Park og anleggsmessen (PogA) på Lillestrøm foregår onsdag 4. og torsdag 5. november. Også i år (som i 2024 og 2025) vil vi stå på felles tverrfaglig stand med Fagus og Norsk Trepleierforening – NTF.

I anledning park & anleggsmessen tilbyr vi messetilbud med 25 % rabatt på ett års abonnement på park & anlegg. Tilbudet gjelder fra 25. oktober til 25. november. Prisen på ett års abonnement (med 10 utgivelser) blir da 700,- (For å bestille – send mail til: parkoganlegg@gartnerforbundet.no merket med: Messetilbud)

park & anlegg har i over 10 år vært til stede på fagmessen, som i stor grad deler samme målgruppe som oss: Grøntanleggsektoren. På messen gir vi utgave 9/2026 gratis til de besøkende. Og vi deler også ut restopplaget av alle utgavene fra 2026 til dem som vil bli bedre kjent med fagbladet. Kom innom standen vår for en prat! Da kan du også komme med ønsker til innhold i bladet

Vi står på standnummer D05-31 og du kan hente gratis inngangsbillett på PogA

The post park & anlegg på PogA 2026 appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

For landskapsarkitekter og planleggere betyr dette at de får et langt mer presist grunnlag for å ta gode valg for naturen. Norge mister i gjennomsnitt 79 kvadratmeter natur i minuttet, og endret arealbruk er hovedårsaken til at arter forsvinner. Samtidig skal Norge både kutte utslipp og bevare natur – to mål som samfunnet må balansere og som kan være motstridende. En utfordring til nå har vært mangelen på omforent metode for å måle hvor mye natur som faktisk går tapt, og hvor mye som kan bygges opp igjen.

Naturkompasset svarer på dette behovet – Naturkompasset gjør det mulig å sette mål for natur i prosjekter, og sjekke om vi når dem. Det gir et langt bedre faglig grunnlag for å styre prosjekter mot større hensyn til naturen, og for å sammenligne alternativer på en etterprøvbar måte, sier Espen Evensen Reinfjord, landskapsarkitekt og regionleder i Asplan Viak. Han har vært kontraktsansvarlig for metodeutviklingen på vegne av Fornybar Norge i tett samarbeid med fagfolk fra Rambøll og Multiconsult. De tre konsultentbedriftene Asplan Viak, Rambøll og Multiconsult har utviklet Naturkompasset på oppdrag fra Fornybar Norge.

Metoden bygger på internasjonalt anerkjente prinsipper for naturregnskap, blant annet den britiske metodikken Biodiversity Metric og FNs standard for økosystemregnskap, tilpasset norsk kartleggingspraksis og regelverk. Resultatet er et verktøy som gir prosjekter en felles «valuta» – naturpoeng – for å beskrive naturverdi før og etter et inngrep.

Slik fungerer verktøyet Naturkompasset beregner naturpoeng ut fra tre faktorer: Økosystemareal – hvor stort område som blir berørt, Naturkvalitet – den økologiske tilstanden og graden av menneskelig påvirkning og Forvaltningsinteresse – forekomst av truede arter og verdifulle naturtyper.

Poengsummen beregnes før inngrepet, og deretter trekkes poeng fra prosjektet i takt med hvor mye natur som går tapt. Gjennomføres det tiltak for istandsetting eller økologisk kompensasjon, legges poeng til igjen. Slik kan et prosjekt dokumentere sin netto naturpåvirkning – og i beste fall vise vei mot naturnøytralitet.

For landskapsarkitekter og planleggere betyr dette en helt konkret måte å synliggjøre konsekvenser av ulike løsninger på: Skal en adkomstvei legges gjennom granskogen eller over grasbakkene, og skal høyspentledningen etableres med master over myra eller graves ned i adkomstveien?  Naturkompasset gjør slike valg målbare, og gir et tallfestet svar på hvilket alternativ som gir minst naturtap – eller størst naturgevinst.

Riktig rekkefølge er avgjørende En sentral styrke ved metoden er at den følger det anerkjente tiltakshierarkiet: unngå, begrense, istandsette og kompensere, i den rekkefølgen. – Restaurering og kompensasjon skal først vurderes når alle muligheter for å unngå eller begrense skade er sjekket ut. Det er et grunnleggende prinsipp i arbeidet med natur, sier Reinfjord.

Dette betyr at Naturkompasset slett ikke er ment som en snarvei til å forsvare store naturinngrep med løfter om fremtidig restaurering. Benyttes metoden i tidlig fase skal den derimot dokumentere hvordan man unngår inngrep. Metoden er bygget for å redusere risikoen for grønnvasking: Restaurert natur bør være av samme type som den opprinnelige, ligge nær inngrepet, og så må det vises at det er nettopp dette tiltaket som medfører forbedringene. 

Det er også lagt inn risikofaktorer i beregningen som justerer for vanskelighetsgrad, avstand og tidsperspektiv, noe som innebærer at det må restaureres vesentlig større arealer enn det som går tapt. – Man bør være svært tilbakeholden med å love naturnøytralitet i prosjekter med store arealendringer. Natur er krevende å erstatte, og det skal være krevende, understreker Reinfjord.

Relevant langt utover kraftbransjen Naturkompasset er utviklet med fornybarnæringen som primær målgruppe. Verktøyet er allerede tatt i bruk av selskaper som Statnett, Glitre Nett, Hafslund og Hydro Energi, og interessen brer seg til langt flere bransjer. – Mange sektorer, som samferdsel, forsvar, bolig og finans, står overfor krevende areal- og naturavveininger. Når vi nå kan beskrive og sammenlikne påvirkning på natur mer presist, styrker det grunnlaget for å velge løsninger som gir mindre samlet skade på naturen, sier Reinfjord.

Som et supplement til konsekvensutredning vil Naturkompasset gi muligheten til å sammenligne naturpåvirkningen for ulike alternativer, for ulike prosjekter, eller en hel portefølje av prosjekter.  Der en konsekvensutredning for eksempel gir «Stor negativ konsekvens» for et tiltak enten prosjektet beslaglegger 10 mål eller 1000 mål natur, vil Naturkompasset tallfeste om det er snakk om 1000 eller 100 000 naturpoeng som berøres.

Dette er også en av grunnene til at metoden skårer godt i utprøvingen som ligger til grunn for denne versjonen av Naturkompasset. Naturregnskapet kommuniserer bedre enn en tradisjonell konsekvensutredning. Det bidrar i større grad til reell diskusjon om valg av løsninger underveis i prosjektet og er ikke bare en beskrivelse av konsekvensene i etterkant.

Et regnskap som gir retning Espen Evensen Reinfjord sammenligner Naturkompasset med et vanlig regnskap. Det gir ikke automatisk god økonomi, men det gjør det mulig å se om man når målene sine. – Brukt riktig kan Naturkompasset gi en tydelig pekepinn på om prosjektet håndteres på en faglig og ansvarlig måte overfor naturen, sier han.

For landskapsarkitekter, planleggere og beslutningstakere representerer dette noe park- og anleggsbransjen lenge har etterlyst: en metode som gjør naturhensyn like tallfestet og etterprøvbart som andre deler av et prosjekt som kostnader, fremdrift og tekniske krav. Naturkompasset er fritt tilgjengelig, og gir alle som planlegger arealinngrep et konkret sted å starte.

For landskapsarkitekter? I Asplan Viak er landskapsarkitektene interessert i denne type regnskap der det blir økt fokus på å bevare og restaurere. Samfunnet og bransjen utvikler seg, og der landskapsarkitektene tidligere jobbet med planteskoleplanter og naturforvaltere og økologer forholdt seg til skogen og natur, møtes disiplinene nå stadig oftere i nye prosjekter. Det kan være en avstand i forståelsen av hva «natur» innebærer mellom ulike fagdisipliner, og også en avstand i hvordan ulike profesjoner forholder seg til oppgavene, som kan være utfordrende. 

Å jobbe med Naturkompass og restaureringsprosjekter i kraftoppdrag gir nye utfordringer og muligheter, men åpner ikke nødvendigvis et bugnende jobbmarked for prosjekterende landskapsarkitekter. «Natur» i disse prosjektene er tett knyttet opp mot biodiversitet og artskunnskap og fagkunnskap det er ikke alltid enkelt for en klassisk landskapsarkitekt å navigere i. Det vil være behov for å utvikle landskapsarkitekturfaget, og det blir interessant hvordan utviklingen går fremover. Det gjenstår å se om andre enn fornybarbransjen vil ta Naturkompasset i bruk, bransjer som kanskje er lettere tilgjengelige for landskapsarkitekter. 

Dette er en kortversjon av artikkelen om Naturkompasset. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kom ut torsdag 3. september.

The post Naturkompasset: Nå kan naturverdi telles inn i hvert prosjekt appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 1. oktober 2026

Grovt sagt kan vi si at alt vi planter ut i grøntanlegg er designet. Naturen vokser helt av seg selv, mens når vi etablerer vegetasjon er det planlagt og dermed resultat av et designgrep. Og malen for plantedesign i uteromsanlegg har endret seg radikalt på ganske få år. Fra å være enten til pryd eller til nytte skal beplantning nå først og fremst være til nytte (men i tillegg vil vi at den skal se bra ut). Dette er kanskje litt spisset sagt, men det er et faktum at emnet plantedesign har gått fra, først og fremst, å handle om estetikk til å handle mer og mer om by- og naturreparasjon. Og landskapsarkitekten har fått flere faglige samarbeidspartnere i økologen, biologen, arboristen og naturforvalteren.

I denne utgaven kan du lese hvordan arboristen Jeroen Scheepmaker jobber med å pleie trærne i NMBU-parken. I tillegg til å være arborist har Jeroen også spesialisert seg på såkalte veterantrær. Han mener at Norge bør få på plass et bedre vern for disse verdifulle trærne. I flere land i Europa er veterantrær automatisk fredet; i Norge er beskyttelsen mer oppstykket og avhengig av treslag, voksested og hvilken kommune treet står i. Veterantrær er uerstattelige og svært viktige for ivaretagelse av kulturarv og miljøhensyn. Gjennom et generelt juridisk vern ville vi forhåpentligvis kunne få med oss disse kjempene fra fortiden inn i fremtiden.

 I byene og by-periferien strever vi med å få til robuste, varige og fremtidsrettede beplantninger, som holder seg vakre og tilfører herlighetsverdi over tid. NLA arrangerte nylig kurs som problematiserte dette. Kurset viste at den relativt nye trenden med å benytte stedegne villplanter ikke nødvendigvis gjør oppgaven lettere. Både estetisk og funksjonelt blir villplanter til «wild-cards» når de skal puttes inn i bymiljøer. Så smått kan vi nå hente erfaringer fra regnbed, og andre «naturlike» beplantninger, som har stått gjennom noen vekstsesonger. Det er verdifullt og vil over tid kunne danne et tydeligere bilde av suksesskriterier og fallgruber i etablering av «bynatur». 

En erkjennelse fra NLA-kurset er at staudeplantinger er vanskelig å lykkes med på et offentlig skjøtselsbudsjett. Kanskje blir staudefeltene frodige og fungerer i begynnelsen, men ugress og høy slitasje bidrar gjerne til at de taper seg etter få år. Og med all innsatsen som legges i planlegging, plantedyrking, etablering og skjøtsel av plantebedet er konklusjonen kanskje at storskala staudebeplantninger i by ikke er så lønnsomt i et samfunnsøkonomisk perspektiv? Kanskje bør vi ha flere faglige diskusjoner om hva som er passende omfang av bruk av stauder i by? Og hvilke typer beplantning er det realistisk å få til i bysentra?

«Hvorfor kan ikke en del av staudene erstattes med busker?» spurte en av kursdeltagerne i salen. Busker har et mye lavere skjøtselsnivå enn stauder, men kan gi omtrent samme prydverdi og har flere av de samme egenskapene, for eksempel i regnbed. Mer innslag av busker i staudebedene kunne kanskje gi mer varige løsninger? En annen, mer lavterskel, strategi for økt trivsel i grøntanleggene er å la gresset gro i kontrollerte former. Parkforvaltningen i BYM i Oslo eksperimenterer med å «slippe opp» gresset i designede mønstre i områder med klippet plen. Artsvariasjonen i høyt gress gir prydverdi og bidrar også i noen grad til biologisk mangfold. 

Forhåpentligvis vil tiden og erfaringer gi oss noen gode svar på hvilke beplantningsgrep som bør brukes hvor. Uansett må vi fortsette å prøve oss frem, med tradisjonelle og nyskapende metoder, for å lage kreative og varige grønne løsninger, som er fine i mange år. Men av og til må vi også kunne unne oss de mer flyktige plantebedene som er blott til lyst og som er lykkebringende i kraft av sin blotte skjønnhet. Vi trenger det også. Bare se på årets sommerblomstbeplantning i NMBU-parken som er vist på forsiden – direkte lykke, spør du meg! 

The post Planter i tiden appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Den klassiske byparken har store plener under gamle løvtrær, og er en del av et unikt kulturmiljø i Trondheim. Området har en lang historie. Navnet kommer trolig fra det norrøne «Elgister» som betyr “hellig sted”. I katolsk tid lå det et kloster her, og senere ble området en del av Vollan gård. Fra 1884 til 1918 ble det sørvestlige hjørnet av parken brukt som kirkegård.

Dagens park ble anlagt på 1930-tallet, etter en plan tegnet av bygartner Elisæus Trygstad i 1927. Han ga parken en stram, geometrisk form med en stor, sirkelrund plass i midten der stiene stråler utover Høgskolealleen med sine fire rekker lønnetrær som er fredet, og danner en monumental forbindelse opp til NTNU sin hovedbygning fra 1910. Parken er vernet som kulturmiljø. 

I 2022 var parken preget av slitasje. Mange opplevde parken som mørk og utrygg på kveld og natt. Noen mente at studentene dominerte området, og at det manglet tilbud for naboer, barn og eldre. Naturlige gangforbindelser var ikke opparbeidet som parksstier. Det førte til stor slitasje på plenarealene, hardpakket jord rundt trærne og brede, gjørmete tråkk. 

En gave til byen  Oppgraderingen startet i 2023, da Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit) feiret sitt 75-årsjubileum. Sammen med Studentenes velferdsting og UKA ga de byen et økonomisk bidrag for å ruste opp parken. Gaven gjorde det mulig å gjenskape den runde plassen og legge til rette for arrangement med ny belysning og strømuttak. Arbeidet ble utført av Trondheim kommune ved Bydrift Idrett, park og skog og ON energi.

Vi inviterte naboer til å komme med innspill, og vi satte ut flyttbare benker for å teste ut hva folk faktisk trengte.  I 2024 fikk hovedstien gjennom parken ny belysning med de klassiske “Trollarmaturene” fra 1920-tallet som er pusset opp med ny lyskilde.  Mastene ble hentet fra kommunens gjenbrukslager.  Nå i 2026 er både parkstier og snarveier ferdig oppgradert, og parken har fått nye møbler og staudebed. I hele prosessen har miljø og bærekraft styrt valgene vi har tatt.

Snarveier på trærnes premisser  Et av hovedmålene med oppgraderingen var å gjøre det mer attraktivt å gå og sykle gjennom parken. Den største og viktigste snarveien gjennom parken var en bred sti over plenen, med en trasé som gikk tett på de store, gamle trærne. 

Landskapsarkitektene i Agraff fikk oppgaven med å prosjektere en ny parksti. Den måtte passe til formgrepet fra 1927, samtidig som den var effektiv for gående, uten at trærne i parken ble skadet av anleggsarbeid. Med det store antallet gamle trær i parken var det umulig å holde seg utenfor rotsonene; i praksis er hele parken én stor rotsone.

Løsningen ble å planlegge for stor fleksibilitet i byggefasen. Agraff tegnet løsninger der stiene enkelt kunne gjøres smalere eller bredere underveis i gravingen. Vi la opp til mindre fundamentering enn vanlig, og bestemte at vi ikke skulle sette kanter der vi støtte på røtter. Slike tilpasninger ble tydelig beskrevet og markert på planer i anbudet, slik at entreprenøren kunne forstå oppgaven og gi riktig pris. 

For å beskytte trærne i byggefasen krevde vi i anbudet at entreprenøren skulle bruke en sertifisert arborist under byggingen, og vi tok inn en regulerbar post for arboristenes tilstedeværelse.  Vi stilte også krav om at graving i de mest kritiske områdene skulle være ferdigstilt før antatt løvsprett.

Arboristen som premissleverandør  Det er BN Entreprenør som har utført arbeidet i 2026. De har lang erfaring med å bygge stedstilpassede snarveier for Trondheim kommune. Med seg på laget hadde de arborister fra firmaet Trefolk som var tilstede i 140 timer i anleggsperioden som strakk seg fra påske til juli. 

For å beskytte trærne mot anleggsmaskinene, bygget BN stammebeskyttelse rundt trærne. Normalt kreves beskyttelsesgjerder, men i dette prosjektet var anleggsarbeidet planlagt innenfor både dryppsone og kroneutstrekning. Kjøring med anleggsmaskiner var begrenset til de områdene hvor det skulle graves. Etter anbefaling fra Trefolk ble det i deler av anlegget brukt kjøreplater for å hindre komprimering rundt trærne.

All graving ble gjort forsiktig med spade, luftspade og skånsom graving med gravemaskinen, og ble overvåket av arboristene. Langs kantene der vi skulle bygge stier, bed eller sette ut faste møbler, gravde arboristene ut smale grøfter med håndspade og luftspade til ønsket dybde for å kartlegge nøyaktig hvor røttene var og hvor store de var.

Kortreist jord og brukt stein  Jord og stein er verdifulle ressurser i en park. I dette prosjektet gjenbrukte vi 70 % av all jord som ble gravd opp. Jorden ble renset i en trommel på stedet, og lagt rett tilbake i parken. Bare de siste 30 prosentene som besto av stein og gresstorv ble kjørt bort. Dette sparte oss for mye transport og utslipp av CO₂ og vi tok vare på den lokale matjorda med alt sitt mikroliv. 

Alle kanter i parken er satt med brukt storgatestein, enten fra kommunens eller entreprenørens lager. Rundt den runde plassen med grusdekke ønsket vi et fast dekke av gjenbrukte materialer. På lageret fant vi gatestein og heller i ulike størrelser. Agraff laget fleksible prinsippløsninger slik at anleggsgartneren kunne tilpasse mønsteret til akkurat de steinene vi fant.

Tilrettelegge for biologisk mangfold Elgeseter park knytter sammen Nidelva elvekorridor med Høgskoleparken på Gløshaugen, og er en viktig forflytningskorridor for fugler og insekter. Det er registrert mange arter her, blant annet flaggermus, ekorn, snømus, tårnseilere, stær og grønnfink. Oppgraderingen handlet også om å ta vare på dette mangfoldet. Nye staude- og blomsterløkfelt gir økt variasjon og tiltrekker seg pollinatorer. Vi har også plassert ut store trestammer fra almetrær som måtte felles i Kjøpmannsgata. De fungerer som skulpturelle sitte- og lekeelementer, samtidig som de brytes sakte ned og skaper viktige habitater for insekter og sopp. NTNU har i flere år kartlagt insektlivet i parken, og det blir spennende å se om dette gir målbare resultater.

Dette er en kortversjon av artikkelen om oppgraderingen av Elgeseter park. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kom ut torsdag 3. september.

The post Skånsom oppgradering av Elgeseter park appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Like ved kulturinstitusjonen Tou i Stavanger ligger den populære Sjøparken, som etter mange år med sprengt kapasitet nå skal utvides. Påvirkning fra innbyggere og Tou bidro til at kommunen kjøpte den tilgrensende tomten til Sjøparken, som egentlig var regulert til boligblokker. Stavangerfolkets stemmer ble hørt og politikerne valgte å ta ønskene om en utvidelse av parken til etterretning. Slik er også Sjøparken-prosjektet et eksempel på at aktivisme og påvirkningsarbeid faktisk kan lede til endringer. I disse dager pågår omreguleringsarbeidene fra bolig- til parkformål.

Utvidelsen av Sjøparken er en gladnyhet for både naturen og byens innbyggere. Med parkutvidelsen anerkjenner kommunen et sårt tiltrengt arealbehov for blågrønne byrom i denne tette bydelen. Den eksisterende Sjøparken er svært populær, og kapasiteten er ofte sprengt i høysesong. 

Stavanger kommune er partner i innovasjonsprogrammet FutureBuilt. Målet er at parkutvidelsen skal bli et forbildeprosjekt for park- og uteromsprosjekter. FutureBuilt er et prosessverktøy som ivaretar hele bærekraftsviften (natur, økonomisk- og sosial bærekraft) og skaper rom for å utforske flere aktuelle kommunale utfordringer gjennom prosjektet. 

Hva er forskjellen med FutureBuilt?  For å lykkes med å få ned klimafotavtrykket er det nødvendig med stor innsats i analyse- og utredningsfasen. Resultatene fra denne fasen skal ligge til grunn for hele prosjektløpet, inkludert forvaltning og drift. Et av kriteriene som har mye å si for analysene er medvirkning gjennom hele prosjektets livsløp, det vil si fra tidligfase til og med byggefasen. Kommunen jobber nå med en medvirkningsplan basert på funn i en sosiokulturell stedsanalyse som ble gjennomført av Asplan Viak. Elin Henricson er landskapsarkitekt i prosjektet fra Stavanger kommune. Hun forteller at kommunen benytter anledningen til å involvere bredt internt og samtidig bruker tid på å være til stede på tomta for parkutvidelsen. – Vi ser gode effekter av tilstedeværelse og har god dialog med naboer, besøkende og ulike aktører, sier Henricson. 

FutureBuilt legger til grunn at klimagassutslipp skal omfatte driften minst 60 år fremover og det vil prege utformingen av grøntarealene i Sjøparken. I fremtidig parkutforming ønsker kommunen at parken får mer selvgående økosystemer og redusere omfanget av klipte gressarealer. – Hvordan kan vi redusere maskinbruk, transport og behov for eksterne masser og materialer i alle fasene? Sammen med drift, park- og naturforvalter har vi som mål å lage park med minimum skjøtsel. Parken skal være et velfungerende urbant anlegg som driftes mer som et friområde. Dette handler også om holdninger og aksept fra innbyggere for en mer vill og rufsete grønnstruktur i byen og vil være en balansegang mellom bruk og skjøtsel, eierskap og mandat, utdyper Henricson. Stavanger kommune valgte å ikke klippe flere store plenarealer denne sommeren. Det har spart kommunekassen for rundt en million kroner og det biologiske mangfoldet øker vesentlig. 

«Tidlighet» og involvering i prosjektet Stavanger kommune ønsker å skape en formidlingsarena for Sjøparken, i tillegg til den fysiske parken, for å gi bredt eierskap til resultatene av analyse- og utredningsfasen. Derfor har de valgt å satse på midlertidige tiltak, og vil etablere en testarena for å fremme økologien på stedet, på land og under vann. – Vi kaller det «tidlighet» ettersom både kunnskapen, vegetasjon og oppholdselementer fra disse strakstiltak og effekten skal følge prosjektet videre gjennom alle faser, forteller Henricson. 

Gjennom vår- og sommermånedene 2026 var Sjøparken en levende arena for utforsking av økologiske potensialer og utprøving av idéer for sosialt liv. I samarbeid med Universitet i Stavanger, sosiale entreprenører, Tou og Stavanger sentrum AS gjennomførte kommunen en rekke aktiviteter: midlertidige parktiltak, studentutstilling og -workshops, prosjektkontor med innbyggerdialog og bruktbutikk, utlån av parkutstyr, sommerjobb for ungdommer, kartlegging av livet i overgangen mellom sjø og land, økologisk mangfoldsanalyse og «Mobil skog». I løpet av august evaluerte kommunen tiltakene. Resultater fra evalueringen vil brukes i reguleringsarbeidet som pågår. 

Noen av tiltakene videreføres utover høsten, som Mobil skog og begrønning av sjøkanten. – Det er svært nyttig å diskutere helt konkrete løsninger og opplevelser sammen på stedet for å innhente kunnskap og innspill til videre utvikling, sier Henricson. 

Mobil skog er et pågående kommunalt prosjekt for å fremme medvirkning og øke grønne verdier. Prosjektet startet som en del av «områdeløft Hillevåg» som var kommunens innsats for bedre levekår i bydelen Hillevåg. I den mobile skogen tester man ulike treslag og vekstmedier med tanke på trivsel og bruk av parken, biomangfold, fugleliv osv. Skogens trær blir plantet ut i kommunens grønnstruktur når kassene blir for små for rotsystem, mellom to til fem år. Mobil skog er derfor også en type planteskole og metode for å oppnå et økt antall trær i kommunen. Det er et mål at de trær som trives i Sjøparken vil inngå i en permanent opparbeidelse. 

En «ekte» sjøpark I den sosiokulturelle analysen kom det frem av gruppeintervjuene at mange ønsker en tydeligere kobling mellom natur og opplevelse, der «ekte natur» prioriteres fremfor kunstige eller sterkt designede løsninger. Dette gjelder både på land, gjennom villere vegetasjon og biologisk mangfold, og i sjøen gjennom restaurering av marine habitater. – Mye av jobben vår handler om å bevare det som finnes både over og under vann, samtidig som vi ser på tiltak for å øke naturmangfoldet. Vi ønsker både badeplasser og oppholdssoner langs kaien, men vi ser at tiltak som skaper stor menneskelig påvirkning ofte minsker det biologiske mangfoldet. Det blir derfor viktig å jobbe med utstrekningen og utformingen av kaikanter og tiltak på sjøbunnen, samtidig som vi tilrettelegger for variert vegetasjon og et mangfold av arter, sier Henricson.

Undervannskartlegging langs Sjøparken, utført av kommunens marinbiolog, viste at det sto dårligst til med økologien på havbunnen rundt den støpte betongbadetrappen. Der var det færre arter og mindre liv. Badeanlegget i Sjøparken er svært populært, og mye brukt, så en utvidelse av eksisterende badetrapp kan kanskje være et mer aktuelt tiltak enn å etablere nye støpte kanter for bading i utvidelsen av parken. For å skape en «ekte» sjøpark ønsker kommunen å regulere for restaurering av og tilrettelegging for marine habitater, med fokus på sjølivet under havflaten og i strandkanten. Men fremdeles er dette et relativt nytt felt. Eksisterende planverktøy er mangelfulle når det gjelder å regulere for økologien i overgangssonen mellom land og sjø. Stavanger kommune jobber derfor med å utvikle verktøy som kan tilrettelegge for sunne økosystemer i havet.  

Dette er en kortversjon av artikkelen om utvidelsen av Sjøparken i Stavanger. Les hele innlegget i park & anlegg 7/Miljø og bærekraft som kommer ut torsdag 3. september.

The post Med tiden på lag – utvikling av Sjøparken i Stavanger appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Tekst: Hanne Pollen

Været blir villere i takt med de etter hvert mer merkbare endringene i klimaet – med hyppige hetebølger og vekslende tørkeperioder og styrtregn. Denne sommeren har nyheter om hetebølger og branner, her i Norge og i Europa, vist at konsekvensene av klimaendringer må tas på aller største alvor. Fremover må hensyn til klima og natur få enda større avtrykk i planleggingen og forvaltningen av grøntanleggene våre. I enda større grad enn før må det tenkes langsiktig når vi velger ut vegetasjon til anleggene og skjøtselsregimene må justeres fortløpende i takt med klimaendringene.

Mange grøntanlegg mister kvalitet etter noen år. Vegetasjonen endrer karakter, artsmangfoldet reduseres, og de ønskede funksjonene uteblir. Drift og skjøtsel kan være viktige faktorer, men forklaringen er ofte mer sammensatt. Når vegetasjonssystemer ikke fungerer over tid, handler det også om hvordan de er planlagt, etablert og forstått fra starten av. Var plantene tilpasset voksestedet? Var sammensetningen robust? Var substrat, plantetetthet og etableringsstrategi riktig? Og i hvilken grad ble vegetasjonen forstått som et økologisk system som passer sammen, snarere enn en samling enkeltplanter? 

Det er ganske sikkert sånn at mye av det som fungerer i dag ikke nødvendigvis vil fungere like godt om 20-30-40 år. I sommer har vi sett tragiske konsekvenser av at beplantning faktisk har blitt til bensin på bålet. I storbrannen på Krokstadelva ble de tett beplantede tujahekkene til effektive brannspredere. Det å planlegge og forvalte vegetasjon er blitt mer alvorspreget nå når klimaendringene merkes hardere og oftere på kroppen, og i landskapet. Plantevalg og planteskjemaer bør utføres med «klima-briller» som tar høyde for fremtidig skade- og nyttepotensiale.

– Vi er gode på å formulere ambisjoner om naturbaserte løsninger, biodiversitet og klimatilpasning. Utfordringen ligger i å få vegetasjonen i anlegg til å fungere i praksis, slik at den utvikler og opprettholder funksjon, struktur og artsmangfold over tid, sier fagrådgiver i NLA, William Tidemann Andersen.

Poenget med kurset i NLAs regi (som skal foregå 3. september) er at deltakerne skal lære mer om hvordan man kan skape grøntanlegg som beholder evne til å gi biologisk mangfold og håndtere vann og tørke, hvilke plantevalg og strategier en bør velge, hvordan planlegge og bestille, og hvordan erfaring fra prosjekter kan omsettes til bedre beslutninger i nye anlegg.

Kommunalt ansatte er nøkkelpersoner Norske landskapsarkitekters forening (NLA) har mange medlemmer med spesialkompetanse på feltet, men også ulike erfaringer og meninger om hva som fungerer hvor. I kurset om framtidas grøntanlegg ønsker NLA å samle fagkompetansen for å svare på hva som skal til for å planlegge, prosjektere, etablere og forvalte vegetasjon som faktisk fungerer, og som bidrar til robuste løsninger for klimatilpasning, biologisk mangfold og gode byrom.

– Vi ønsker også at mange kommuner deltar på kurset fordi de er så viktige premissgivere for god vegetasjon i byrom. Det kan handle om alt fra hvordan planlegge og legge strategier for beplantning, klimatilpasning, biologisk mangfold og god byutvikling til faktisk etablering, drift og erfaring med disse anleggene, sier generalsekretær i NLA, Line Oma.

I tillegg til de kommunale rammebetingelsene er de prosjekterendes kravspesifikasjoner og beskrivelser utrolig viktige. Derfor vil kurset favne ulike faglige perspektiver – fra kommunal strategi og forvaltning, til økologisk forståelse, plantefag, etablering og prosjektering – for å undersøke hvordan vegetasjon faktisk utvikler seg gjennom et anleggs levetid, og hva som skal til for at den fungerer over tid.

Kurset skal være relevant for prosjekterende, rådgivere innen vegetasjon, overvann og klimatilpasning, kommunalt ansatte innen planlegging, bestilling og forvaltning av grøntanlegg,  etablerere av grøntområder, og andre bestillere om utomhusanlegg. For at alle skal få delta, er også kurset tilgjengelig digitalt.

Alle skal ha naturbaserte overvannsløsninger Naturbaserte overvannsløsninger er i vinden, og vil bare bli enda mer etterspurt i tida som kommer. – Skal vi virkelig få et paradigmeskifte der naturbaserte løsninger er standarden, er vi avhengige av at disse fungerer utmerket. Her trenger vi å dele kunnskap og erfaringer, sier Line Oma. Mange regnbed er flotte når de er nyetablerte, men beplantningen kan ende opp med å bli til rufsete og søplete områder, eller bli erstattet med grus eller gressplen, på grunn av for lite ressurser til skjøtsel.

Overvannshåndtering og blågrønne løsninger brukes som gjennomgående eksempler i kurset. – Disse løsningene viser tydelig samspillet mellom vegetasjon, vann, jord og drift – og hvor robusthet enten oppstår eller bryter sammen, sier Tidemann Andersen.

Målet er å gi kursdeltakerne en mer helhetlig forståelse av hvordan vegetasjon fungerer, og hvordan denne kunnskapen kan brukes aktivt i planlegging, prosjektering og forvaltning av grøntanlegg. Heldagskurset vil foregå på Arkitektens hus i Josefines gate i Oslo.

Se Program for kurset den 3. september.

Billetter/påmelding til kurset

The post Planter for fremtidens grøntanlegg appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Dagens parker skal håndtere overvann, dempe varme, invitere til aktivitet og inkludere alle. Kravene er mange og gode, men i jakten på funksjon og målbare resultater står vi i fare for å nedprioritere det som gjør at mennesker faktisk ønsker å bruke parkene. For parker skal ikke bare fungere. De skal berøre.

Når funksjon tar hovedrollen I mange nyere grøntanlegg ser vi et tydelig fokus på funksjon. Terreng, beplantning og materialvalg tilpasses tekniske krav, drift og universell utforming. Resultatet er robuste, tilgjengelige anlegg som tåler både klima og bruk, men som ofte mister sitt særpreg. Det som før var stedsspesifikke rom, blir stadig mer like hverandre. Mange anlegg fremstår overraskende like, enten de ligger i nord eller sør. Om dette skyldes en bevisst nedprioritering av estetikk, eller rett og slett mangel på tid, ressurser og areal, er vanskelig å si. Men resultatet er ofte det samme: løsningene fungerer, men de gir ikke nødvendigvis stedet en tydelig identitet.

Historisk har parker vært langt mer enn tekniske anlegg. Barokkhagene i Versailles og renessansens italienske hager var uttrykk for makt, orden og samtidens verdensbilde. De inviterte til opphold, refleksjon og vandring, ikke bare ferdsel. Også norske parker, som Slottsparken og Frognerparken, viser hvordan estetikk og funksjon kan smelte sammen. De håndterer store mengder besøkende, gir plass til både spaserturer, mosjon, lek og arrangementer, og fungerer samtidig som viktige grønne lunger i byen.

Det interessante er at disse parkene fortsatt brukes aktivt, selv om de ble anlagt i en helt annen tid. Det skyldes ikke først og fremst tekniske løsninger, men egenskaper som er like relevante i dag som for hundre år siden: tydelige rom og siktlinjer, variasjon i vegetasjon og muligheten til å oppleve årstidene. Samtidig gir de rom for både bevegelse, opphold og sosialt liv. Kanskje er det nettopp derfor de fortsatt fungerer som attraktive møtesteder i byen.

Skjønnhet som en del av funksjonen Estetikk handler ikke om pynt. Det handler om hvordan et sted oppleves av dem som bruker det. Romskapende kvaliteter som proporsjoner, beplantning, siktlinjer og materialer påvirker hvordan vi opplever trygghet, trivsel og tilhørighet. En vakker park er ikke nødvendigvis en prydpark. Det er et sted der funksjonene utføres med omtanke for menneskene som skal bruke området. Tekniske løsninger kan måles i tall. Opplevelsen av et sted er vanskeligere å måle, men den er ikke mindre viktig av den grunn. Forskning viser at grønne omgivelser kan redusere stress, fremme restitusjon og styrke sosial tilhørighet. I tette byer blir parker derfor også en investering i folkehelse.

Hva gjør en park vakker? Det er vanskelig å definere skjønnhet, men mange av trekkene går igjen i parker som oppleves som attraktive. De kombinerer åpne og skjermede rom, gir variasjon i vegetasjon og skaper ulike inntrykk gjennom året. Vann, trær og terreng brukes ikke bare som funksjonelle elementer, men som en del av stedets karakter. En park trenger ikke være spektakulær for å være vakker. Ofte er det de enkle grepene som betyr mest: en benk plassert i kveldssolen, en allé som rammer inn et utsyn, eller et blomsterbed som markerer årstidene. Slike kvaliteter er vanskelig å måle, men de påvirker hvordan mennesker bruker og husker et sted. Når vi snakker om estetikk, handler det derfor ikke nødvendigvis om å skape noe imponerende. Det handler om å skape steder som oppleves gjennom sansene og som gir brukerne lyst til å bli værende.

Der form og funksjon møtes Spørsmålet er ikke om parker skal være funksjonelle eller attraktive, men hvordan de kan være begge deler. Flere av løsningene vi bruker i dag kan bidra til begge deler. Åpne bekkeløp og regnbed kan være både effektive og vakre. Universell utforming kan bidra til helheten i et anlegg, ikke bare løse krav til tilgjengelighet. Overvannshåndtering er et godt eksempel på hvordan tekniske krav kan integreres i utformingen av en park. Et regnbed trenger ikke bare være en teknisk installasjon. Med riktig utforming kan det bli et landskapselement som gir farge, variasjon og biologisk mangfold gjennom sesongen. Forskjellen ligger ikke i funksjonen, men i utformingen.

Det samme gjelder åpne vannveier. Vann har en egen evne til å trekke mennesker til seg. Lyden av rennende vann, refleksjoner i overflaten og variasjonen gjennom året tilfører kvaliteter som ikke kan erstattes av rør under bakken. Når vannet gjøres synlig, løses ikke bare en teknisk oppgave. Stedet får også karakter. Materialvalg er en del av dette. Betongbenker og bord velges ofte fordi de er slitesterke og krever lite vedlikehold, men materialet kan også virke kjølig og lite inviterende. Tre, naturstein eller resirkulerte materialer gir andre sanseinntrykk og påvirker hvordan et sted brukes. Materialene setter stemningen i et anlegg og kan være avgjørende for om et sted oppleves som gjennomtenkt eller tilfeldig.

Mange av de mest populære og besøkte parkene kjennetegnes av materialer som inviterer til opphold. De gir en følelse av kvalitet og varighet. Nettopp derfor fortjener materialvalgene oppmerksomhet også når budsjettene er stramme. En park skal ikke bare lede mennesker fra ett sted til et annet. Den bør også gi dem en grunn til å stoppe opp. Historiske parker er ofte utformet med tanke på opphold og opplevelse, ikke bare ferdsel. Fremtidens parker bør klare begge deler: rom som leder oss videre, men også steder som gir oss lyst til å bli værende.

Kilde:

Tidsskriftet for Den norske legeforening (2024). Grønne omgivelser er forbundet med bedre psykisk helse. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2024/03/fra-andre-tidsskrifter/gronne-omgivelser-er-forbundet-med-bedre-psykisk-helse

Dette er en kortversjon av artikkelen om estetikk og funksjon i utforming av parker. Les hele innlegget i park & anlegg 6/Møteplasser – park, torg og gate som kom ut torsdag 6. august.

The post Når funksjon ikke er nok – hvorfor parker også må være vakre appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Plommetrær er de første av artene i kirsebærslekta til å blomstre om våren. Blomstene springer ut før de vegetative knoppene åpner seg. Av og til finner vi slike tidlig blomstrende plommetrær i naturen, og da er det som oftest planter av underarten kreke. 

Kreke (Prúnus doméstica ssp. insitítia (L.) Bonnier & Layens) blir også kalt krekeplomme. Arten finnes viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa samt i Nord-Afrika, men den finnes i dag forvillet over store deler av Europa. Den ble tidlig innført som matplante hos oss og er funnet sporadisk forvillet siden midt på 1800-tallet. I dag bruker vi foredlete kultivarer av hageplomme (P. doméstica ssp. doméstica) når vi ønsker å dyrke spiseplommer. Utvalg innen kreke, slik som kultivaren ’St. Julien A’, har imidlertid vært brukt som grunnstamme for podete hageplommekultivarer. Rot- og stubbeskudd fra slike podete planter kan gi opphav til krekeplanter.

Kreke kan forekomme både som busker og trær. De kan bli fra 3 til 7 meter høye, og de har vanligvis greintorner, særlig i ungdomsfasen. Plantene skiller seg også fra hageplomme ved å ha mer behårete skudd og blader, noe mindre bladstørrelse og frukter som er runde til bare svakt eggformete. Fruktfargen er som oftest matt blålig, og den noe flattrykte «steinen» slipper ikke fra fruktkjøttet, slik den gjør hos mange hageplommeslag. Blomstene sitter tett langs kvisten, men som regel enkeltvis eller to fra hver enkelt knopp. Plantene kan danne en del rotskudd.

Kreke har utspilt sin rolle som matplante, for utvalgte kultivarer av hageplomme har større frukter og gir bedre avling. Men den tidlige blomstringen er svært attraktiv, noe som innebærer at arten kan ha potensial i grøntanlegg, kan hende særlig i «hundremeterskog» der de spiselige fruktene kan komme som en overraskende bonus.

Kilder

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110

Elven, R.; Bjorå, C.S.; Fremstad, E.; Hegre, H.; Solstad, H. 2022. Norsk flora, 8. utg. Samlaget. 1255 s. ISBN 978-82-521-9862-1

Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7

Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)

The post Prunus domestica ssp. insititia – forvillet plomme appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Mange forbipasserende i Iladalen park har kikket bort og lurt på hva alle trestokkene, stubbene, steinene og pinnene skal være godt for. Noen har også lagt merke til at materialene stadig blir flyttet rundt på, og at små, rare byggverk har dukket opp. Årsaken er prosjektet Sans, grav, bygg og lek, et initiativ for å teste ut hvordan man kan lage en alternativ lekeplass, et sted som legger bedre til rette for lek på barnas premisser. Et sted der barna som bor i nærområdet, midt i Oslo, kan sanse omgivelsene sine, grave i jorda, bygge med naturmaterialer og leke fritt. Uten voksenstyring og uten de begrensninger som forhåndsdefinert lekeplassutstyr kan sette.

Det bygges stadig tettere i byen. Barn som vokser opp i urbane strøk har ofte begrenset tilgang til natur i nærmiljøet. Lekeplasser i barnehager og parker består gjerne av katalogvarer med tydelig definerte funksjoner og lite variert bruksverdi. Det viktigste synes å være at de skal være sikre og enkle å drifte. Løse naturmaterialer er derfor som oftest fraværende. I Iladalen testes et alternativ som har rimelige investeringer og mer oppfølging underveis. 

Mer kreative i naturen Det er stadig mer oppmerksomhet om hvor viktig natur er i byområder. Åpne bekker, trær, engarealer og variert vegetasjon gir gevinster som bedre overvannshåndtering, kjølende mikroklima og økt biologisk mangfold. Vi vet også at natur er et godt utgangspunkt for barns lek. Den romlige variasjonen man finner i naturens topografi, vegetasjon og tilgang på løse materialer kan være et godt sted for kreativiteten. Varierte underlag, høyt gress, steiner, blomster og jord inviterer til utforskning og aktivitet uten voksen styring. Slike steder har høy affordanse, altså stor lekeverdi. Prosjektets mål er å lage et sted som ikke er ferdig designet, men som forandrer seg gjennom barnas bruk. Barna har selv bygget med de løse, naturlige materialene på stedet, og formet rom slik de vil ha det.

Gjenbruk av materialer Det er Bydel Sagene som forvalter Iladalen park, og som har åpnet opp for denne uttestingen. Prosjektet ble lagt ved den gamle barneparken i Iladalen, med en liten lund med bjørketrær og gressbakke. Parkhuset har bydelen allerede transformert til et lite nabolagshus, og er en møteplass for nærmiljøet. Materialene ble samlet lokalt i parken og nærområdet gjennom sommersesongen. Noen trær fra en nabolagspark som skulle felles ble til stubber og stokker, mens pinner og greiner ble samlet inn etter beskjæring av trær og busker fra borettslag og skolehage. Elvestein og gatestein dukket opp under gravearbeider i parken, og restmaterialer fra byggeplassen rett ved ble til enkle konstruksjoner. Stedet ble også tilført forskjellige kvaliteter av løsmasser som barna kan få grave i. Parsellhagen i et borettslag hadde overskudd av kompost, et lass med jord fra parken ble til overs etter treplanting, og sand fra den gamle sandkassa i barneparken ble gjenbrukt. I tillegg ble det kjøpt inn et lass med ny jord fra Oslokompost.

I samråd med parkforvalter i bydelen ble det etablert et lite felt med eng, som barna i barnehagen var med å plante. Samtidig justerte bydelen skjøtselen i tilgrensende områder, slik at gresset fikk lov til å vokse seg høyt. Slått sent i sesongen og jevnlig rydding gjør at leke- og naturverdier kan sameksistere. På sikt kan flere små enger etableres og gi mer variert vegetasjon og biologisk mangfold. 

Drift, lokalmiljø og veien videre Løse materialer kan lett se rotete ut i voksnes øyne. For å avgrense området ble det bygget noen enkle konstruksjoner, som er åpne i sitt formuttrykk og kan brukes både til lek, oppbevaring, avgrensning og opphold. Erfaringen så langt er at kombinasjonen av enkle konstruksjoner og mange løse materialer fungerer godt for barnas lek, men at voksne må få god informasjon. Samtidig er det noen driftsmessige utfordringer. Barna flytter de løse materialene rundt i parken og dit de vil leke, og er plutselig i veien når gresset skal klippes. For å møte denne utfordringen har vi merket kantsoner for klipping, hatt rydderunder der materialene ble samlet tilbake på plassen, og ført jevnlig tilsyn for å følge behovet for justeringer underveis.

En årsak til at bydelen har åpnet opp for prosjektet er det lokale engasjementet. Parkhuset og uteområdet er allerede en møteplass for ungdom og voksne i lokalmiljøet, mens barna kan leke rett ved. Naboer har blitt engasjert, og på frivillig basis bidratt til bygging, tilsyn og aktiviteter. Foreningen Iladalens Venner har i en årrekke samlet ulike initiativ for å styrke lokalmiljøet. Sammen med Studio Sted har foreningen fått støtte fra Sparebankstiftelsen DNB, foreløpig til et toårig prosjekt. Prosjektet skal utvikles videre i 2026. Planen nå er å teste ut gode driftssamarbeid, der parkforvaltning, barnehage og lokalmiljø sammen bidrar til skjøtselen.  Lekeplassen vil også bli betjent flere helger i sommer, der landskapsarkitektstudenter låner ut utstyr og legger mer til rette for lek for barna. 

Kilder:

Fjørtoft, I., & Sageie, J. (2000). The natural environment as a playground for children: Landscape description and analyses of a natural playscape. Landscape and Urban Planning

Gibson, J. J. (2014). The ecological approach to visual perception (Classic ed.). Psychology Press. (Originalt publisert i 1979)

Nicholson, S. (1972). The theory of loose parts: An important principle for design methodology. Studies in Design Education Craft & Technology, 4.

Sandseter, E. B. H., & Kvalnes, Ø. (2021). Risikofylt lek: En etisk utfordring. Universitetsforlaget.

Dette er en kortversjon av artikkelen om prosjektet Sans, grav, bygg og lek. Les hele innlegget i park & anlegg 3/Leke- og aktivitetsanlegg som kom ut torsdag 9. april.

The post Der barna får bestemme appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.

Nå er første del av Barnas naturpark i Østre parkdrag blitt et sted der natur, fantasi og barns egen utforskertrang får spille hovedrollen.

En skråning som fikk stå i fred og bli noe mer I mange år fremsto området som et urbant restareal: en bratt og utilgjengelig skråning øst for Gladengveien, lett å overse. Da Ensjø skulle transformeres «fra bilby til boligby», tok man imidlertid et tydelig valg. Bystyrets plan la opp til sammenhengende blågrønne strukturer, og Østre parkdrag ble definert som et naturpreget grøntdrag med edelløvskog, bevarte trær og åpen bekk, en liten skog på hundre meter midt i byen.

At skråningen fikk stå, var ikke en tilfeldighet. Det var en villet beslutning om å la terrenget gi retning, heller enn å la konstruksjoner og maskiner definere flaten. I en tid der byutvikling ofte handler om å rydde, rette ut og forenkle, ble dette noe ganske annet. For barn er ikke en bratt skråning et hinder, men en mulighet. Stien som slynger seg mellom trærne, de naturalistiske steintrappene, røttene og nivåforskjellene gir kroppen motstand og inviterer til bevegelse. Parkdraget kombinerer tilgjengelighet med opplevelsesrikdom: turveien, grusstiene, belysningen og den bevisste bevaringen av de store asketrærne som danner et helhetlig grønt bylandskap der eksisterende naturverdier fortsatt får stå. 

En del av skråningen er bevart med tett edelløvskog, og flere unge almetrær er flyttet med gravemaskin for å ta vare på den genetiske naturarven de representerer. Slik videreføres lokale kvaliteter inn i det nye parkområdet. For barna blir dette noe helt annet enn en flate med gummidekke. Her balanserer de, kjenner småstein under føttene og møter et landskap som både utfordrer, engasjerer og aktiverer hele kroppen.

Lillebergbekken: vann som pedagogikk og naturopplevelse En av parkens tydeligste kvaliteter er reetableringen av Lillebergbekken som åpen vannføring. Der vannet tidligere var lagt i rør renner det nå gjennom landskapet, over steinbunn og morenemasser, krysset av små klopper som inviterer barna tett på vannet. Bekken er ikke et dekorativt innslag, den er et lite, tilgjengelig økosystem som barna kan oppsøke, følge og undersøke. Her kan de høre vannet klukke etter regn, se løv drive i små stryk eller sende barkebåter ned renna, på over hundre meter, langs turveien som leder overvannet mot bekken. 

Vannet gir både lyd, bevegelse og forandring – det er pedagogikk i praksis. Parken rommer også et stort, sirkulært regnbed med stauder som får rikelig tilgang på vann ved regn. Fra hullet i steinen renner overvann fra ledningsnettet, og gir økt vannføring både til steinrenna som slynger seg ned bakken mot andedammen. Slik blir vannets kretsløp synlig, forståelig og estetisk. Ensjø-planens krav om synlige overvannsløsninger er her løst med teknisk presisjon og behandlet som et kvalitetsgrep. Resultatet er et vannsystem som både fungerer og forteller.

En lek som ikke er ferdig definert Barnas naturpark bryter bevisst med forestillingen om at lek må styres av apparater. Her finnes verken husker eller klatrestativer. I stedet er det nøttene fra den store hestekastanjen, stammer med sopp, stubber fulle av insekter, steiner dekket av mose, engbakker med urter og et terreng rikt på variasjon som danner rammene for leken. Naturen selv blir arenaen for mestring, utforskning og sosialt samspill.

Langs turveien er det plassert benker med god plass til barnevogner, og på bibliotekplassen står solstoler som inviterer til en pause, gjerne med en bok hentet fra den lille bokkiosken. Et langbord gir rom for felles måltider i parken, mens tre små tipihytter gir ly og et fortrolig rom for de yngste. To bålplasser fungerer som naturlige samlingspunkt, både til hverdags og som søndagsmål for nærmiljøet. En liten pergola med benker og bord gir skjerming ved regn, og flere uformelle sitteplasser i stein tilbyr steder å slå seg ned for samtale, rollelek eller for å følge med på småfuglene i kantvegetasjonen.

Kunstverket «Gjemme» av Knut Wold og Johansson/Westling ligger som små gåter i terrenget. Skulpturene løfter fram steinens rolle og peker på tid, tyngde og bevegelse. For barna blir ikke dette kunst som skal betraktes, men elementer å prøve ut, sitte på, gjemme seg bak og leve seg inn i. Det poetiske og det praktiske møtes, kunsten blir del av leken.

Dyre- og insekthotellene, steinskulpturene og bokkiosken fungerer som stille, men sterke invitasjoner til fordypning og undring. Å finne en bille under en stein, balansere fra rot til rot eller våge seg litt lenger inn i terrenget enn man gjorde sist – slike erfaringer fester seg. Her er det ikke aktivitet som tilbys, men opplevelse. Og i disse opplevelsene vokser naturforståelse, trygghet og lekeglede.

Dette er en kortversjon av artikkelen om Østre parkdrag på Ensjø i Oslo. Les hele artikkelen i park & anlegg 3/Leke- og aktivitetsanlegg som kommer ut torsdag 9. april.

The post Barnas naturpark – når naturen får slippe til og barna inviteres inn appeared first on Park & Anlegg Fagbladet om uterom.