøne «Elgister» som betyr “hellig sted”. I katolsk tid lå det et kloster her, og senere ble området en del av Vollan gård. Fra 1884 til 1918 ble det sørvestlige hjørnet av parken brukt som kirkegård.

Dagens park ble anlagt på 1930-tallet, etter en plan tegnet av bygartner Elisæus Trygstad i 1927. Han ga parken en stram, geometrisk form med en stor, sirkelrund plass i midten der stiene stråler utover Høgskolealleen med sine fire rekker lønnetrær som er fredet, og danner en monumental forbindelse opp til NTNU sin hovedbygning fra 1910. Parken er vernet som kulturmiljø. 

I 2022 var parken preget av slitasje. Mange opplevde parken som mørk og utrygg på kveld og natt. Noen mente at studentene dominerte området, og at det manglet tilbud for naboer, barn og eldre. Naturlige gangforbindelser var ikke opparbeidet som parksstier. Det førte til stor slitasje på plenarealene, hardpakket jord rundt trærne og brede, gjørmete tråkk. 

En gave til byen  Oppgraderingen startet i 2023, da Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit) feiret sitt 75-årsjubileum. Sammen med Studentenes velferdsting og UKA ga de byen et økonomisk bidrag for å ruste opp parken. Gaven gjorde det mulig å gjenskape den runde plassen og legge til rette for arrangement med ny belysning og strømuttak. Arbeidet ble utført av Trondheim kommune ved Bydrift Idrett, park og skog og ON energi.

Vi inviterte naboer til å komme med innspill, og vi satte ut flyttbare benker for å teste ut hva folk faktisk trengte.  I 2024 fikk hovedstien gjennom parken ny belysning med de klassiske “Trollarmaturene” fra 1920-tallet som er pusset opp med ny lyskilde.  Mastene ble hentet fra kommunens gjenbrukslager.  Nå i 2026 er både parkstier og snarveier ferdig oppgradert, og parken har fått nye møbler og staudebed. I hele prosessen har miljø og bærekraft styrt valgene vi har tatt.

Snarveier på trærnes premisser  Et av hovedmålene med oppgraderingen var å gjøre det mer attraktivt å gå og sykle gjennom parken. Den største og viktigste snarveien gjennom parken var en bred sti over plenen, med en trasé som gikk tett på de store, gamle trærne. 

Landskapsarkitektene i Agraff fikk oppgaven med å prosjektere en ny parksti. Den måtte passe til formgrepet fra 1927, samtidig som den var effektiv for gående, uten at trærne i parken ble skadet av anleggsarbeid. Med det store antallet gamle trær i parken var det umulig å holde seg utenfor rotsonene; i praksis er hele parken én stor rotsone.

Løsningen ble å planlegge for stor fleksibilitet i byggefasen. Agraff tegnet løsninger der stiene enkelt kunne gjøres smalere eller bredere underveis i gravingen. Vi la opp til mindre fundamentering enn vanlig, og bestemte at vi ikke skulle sette kanter der vi støtte på røtter. Slike tilpasninger ble tydelig beskrevet og markert på planer i anbudet, slik at entreprenøren kunne forstå oppgaven og gi riktig pris. 

For å beskytte trærne i byggefasen krevde vi i anbudet at entreprenøren skulle bruke en sertifisert arborist under byggingen, og vi tok inn en regulerbar post for arboristenes tilstedeværelse.  Vi stilte også krav om at graving i de mest kritiske områdene skulle være ferdigstilt før antatt løvsprett.

Arboristen som premissleverandør  Det er BN Entreprenør som har utført arbeidet i 2026. De har lang erfaring med å bygge stedstilpassede snarveier for Trondheim kommune. Med seg på laget hadde de arborister fra firmaet Trefolk som var tilstede i 140 timer i anleggsperioden som strakk seg fra påske til juli. 

For å beskytte trærne mot anleggsmaskinene, bygget BN stammebeskyttelse rundt trærne. Normalt kreves beskyttelsesgjerder, men i dette prosjektet var anleggsarbeidet planlagt innenfor både dryppsone og kroneutstrekning. Kjøring med anleggsmaskiner var begrenset til de områdene hvor det skulle graves. Etter anbefaling fra Trefolk ble det i deler av anlegget brukt kjøreplater for å hindre komprimering rundt trærne.

All graving ble gjort forsiktig med spade, luftspade og skånsom graving med gravemaskinen, og ble overvåket av arboristene. Langs kantene der vi skulle bygge stier, bed eller sette ut faste møbler, gravde arboristene ut smale grøfter med håndspade og luftspade til ønsket dybde for å kartlegge nøyaktig hvor røttene var og hvor store de var.

Kortreist jord og brukt stein  Jord og stein er verdifulle ressurser i en park. I dette prosjektet gjenbrukte vi 70 % av all jord som ble gravd opp. Jorden ble renset i en trommel på stedet, og lagt rett tilbake i parken. Bare de siste 30 prosentene som besto av stein og gresstorv ble kjørt bort. Dette sparte oss for mye transport og utslipp av CO₂ og vi tok vare på den lokale matjorda med alt sitt mikroliv. 

Alle kanter i parken er satt med brukt storgatestein, enten fra kommunens eller entreprenørens lager. Rundt den runde plassen med grusdekke ønsket vi et fast dekke av gjenbrukte materialer. På lageret fant vi gatestein og heller i ulike størrelser. Agraff laget fleksible prinsippløsninger slik at anleggsgartneren kunne tilpasse mønsteret til akkurat de steinene vi fant.

Tilrettelegge for biologisk mangfold Elgeseter park knytter sammen Nidelva elvekorridor med Høgskoleparken på Gløshaugen, og er en viktig forflytningskorridor for fugler og insekter. Det er registrert mange arter her, blant annet flaggermus, ekorn, snømus, tårnseilere, stær og grønnfink. Oppgraderingen handlet også om å ta vare på dette mangfoldet. Nye staude- og blomsterløkfelt gir økt variasjon og tiltrekker seg pollinatorer. Vi har også plassert ut store trestammer fra almetrær som måtte felles i Kjøpmannsgata. De fungerer som skulpturelle sitte- og lekeelementer, samtidig som de brytes sakte ned og skaper viktige habitater for insekter og sopp. NTNU har i flere år kartlagt insektlivet i parken, og det blir spennende å se om dette gir målbare resultater.

Dette er en kortversjon av artikkelen om oppgraderingen av Elgeseter park. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kom ut torsdag 3. september.

The post Skånsom oppgradering av Elgeseter park appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Like ved kulturinstitusjonen Tou i Stavanger ligger den populære Sjøparken, som etter mange år med sprengt kapasitet nå skal utvides. Påvirkning fra innbyggere og Tou bidro til at kommunen kjøpte den tilgrensende tomten til Sjøparken, som egentlig var regulert til boligblokker. Stavangerfolkets stemmer ble hørt og politikerne valgte å ta ønskene om en utvidelse av parken til etterretning. Slik er også Sjøparken-prosjektet et eksempel på at aktivisme og påvirkningsarbeid faktisk kan lede til endringer. I disse dager pågår omreguleringsarbeidene fra bolig- til parkformål.

Utvidelsen av Sjøparken er en gladnyhet for både naturen og byens innbyggere. Med parkutvidelsen anerkjenner kommunen et sårt tiltrengt arealbehov for blågrønne byrom i denne tette bydelen. Den eksisterende Sjøparken er svært populær, og kapasiteten er ofte sprengt i høysesong. 

Stavanger kommune er partner i innovasjonsprogrammet FutureBuilt. Målet er at parkutvidelsen skal bli et forbildeprosjekt for park- og uteromsprosjekter. FutureBuilt er et prosessverktøy som ivaretar hele bærekraftsviften (natur, økonomisk- og sosial bærekraft) og skaper rom for å utforske flere aktuelle kommunale utfordringer gjennom prosjektet. 

Hva er forskjellen med FutureBuilt?  For å lykkes med å få ned klimafotavtrykket er det nødvendig med stor innsats i analyse- og utredningsfasen. Resultatene fra denne fasen skal ligge til grunn for hele prosjektløpet, inkludert forvaltning og drift. Et av kriteriene som har mye å si for analysene er medvirkning gjennom hele prosjektets livsløp, det vil si fra tidligfase til og med byggefasen. Kommunen jobber nå med en medvirkningsplan basert på funn i en sosiokulturell stedsanalyse som ble gjennomført av Asplan Viak. Elin Henricson er landskapsarkitekt i prosjektet fra Stavanger kommune. Hun forteller at kommunen benytter anledningen til å involvere bredt internt og samtidig bruker tid på å være til stede på tomta for parkutvidelsen. – Vi ser gode effekter av tilstedeværelse og har god dialog med naboer, besøkende og ulike aktører, sier Henricson. 

FutureBuilt legger til grunn at klimagassutslipp skal omfatte driften minst 60 år fremover og det vil prege utformingen av grøntarealene i Sjøparken. I fremtidig parkutforming ønsker kommunen at parken får mer selvgående økosystemer og redusere omfanget av klipte gressarealer. – Hvordan kan vi redusere maskinbruk, transport og behov for eksterne masser og materialer i alle fasene? Sammen med drift, park- og naturforvalter har vi som mål å lage park med minimum skjøtsel. Parken skal være et velfungerende urbant anlegg som driftes mer som et friområde. Dette handler også om holdninger og aksept fra innbyggere for en mer vill og rufsete grønnstruktur i byen og vil være en balansegang mellom bruk og skjøtsel, eierskap og mandat, utdyper Henricson. Stavanger kommune valgte å ikke klippe flere store plenarealer denne sommeren. Det har spart kommunekassen for rundt en million kroner og det biologiske mangfoldet øker vesentlig. 

«Tidlighet» og involvering i prosjektet Stavanger kommune ønsker å skape en formidlingsarena for Sjøparken, i tillegg til den fysiske parken, for å gi bredt eierskap til resultatene av analyse- og utredningsfasen. Derfor har de valgt å satse på midlertidige tiltak, og vil etablere en testarena for å fremme økologien på stedet, på land og under vann. – Vi kaller det «tidlighet» ettersom både kunnskapen, vegetasjon og oppholdselementer fra disse strakstiltak og effekten skal følge prosjektet videre gjennom alle faser, forteller Henricson. 

Gjennom vår- og sommermånedene 2026 var Sjøparken en levende arena for utforsking av økologiske potensialer og utprøving av idéer for sosialt liv. I samarbeid med Universitet i Stavanger, sosiale entreprenører, Tou og Stavanger sentrum AS gjennomførte kommunen en rekke aktiviteter: midlertidige parktiltak, studentutstilling og -workshops, prosjektkontor med innbyggerdialog og bruktbutikk, utlån av parkutstyr, sommerjobb for ungdommer, kartlegging av livet i overgangen mellom sjø og land, økologisk mangfoldsanalyse og «Mobil skog». I løpet av august evaluerte kommunen tiltakene. Resultater fra evalueringen vil brukes i reguleringsarbeidet som pågår. 

Noen av tiltakene videreføres utover høsten, som Mobil skog og begrønning av sjøkanten. – Det er svært nyttig å diskutere helt konkrete løsninger og opplevelser sammen på stedet for å innhente kunnskap og innspill til videre utvikling, sier Henricson. 

Mobil skog er et pågående kommunalt prosjekt for å fremme medvirkning og øke grønne verdier. Prosjektet startet som en del av «områdeløft Hillevåg» som var kommunens innsats for bedre levekår i bydelen Hillevåg. I den mobile skogen tester man ulike treslag og vekstmedier med tanke på trivsel og bruk av parken, biomangfold, fugleliv osv. Skogens trær blir plantet ut i kommunens grønnstruktur når kassene blir for små for rotsystem, mellom to til fem år. Mobil skog er derfor også en type planteskole og metode for å oppnå et økt antall trær i kommunen. Det er et mål at de trær som trives i Sjøparken vil inngå i en permanent opparbeidelse. 

En «ekte» sjøpark I den sosiokulturelle analysen kom det frem av gruppeintervjuene at mange ønsker en tydeligere kobling mellom natur og opplevelse, der «ekte natur» prioriteres fremfor kunstige eller sterkt designede løsninger. Dette gjelder både på land, gjennom villere vegetasjon og biologisk mangfold, og i sjøen gjennom restaurering av marine habitater. – Mye av jobben vår handler om å bevare det som finnes både over og under vann, samtidig som vi ser på tiltak for å øke naturmangfoldet. Vi ønsker både badeplasser og oppholdssoner langs kaien, men vi ser at tiltak som skaper stor menneskelig påvirkning ofte minsker det biologiske mangfoldet. Det blir derfor viktig å jobbe med utstrekningen og utformingen av kaikanter og tiltak på sjøbunnen, samtidig som vi tilrettelegger for variert vegetasjon og et mangfold av arter, sier Henricson.

Undervannskartlegging langs Sjøparken, utført av kommunens marinbiolog, viste at det sto dårligst til med økologien på havbunnen rundt den støpte betongbadetrappen. Der var det færre arter og mindre liv. Badeanlegget i Sjøparken er svært populært, og mye brukt, så en utvidelse av eksisterende badetrapp kan kanskje være et mer aktuelt tiltak enn å etablere nye støpte kanter for bading i utvidelsen av parken. For å skape en «ekte» sjøpark ønsker kommunen å regulere for restaurering av og tilrettelegging for marine habitater, med fokus på sjølivet under havflaten og i strandkanten. Men fremdeles er dette et relativt nytt felt. Eksisterende planverktøy er mangelfulle når det gjelder å regulere for økologien i overgangssonen mellom land og sjø. Stavanger kommune jobber derfor med å utvikle verktøy som kan tilrettelegge for sunne økosystemer i havet.  

Dette er en kortversjon av artikkelen om utvidelsen av Sjøparken i Stavanger. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kommer ut torsdag 3. september.

The post Med tiden på lag – utvikling av Sjøparken i Stavanger appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Lederartikkel utgave 7/2026

Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 3. september 2026

Dette ble enda en sommer der gamle varmerekorder ble slått, og ekspertene sier at vi må venne oss til en ny «normal» hvor hetebølger og skogbranner forekommer oftere og med økt intensitet. Også her i Norge. Jeg vil tro at de fleste av oss innimellom kjenner på en uro over fremtidens klimautsikter og kanskje også sørger over naturtapet som allerede foregår. Håpet om at «dette nok skal gå bra til slutt» henger i en tynnslitt tråd for mange av oss. 

Nettopp derfor er jeg overbevist om at det er viktig å jobbe aktivt med å holde motet oppe. Ikke ved å bagatellisere bort fakta eller dysse ned alvoret, men ved å bygge opp kunnskap om alle store og små faktorer som kan nyansere det dystre verdensbildet. Det som kan slippe til gliper av håp og gi oss nye krefter til handling. Handlinger som redder verden litt etter litt, gjennom aksjoner og gjennomføring av prosjekter.

Det skjer for eksempel mye bra på miljø- og bærekraft i grøntanleggsektoren. På alle nivåer av sektoren foregår grønn innovasjon. Sterke ønsker om å bidra til å miljøvennlige løsninger finnes i alle disse miljøene. Og i økende grad stilles det myndighetskrav for å utføre miljøtiltak og til å dokumentere disse. Krav til Blå-grønn faktor (BGF) og forbudet mot å slippe overvann på kommunal infrastruktur har vært banebrytende for å oppnå mer «urban natur».  BGF er fremdeles et effektivt styringsverktøy. Som følge av verktøyet har lokal overvannshåndtering i form av grønne tak og regnbed, på bare få år, blitt faste innslag i urbane prosjekter. Nå jobbes det også mer seriøst med å ta vare på gamle trær, ofte med tiltak som gir trærne den omsorgen de trenger for å trives. Insektvennlighet er en selvfølge. Restaurering av natur er i utvikling, og utføres i større omfang, som følge av Norges forpliktelser i Naturavtalen. 

Ombruk og gjenbruk av materialer, utstyr og møbler anses ikke lenger som radikalt i nye prosjekter, men forventes. Maskinparken og verktøyene går i større grad på strøm nå. Produsenter og leverandører over hele linja er på ballen for å kunne levere på miljø. Oppdragsgivere er oftere tydelige på at medvirkningen skal resultere i sosial bærekraft og gi bred forankring av løsningene i prosjektet. Forventningene til at det skal gjøres gode miljø- og bærekraftvalg i uteromsprosjekter er mye større nå enn for bare noen få år siden.

Så det skjer mye bra på miljøfeltet. Men det er fremdeles helt nødvendig med gode forbildeprosjekter. Forbildene fungerer som ildfluer som sprer opplysninger og inspirasjon i bransjen. Disse prosjektene har ambisiøse mål. De søker å realisere ekte og betydelige miljøgevinster, og bruker metodikk og styringsverktøy for å kontrollere og fjustere målene underveis. I disse prosjektene strekker oppdragsgiver og prosjektteamet seg lenger enn forventet og det settes av tid til å planlegge og dokumentere løsningene gjennom prosjektet. Et forbildeprosjekt kjennetegnes av samskaping og evne til å lytte til hverandre. Og det preges av entusiasme og arbeidslyst. Den største gevinsten av forbildeprosjektene er læringspotensialet som kan bidra til å dytte bransjen fremover, noen ganger i byks og andre ganger over noe lengre tid. 

Ikke alle miljøtiltak er avanserte, og de trenger heller ikke være kostnadskrevende, noen ganger er de besparende. Ofte handler det kanskje bare om å gjøre litt mindre av noe: Bygge ut litt mindre eller skjøtte litt sjeldnere. Det er mye fint som skjer om man innimellom bare slipper opp og lar gresset gro! Fra denne utgaven innføres en ny spalte som heter «5 grønne tips for bærekraft» der ulike aktører spiller inn sine miljøtips. God lesning!

The post Å holde motet oppe appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Krossobanen står foran en nødvendig fornyelse for å møte krav til sikkerhet, universell utforming og økt turisttrykk. Samtidig skal kulturmiljøet på UNESCOs verdensarvliste ivaretas og videreføres gjennom moderne grep som bygger på stedets historiske spor. Høsten 2025 fikk Norconsult, sammen med Nordic, i oppdrag å lage reguleringsplan med tilhørende skisseprosjekt for videreutvikling og gjenåpning av Krossobanen på Rjukan. 

Et ikon i norsk industri- og landskapshistorie Krossobanen ble bygget i 1928 og var den første gondolbanen av sitt slag i Nord-Europa. Banen frakter mennesker en lengde på 800m og 498 høydemeter opp fjellsiden fra Rjukan og til foten av Hardangervidda. De to stasjonsbyggene på øvre og nedre nivå med vognene «Tyttebæret» og «Blåbæret», den ene masten og den stramme taubanelinjen, er blitt selve signaturen i landskapet på Krosso og Rjukan.

Krossobanen ble gitt i gave fra Hydro for å gi arbeiderfamiliene på Rjukan tilgang til sol, friluftsliv og god helse. Industrihistorien og kulturmiljøet er fortsatt en sentral del av identiteten til Rjukan. Rjukans industriarv er på UNESCOs verdensarvliste. UNESCO legger vekt på at anlegg utvikles og bevares gjennom autentisitet og integritet, og forventer at dette opprettholdes gjennom forvaltning og tiltak.

Et anlegg som må fornyes
I 2024 ble Krossobanen stengt av Jernbanetilsynet på grunn av tekniske og sikkerhetsmessige utfordringer. Det er nødvendig å gjøre betydelige oppgraderinger av bane og teknisk infrastruktur. Krossobanen AS ønsker å revitalisere banen slik at den også i fremtiden kan bringe besøkende opp i lyset. For at Krossobanen skal nå målet om å bli en bærekraftig og tilgjengelig turistdestinasjon, skal det nå gjennomføres en helhetlig utvikling av området med nye byggverk og opplevelsesfunksjoner, en oppgradering av uteområdene etter dagens krav til universell utforming og trafikkutforming, sammen med en håndtering av kulturmiljøet. 

Bygger på opprinnelig idé
Illustrasjonsplanen og reguleringsarbeidet bygger på konseptet «1928. Fra skygge til lys». Konseptet er enkelt og presist, og beskriver en bevegelse fra industribyen til naturen, fra skyggen i dalen til sola på fjellet, og fra hverdagens arbeid til fritid og friluftsliv. Rjukan ligger i skyggen fra dalsidene og er uten sol fra september til mars. Målet er å videreutvikle et helhetlig reisemål med respekt for de kvalitetene som allerede finnes i anlegget og på stedet.

Krossobanen skal fortsatt fungere som en ramme for både fysisk utforming og formidling av historien i samspill med dagens og fremtidens bruk. Landskapsarkitektoniske grep som terrengtilpasning, oppstramming av stier og kanter, tilpassede materialvalg og tydeliggjøring av eksisterende spor skal formidle historien som har skjedd her. Dette er et sted for hverdagsbruk og et sted for de store begivenhetene.

Tverrfaglig arbeid med helhetlig blikk
Prosjektet løses i samarbeid mellom Norconsult AS, Nordic Office of Architecture AS, SixSides AS og Carl Gürgens. Arbeidet omfatter detaljregulering med tilhørende konsekvensutredning, illustrasjonsplaner og formidlingskonsept. Tverrfagligheten sikrer at arkitektur, landskap, kulturhistorie og formidling ses i sammenheng og sikrer helheten.

Forbedre uten å forstyrre
Det finnes historiske anlegg som med sine siktakser, byggverk og vannsystemer tar pusten fra oss. Hengende hager, engelske parker og andre ikoniske anlegg løfter blikket langt utover horisonten. Krossobanen er derimot først og fremst en funksjon, skapt ut av nytenkning i et industrieventyr. En moderne tanke hvor målet var folkehelse for Rjukans innbyggerne og besøkende. I dag er banens funksjon den samme og omgivelsene er de samme. 

I grøntanleggsfagene og landskapsarkitekturen er oppgaven vår ofte å forbedre et anlegg med presise tiltak som terrengjustering, universell utforming, varige materialer og god overvannshåndtering. Så også her.

Vi ønsker å tydeliggjøre stedets særpreg samtidig som nye strukturer og funksjoner skal bidra til at banen kan bestå og være attraktiv i 100 år til. Målet er derfor et anlegg som er varig i bruk og funksjon, i dag og i fremtiden.

Konsept «1928. Fra skygge til lys»
Fra Øvre stasjon åpner utsikten seg mot Gaustatoppen, Vestfjorddalen og byen Rjukan som blinker langt der nede. Dette landskapet har stått uendret gjennom generasjoner; fjellet, dalen og solgangen er de samme som i 1928, og lenge før det.

Konseptet gjenskaper og videreutvikler Øvre Stasjon og Nedre Stasjon som tyngdepunkt for opplevelse og formidling. Her skal barn og voksne møte både historien og naturen gjennom hverdagslige aktiviteter: lek, hvile, utsikt og møte med landskapet. Dette er starten og slutten på turen til Hardangervidda. På Gvepseborg kafe ved Øvre Stasjon kan store begivenheter feires, eller vaffelen og kaffen kan nytes på setertunet. Historiene fra krigsårene, industrihistorien og livet på setra skal formidles gjennom stedets strukturer, ikke gjennom store installasjoner.

De små sporene i landskapet er sentrale: visuelle forbindelser og siktlinjer som åpner opp for utsikt og innsikt til Krossobanen, industrihistoriens lesbarhet og det opprinnelige kulturlandskapets struktur.  Det vil si bebyggelse som ligger tilpasset i landskapet og bygget med varige materialer, urter som fremdeles vokser i engene, og Ryes Vei som over hundre år har fulgt samme trasé opp fjellsiden. Sporene viser hvordan kulturlandskapet er blitt formet av mennesker gjennom tiden, og hvordan det fortsatt kan gi rom for både rekreasjon, friluftsliv og læring.

Når vi reetablerer kulturlandskapet, er det disse sporene vi tar utgangspunkt i. Det gir både historisk dybde og fremtidig relevans. Å se sola, bruke fjellet og kjenne naturen på kroppen handler om folkehelse, tilhørighet og stolthet, og nettopp derfor må landskapet forvaltes med respekt for de historiske lagene som allerede ligger der.

Dette er en kortversjon av artikkelen om utviklingsplanene for Krossobanen. Les hele innlegget i park & anlegg 6/Møteplasser – park, torg og gate som kom ut torsdag 6. august.

The post Krossobanen 1928–2028: Fra skygge til lys i et levende kulturmiljø  appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Tekst: Hanne Pollen

Været blir villere i takt med de etter hvert mer merkbare endringene i klimaet – med hyppige hetebølger og vekslende tørkeperioder og styrtregn. Denne sommeren har nyheter om hetebølger og branner, her i Norge og i Europa, vist at konsekvensene av klimaendringer må tas på aller største alvor. Fremover må hensyn til klima og natur få enda større avtrykk i planleggingen og forvaltningen av grøntanleggene våre. I enda større grad enn før må det tenkes langsiktig når vi velger ut vegetasjon til anleggene og skjøtselsregimene må justeres fortløpende i takt med klimaendringene.

Mange grøntanlegg mister kvalitet etter noen år. Vegetasjonen endrer karakter, artsmangfoldet reduseres, og de ønskede funksjonene uteblir. Drift og skjøtsel kan være viktige faktorer, men forklaringen er ofte mer sammensatt. Når vegetasjonssystemer ikke fungerer over tid, handler det også om hvordan de er planlagt, etablert og forstått fra starten av. Var plantene tilpasset voksestedet? Var sammensetningen robust? Var substrat, plantetetthet og etableringsstrategi riktig? Og i hvilken grad ble vegetasjonen forstått som et økologisk system som passer sammen, snarere enn en samling enkeltplanter? 

Det er ganske sikkert sånn at mye av det som fungerer i dag ikke nødvendigvis vil fungere like godt om 20-30-40 år. I sommer har vi sett tragiske konsekvenser av at beplantning faktisk har blitt til bensin på bålet. I storbrannen på Krokstadelva ble de tett beplantede tujahekkene til effektive brannspredere. Det å planlegge og forvalte vegetasjon er blitt mer alvorspreget nå når klimaendringene merkes hardere og oftere på kroppen, og i landskapet. Plantevalg og planteskjemaer bør utføres med «klima-briller» som tar høyde for fremtidig skade- og nyttepotensiale.

– Vi er gode på å formulere ambisjoner om naturbaserte løsninger, biodiversitet og klimatilpasning. Utfordringen ligger i å få vegetasjonen i anlegg til å fungere i praksis, slik at den utvikler og opprettholder funksjon, struktur og artsmangfold over tid, sier fagrådgiver i NLA, William Tidemann Andersen.

Poenget med kurset i NLAs regi (som skal foregå 3. september) er at deltakerne skal lære mer om hvordan man kan skape grøntanlegg som beholder evne til å gi biologisk mangfold og håndtere vann og tørke, hvilke plantevalg og strategier en bør velge, hvordan planlegge og bestille, og hvordan erfaring fra prosjekter kan omsettes til bedre beslutninger i nye anlegg.

Kommunalt ansatte er nøkkelpersoner Norske landskapsarkitekters forening (NLA) har mange medlemmer med spesialkompetanse på feltet, men også ulike erfaringer og meninger om hva som fungerer hvor. I kurset om framtidas grøntanlegg ønsker NLA å samle fagkompetansen for å svare på hva som skal til for å planlegge, prosjektere, etablere og forvalte vegetasjon som faktisk fungerer, og som bidrar til robuste løsninger for klimatilpasning, biologisk mangfold og gode byrom.

– Vi ønsker også at mange kommuner deltar på kurset fordi de er så viktige premissgivere for god vegetasjon i byrom. Det kan handle om alt fra hvordan planlegge og legge strategier for beplantning, klimatilpasning, biologisk mangfold og god byutvikling til faktisk etablering, drift og erfaring med disse anleggene, sier generalsekretær i NLA, Line Oma.

I tillegg til de kommunale rammebetingelsene er de prosjekterendes kravspesifikasjoner og beskrivelser utrolig viktige. Derfor vil kurset favne ulike faglige perspektiver – fra kommunal strategi og forvaltning, til økologisk forståelse, plantefag, etablering og prosjektering – for å undersøke hvordan vegetasjon faktisk utvikler seg gjennom et anleggs levetid, og hva som skal til for at den fungerer over tid.

Kurset skal være relevant for prosjekterende, rådgivere innen vegetasjon, overvann og klimatilpasning, kommunalt ansatte innen planlegging, bestilling og forvaltning av grøntanlegg,  etablerere av grøntområder, og andre bestillere om utomhusanlegg. For at alle skal få delta, er også kurset tilgjengelig digitalt.

Alle skal ha naturbaserte overvannsløsninger Naturbaserte overvannsløsninger er i vinden, og vil bare bli enda mer etterspurt i tida som kommer. – Skal vi virkelig få et paradigmeskifte der naturbaserte løsninger er standarden, er vi avhengige av at disse fungerer utmerket. Her trenger vi å dele kunnskap og erfaringer, sier Line Oma. Mange regnbed er flotte når de er nyetablerte, men beplantningen kan ende opp med å bli til rufsete og søplete områder, eller bli erstattet med grus eller gressplen, på grunn av for lite ressurser til skjøtsel.

Overvannshåndtering og blågrønne løsninger brukes som gjennomgående eksempler i kurset. – Disse løsningene viser tydelig samspillet mellom vegetasjon, vann, jord og drift – og hvor robusthet enten oppstår eller bryter sammen, sier Tidemann Andersen.

Målet er å gi kursdeltakerne en mer helhetlig forståelse av hvordan vegetasjon fungerer, og hvordan denne kunnskapen kan brukes aktivt i planlegging, prosjektering og forvaltning av grøntanlegg. Heldagskurset vil foregå på Arkitektens hus i Josefines gate i Oslo.

Se Program for kurset den 3. september.

Billetter/påmelding til kurset

The post Planter for fremtidens grøntanlegg appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.